lørdag 21. november 2009

Lørdag

Jeg skriver lite fortiden, kanskje fordi jeg har så altfor mye aktivitet i hodet til å i det hele tatt kunne få med meg hva det er som egentlig skjer.
Det skjer mye, altfor mye.
Enkelte ting klarer man bare, man får til å stå i det selv om det er forbanna vanskelige situasjoner.

Akkurat nå så, som sagt skjer det helt sinnsykt mye. Problemet mitt er vel helt egentlig bare det at de rundt meg ikke forstår at de tingene som kanskje er mest tydelig, de vanskelige tingene som er oppe i dagslys nå, det er ting jeg håndterer. Mens de tingene som ligger å kværner i hodet mitt, de tingene som jeg ikke snakker om, det er de som dreper meg.
Har hatt angst sammenhengene i 36 timer og 10 minutter. Eller det vil si at i løpet av disse timene har jeg hatt en pause på 5 minutter. I løpet av disse timene har jeg sovet ett par timer, men angsten var der like forbanna mye for det om.
Jeg har ikke denne angsten pga. det som skjer rundt meg nå, ikke slik som behandlerne tror, jeg har den pga en liten setning, en tilståelse, en bekreftelse.
Alså, det er faen meg greit, man kan ikke stole på noen, men det vet man jo. Problemet er bare det at når det er sånne små, ja sånne små store ting som lekker ut. Jeg mener, vist noen her virkelig av hele seg selv som menneske, som person ønsker min tillitt, så hvorfor i helvete, lekker de da ut med slik info til mennesker som faen ikke har noe med det å gjøre en gang?
Fatter det ikke. Men uansett, akkurat det driter jeg i. Det jeg ikkedriter i er mine reaksjoener. Fordi nå har det seg nemlig slik at jeg ikke kan rømme, det kan ikke skje. Jeg må holde meg her for en hver pris. Og med reaksjonene som jeg da får av disse setningene fra jævlige mennesker, så blir det å holde seg på plass mye, mye tøffere. Så jeg ber om hjelp til å ikke knekke. Men så misforstår de meg, de jeg ber om hjelp hos. De misforstår meg. Og det er så frustrenende... Jeg vet ike hvordan jeg skal få ordnet opp i dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å være sterk når noen har gått inn for å bryte meg ned ved å røre mine skjøreste sider.

Faen ta verden!!!
En ting er hverfall sikkert og det er at jeg nekter å legge meg ned for å dø. Akkurat det er ikke min oppgave!!!

God helg!

2 kommentarer:

  1. Du er i det minste i fighterhumør. Det er ikke din oppgave å legge deg ned og dø,nei. Godt sagt!
    Men det er fryktelig trist hvis noen har misbrukt den tilliten du har vist. Har de ikke tauhetsplikt,da? Det du trenger er jo å ha noen å snakke med om de aller vanskeligste tingene slik at du slipper å bære på alt alene.Det kunne ha lettet litt.
    Håper helgen din blir bedre

    SvarSlett
  2. kjære kamilla.

    Det er kjedelig når tilliten blir brutt, og ekstra kjedelig når det handler om sårbare ting..Nå er det vanskelig for meg å komme med noe konkrete råd, for du skriver ikke om selv situasjonen, men kan det være at det du betrodde kunne oppfattes veldig bekymringsverdi for de som fikk vite det, og at følte at de måtte gå videre med det? Og kan du eventulet snakke med de det gjelder, for å fortelle hva du synes om at det ble fortalt videre? Ved å prate får man rettet opp misforståelser og årsaker..

    Men det er godt å høre at du ikke har tenkt å gi deg pga dette! Du skal ikke la noen i hele verden tråkke på deg!

    do your best!

    *klem*

    SvarSlett