Å jobbe seg oppover

Jeg jobber meg sakte, men sikkert oppover. Er det det jeg vil? Ja i bunn og grunn vil jeg opp ut og fram. Men jeg vil også ned, jeg vil ha tallene ned. De skal være lave nok for at jeg skal kunne føle meg mest mulig oppe. Faen, jeg er destruktiv. Ikke bare destruktiv, for jeg vil at tallene på arr og skade episoder skal ned også. Jeg har faktisk sluttet helt å skade meg. Så fornød med det. Sliter fortsatt en del med sterk skadetrang, men jeg gir ikke etter. Jeg skal samarbeide! Det er mitt liv og min kropp og sinn. Jeg må samarbeide!!!

Fortiden sliter jeg mest med å holde humøret opp. Jeg er irritabel og deprimert. Har en god del panikk angst og sosial angst. Flash backs og hele pakka. Jeg går på medisiner som skal hjelpe meg og ja, de hjelper litt, men på helt feil område. Likevel er det godt nok, jeg tørr ikke tenke på hvordan det ville vært om jeg ikke tok de medisinene. Jeg kunne hatt en skikkelig knekk nå, huff, ekkel tanke.

Innlegg, bare..

Jeg skal syte og klage og være kjempe selvmedlidene i dette innlegget.

Jeg er sliten, fryktelig sliten. Jeg begynner å kjenne meg svimel, nesten hele tiden. Trodde alt hadde med de (forbanna) medisinene som jeg er begynt med. Det er kanskje det, eller så er det det at jeg faktisk tar til meg for lite næring. Jeg føler jo at jeg spiser som en hest, ser ut som en flodhest og at alle rundt meg tenker det samme.
Maten er, som vanlig, et problem. Jeg prøver å følge rutinene, spise til de faste måltidene. Vel det blir litt klusj, fordi jeg må endre på tidspunktene fordi jeg står opp da det nesten er klart for lunsj. Spiser da frokost og må vente 3 timer til lunsj og da et det kun kort tid til middag, så jeg spiser middag litt senere, osv.. Jeg skal være ærlig: jeg spise små måltider, ikke bare sånn: lite ofte. Det er mer i retningen altforlite. Jeg syntes likevel at det er altfor MYE.

70kcal, kunne holdt meg til 50kcal.
50kcal, kunne holdt meg til 30, eller ingen...

Frokost i dag: litt over en halv dobbel null yoghurt

Lunsj (midt under kaffen..): bestemmer meg for å ta ett vaffelhjerte som lunsj. Kontakten min sier at jeg godt kan ta to siden det ikke ble lunsj. Jeg tar to vaffelhjerter på tallerken. Tallene suser og styrer voldsomt. Ett vaffelhjerte inneholder ca. 50 kcal, jeg har to på tallerken. Altså 100kcal + pålegg. Ene med 1/2 skive brunost, den andre med vanilje kesam. Jeg spiser ca. halve vaffelhjertet med brunost også sier det fullstendig stopp.
Kontakten min ville at jeg skulle spise noe annet i stedet for hun kjenner meg så pass godt at hun viste nøyaktig hva jeg ville si til middag om jeg ikke spiste mer til lunsj. Jeg kom til å si: jeg kan ikke spise middag når jeg har spist så lite tidligere i dag..
Jeg spiser nesten en hel knaske gullerot.

Middag: jeg er ikke sulten, alt byr meg i mot.. Det ligger en halv bit med sei filet og råkost på tallerken. Jeg spiser opp nesten hele fiske biten og en god del av råkosten, men på et tidspukt sier det fullstendig stopp igjen. Og jeg vet som gjorde det. Det var alle lydene. Menneskene rundt meg satt for nært. Jeg kunne høre all tyggingen, pustingen og pesing. Jeg takker for maten og forlater.

Gruer meg til kvelds maten. Vet ikke hva jeg skal spise. En fiberrik med ost eller 1/2 eple?
1/2 eple frister mest, men pga en svært sårbar mage så vet jeg ikke.. Heldigvis har jeg noen timer igjen og bestemme meg på.

Ellers er jeg mye nedstemt og masse redd. Trenger trygghet, omsorg og kjærlighet, men tør ikke eller klarer ikke å ta i mot. Så av og til ender det opp med at jeg klemmer meg selv og forteller meg selv hvor glad jeg er i meg selv. Jeg later som at det er en annen person som sier det til meg også tar jeg det til meg og blir glad. Glad for klemmen og for de gode følelsene jeg får over at det faktisk er noen som er glad i meg.

Det er masse forventninger til meg fortiden. vet ikke om det er mine egne eller andres. Uansett så klarer jeg ikke å leve opp til de forventningene som stilles. Jeg prøver, men...