søndag 6. juni 2010

Skam

Jeg kjenner på mye skam. Det jeg er usikker på er om  jeg trenger den skammen. Er det enkelte ting jeg bør skamme meg over? Når jeg ser/hører på andre mennesker som er/har vært i samme situasjon så tenker jeg aldri de skulle skammet seg. Det er først nå i det siste at det har begynt å gå opp for meg at jeg kanskje ikke trenger skammen. Eller det har i alle fall begynt å gå opp for meg at jeg kanskje ikke har noen grunn til å føle skam, skjemmes. Kanskje det er på tide at jeg legger skammen og skyldfølelsen litt bort?!

MEN, nei det kan jeg ikke gjøre!!! Jeg bør skamme meg over mange ting, jeg bør føle skyld. Tenke at jeg er et dårlig, skittent menneske..

Jeg føler meg verdiløs. I et øyeblikk for noen dager siden følte jeg at verden kanskje ikke var i mot meg likevel. I dag føler jeg meg håpløs og verdiløs. Jeg fortjener ikke å ha det bra, jeg fortjener ikke andre menneskers godhet, omsorg og kjærlighet. Jeg fortjener ikke at noen bryr seg om meg.

Jeg skammer meg over min egen eksistens, men jeg vil ikke dø! Jeg vil være så "normal" som mulig. Bare et helt vanlig menneske.

Livet jeg ønsker meg:
Et liv hvor jeg kan spise det jeg vil uten å tenke kalorier, vektøkning eller assosiasjon med ting fra overgrep.
Jeg ønsker meg et liv hvor jeg kan være fornøyd med den jeg er.
Et liv uten skam og skyldfølelse for ting andre har gjort meg.
Et liv uten fæle minnebilder og flash backs.
Et liv uten selvskading, spiseforstyrrelser eller andre selvskadende mestrings strategier.
Et liv uten å være så hjelpetrengene, men akseptere at jeg av og til trenger hjelp fra andre.
Jeg ønsker meg et liv med glede og lykke.
Et liv hvor jeg kan sørge når det trengs.
Et liv hvor tårer er tillatt av meg selv.
Jeg ønsker meg et liv med mer latter.
Jeg ønsker å gå langs veien, i riktig retning og kjenne meg fri.

1 kommentar:

  1. Jeg vet at følelser og reaksjonsmåter ikke er umiddelbart tilgjengelige for sunn fornuft og logisk tenkning - det er nødvendig med bearbeiding over tid,men det kan være nyttig å reflektere litt likevel.
    Spørsmølet er: Hvilke øyne ser du deg selv med - øynene til den som har begått vold mot deg,eller øynene til dem som er glade i deg f.eks. henne som jeg også kjenner fra bloggen?

    Når du ser deg selv med øynene til den som har begått vold,ser du en depersonifisert gjenstand uten annen verdi enn bruksverdi for andre, og du føler skam og mangel på eksistensberettigelse.
    Når du derimot ser deg selv med øynene til dem som verdsetter deg,begynner du å ane at du har verdi som person helt uavhengig av ytre prestasjoner.Dessuten begynner du å forstå at alle følelser av skam er uten ethvert grunnlag.
    Hvem av dem er de klokeste og har det mest realistiske synet? Du vet selvsagt svaret. Jeg skulle ønske at du stadig vekk trente deg på å se på deg selv med dem som ser deg som person og er ute etter verdiene i deg selv,ikke dem med et sjeledrepende blikk. Til slutt kan "de gode øynenes" bilde reflekteres inn i deg selv og utgjøre en integrert del av selvbildet. Da kan du bli rotfestet og grunnfestet i deg selv, og ikke lenger være avhengig av livsødeleggende nødløsninger.

    SvarSlett