Jeg ser meg selv i speilet, men det er ikke meg, det er ikke riktig. Jeg føler meg utilpass i min egen kropp. Det er ikke en kropp en gang, bare et skall utenpå sjelen min. Sjelen min hører ikke hjemme i dette fettfylte skallet. Jeg vil ut av den, men får det ikke til. Bulemisk følelsesliv. Angsten stiger. jeg må ha mat.. Det er det eneste som kan døyve denne smerten som sitter som et kvelertak rundt strupen min. Anorektisk tankegang. Jeg kan ikke spise, jeg vil ikke spise. Jeg vil ha sulten, den er den eneste som kan holde meg i nogenlunde livet. Planene er store. Jeg skal klare både det ene og det andre. Til en vis grad kjenner jeg på mestring. Sånne små ting i hverdagen som ellers er en stor utfordring. jeg klarer det, uten så altfor mye stress. mestring, og jeg blir glad. Gleden varer kun kort tid. Kommer på at jeg for litt siden inntok beroligende medisin. Hva hadde jeg da mestret?? Ingenting! Det er ikke meg, det passer ikke. Jeg skal klare disse tingene uten medisin, det er jo det jeg vil. Men det er håpløst, akkurat det er håpløst.
Jeg skjemmes! Sitter ved kjøkkenbordet.. Spiser et rundstykke, et knekkebrød, og jeg skjemmes. Ingen sultfølelse. Panikk er det jeg kjenner på. Tar et knekkebrød til og skjemmes så fælt, men klarer ikke å la være. Hadde de bare vist alt jeg spiste som de ikke kan se. Hver gang de snur ryggen til. jeg vil ikke, men klarer ikke å styre impulsene. Derfor har jeg lagt på meg 11,5kilo på 2mnd. Magen min står rett ut. Jeg ser gravid ut. Klærne mine passer ikke lenger.
Jeg vil så gjerne reise, bare dra en plass jeg ikke har vært før. Oppleve noe nytt, nye omgivelser. Jeg skulle ønske jeg kunne reise sammen med noen, bare hatt det gøy. Nyte livet. Men det er ingen plass å reise, det er ingen liv å nyte. For den samme gamle bagasjen følger med hvor enn jeg beveger meg.
Medisinene sluntrer jeg litt unna, ikke helt med vilje. Tar 1/3 av dosen. Resten lar jeg være. Bare idiotiske grunner egentlig. Forklaringen for meg selv er medisinmagen som jeg allerede har på plass. Jeg er ikke syk, men jeg er nok ikke helt frisk heller. Jeg trenger egentlig medisinene, jeg bare vil ikke trenger dem. Hodet mitt er begynt å surre igjen. Det er ikke et godt tegn. Det betyr at jeg snart blir syk igjen og da må jeg ta medisinene hele tiden. Jeg liker virkelig ikke de medisinene.
Jeg skal fortelle dere litt om trygghetene mine.
Trygghetene mine er overlevelsesstrategiene jeg alltid har hatt, eller i allefall så lenge jeg kan huske. De er viktige for meg. Når de blir truet begynner jeg vakle. Det er som om jeg rives i stykker. Hele grunnmuren min faller og jeg ligger kliss naken, helt alene og velsig utrygg. Trygghetene mine er ikke bare snille, mange ganger er de sinte og slemme mot meg, men de er i alle fall der. De svikter meg aldri, det har de aldri gjort og jeg stoler på at de aldri kommer til å gjøre det heller. Så kommer det fremmende mennesker inn å skal fjerne trygghetene mine. De forteller meg at jeg ikke trenger dem lengre, osv.. De medisinerer meg for å få vekk trygghetene mine. De sier at når jeg får ryddet opp så vil jeg ikke trenge dem lengre, og de vil forsvinne.
Glem det, sier jeg! Glem det!!! Vist det finnes mennesker man kan stole på, vist noen menneske ønsker at jeg skal stole på det såfor all del ikke gå løs på trygghetene mine.
Du er så ekte. Men jeg vet at jeg aldri kan ta på deg, ikke fysisk.
Jeg ser det trette ansiktet ditt og vet at du er sliten.
Du har jobbet hardt. Du har hjulpet meg.
Du holder rundt meg, beskytter meg som en dyrebar glasskule.
Du er så ekte. Jeg hører ordene dine, stemmen din.
Du holder meg i hånden din, stryker meg om kinnet.
Jeg vet at du er sliten, at du også kan bli lei. Jeg vet at du må ha pauser, du er ikke så ulik meg. Selv om du ikke er ekte som i en fysisk person. Men du er ekte nok og i hjertet ditt er det alltid rom. Det er greit at du er sint, du skal bare hyle så mye du vil. Jeg vet at du er trist å lei deg, jeg skal ta i mot tårene dine.
jeg vet at du er ekte nok selv om jeg ikke kan nå deg, selv om jeg ikke kan vise deg frem.
"De" vil aldri forstå deg helt fult fordi du ikke kan vise deg, du må gå gjennom meg.
Jeg syntes det er greit, for du er ekte nok for meg.
Jeg skal ikke forlate deg, jeg skal aldri gi slipp på deg. Og ingen skal få skille oss.
Kjære Kamilla!
Jeg lover å aldri svikte deg igjen! Aldri!
(5% Off) Buy Household Electric High Altitude Saw Rechargeable Cordless
Branch Multifunctional Hedge Trimmer 110 220V 1.5Ah 4Ah 20V Cheap Online
-
Product Name: *Household Electric High-altitude Saw Rechargeable Cordless
High Branch Saw Multifunctional Hedge Trimmer 110-220V 1.5Ah/4Ah 20V*
Product Id:...
for 4 år siden
Jeg sitter selvsagt ikke med løsning på noe som helst,men skriver bare det jeg tenker når jeg leser teksten din.
SvarSlettDet at du ønsker å vise deg selv at du kan,helt uavhengig av alt annet,kjenner jeg godt igjen fra meg selv. De erfaringene en gjør når en handler ut fra drivkreftene i seg selv og i sin natur,utgjør bygningselementene i en egen,indre plattform.
Jeg forstår også godt at du ikke ønsker at andre skal utfordre tryggheten din. Du går så langt du til enhver tid kan ut fra egne drivkrefter,for ingen har et så stort ønske om at alt skal gå bra som deg selv.
Jeg tror at det du kaller "tryggheten din", er den indre,sunne delen av deg selv,den delen som har klart å overvintre i alle ulivsårene. Jeg håper at disse livskreftene begynner å forløses nå-- slik de små spirer begynner å titte frem bak iskanten ute.
Tenk om du kunne slutte med å være så streng mot deg selv,og i stedet ser deg selv med øynene til dem som ser etter og verdsetter det du er i deg selv som person. Denne personen fortjener så til de grader nye og bedre livsvilkår.