søndag 28. februar 2010

Bulimia Nevrosa

Det var ikke dette jeg så for meg da jeg for 10 år siden sluttet å spise. Å spy etter at jeg hadde spist lå ikke i min natur. Jeg ville bare ikke spise, jeg ville ned i vekt. Forsvinne på et vis. Det var ingen rundt meg som oppdaget min forsvinning, bortsett fra en dame. Og da ble det litt oppstyr og dermed full panikk hos meg. Heldigvis eller dessverre så hadde jeg en venninne som lærte meg hvordan jeg lettere kunne bli kvitt maten jeg måtte innta. Det var bare å stikke fingrene i halsen og bevege på dem. ja det var bare å gjøre det slik. Men vekta gikk oppover, og jeg ble mer og mer synlig, jeg tok mer og mer plass. Det å putte fingrene i halsen ble en slags avhengighet. Jeg begynte å handle inn sjokolade som jeg gjemte på rommet mitt og når jeg var alene tok jeg frem en plastpose og sjokoladen. Spiste og spydde. Etterhvert hopet det seg opp. Jeg spiste så masse alt jeg mistet helt kontroll, etter skoletid kunne jeg spise nesten et helt brød med nugatti på, hver eneste dag. Etterfulgt av faste dager og masse trening. Allikevel var jeg og forble feit.

I dag, 10 år senere, hatt et vekttap på 18kg på 8 mnd, vektoppgang på 8kg på 1 mnd. jeg klarte meg så bra, jeg skulle bli tynn og ting begynte å falle på plass. Jeg skulle klare meg. Bulimien var vekk. Hvorfor måtte den komme tilbake nå? Nå av alle tider... Spiser og spyr. Fagfolk ber meg spise regelmessig, da vil jeg ikke bli så sulten på kveldene. Jeg prøver å forklare at overspising eller spising i det hele tatt har ingenting med sultfølelse å gjøre. Jeg har spist lite ofte i 1 mnd nå det har ikke hjulpet i det hele tatt på overspisingen. Det er tvangshandlinger som blir trigget frem av uutholdelige følelser. Og eneste grunnen til at jeg overspiser er fordi jeg må kaste opp. Og nå har jeg begynt å handle avføringspiller igjen. Bulimien er tilbake!
Og på grunn av den helvetes bulimien har jeg lagt på  meg 8 kg på 28 dager. Det er usunt å legge på seg så mye på så kort tid!!!

Jeg vet ikke lenger hvordan det er å kose seg med et kakestykke, en sjokolade eller en bolle. Et pizzastykke eller en skive brød. Jeg vet ikke hordan det er å spise fordi man er sulten, fordi kroppen trenger mat for å fungere. Jeg vet ikke hvordan det er å handle mat eller vøre inne på en matvare butikk uten å få en angstreaksjon.

Jeg vil ut av spiseforstyrrelsen, jeg virkelig vil. Jeg vil bare være normal. Ha et normalt forhold til alle de grunnleggende tingene her i livet. Mat, søvn og mosjon.

I dag sto jeg opp og gikk rett i overspisemodus, overspiset på smågodterier, kastet opp, gikk og la meg. Sto opp igjen, overspiste mer, kastet opp og gikk i dusjen.
Angst? JA!
Planer: faste noen dager, 2 eller 3, forså å prøve å følge kostlisten min slavisk i en mnd. Skal IKKE veie meg før mandag 15 mars.

2 kommentarer:

  1. Utrolig slitsomt å leve med bulimi. Og selv om man har en lengre pause fra det hele,så kan man aldri garantere at den ikke kommer tilbake når man først har lært *kunsten* å kaste opp.

    Ønsker deg lykke til med planen din,håper du klarer å holde den,og at det går greit.

    hang in there Kamilla <3

    SvarSlett
  2. Du har i det minste nådd et skritt videre ved at du nå våger å se problemene klart i øynene, og også er i stand til å skrive om dem.
    Det virker på meg som om du har gjort erfaringer som har gitt deg et aggressivt forhold til deg selv,og at det er dette som ligger bak spiseforstyrrelsen. Du vil sulte deg ned til ingenting-- forsvinne. Kanskje det å kaste opp er et symbol på det å kvitte seg med vonde erfaringer-- jeg vet ikke. Det jeg vet er at selvaggresjonen er grunnløs,og det jeg ønsker er at du prøver å behandle deg selv like bra som du behandler vennnene dine.

    SvarSlett