lørdag 10. april 2010

Jeg tilstår, og jeg skal fortelle. Ikke forklare...

Ja, jeg klarte ikke å stå i mot tanken om at et siste kutt kunne hjelpe meg og at hele livet mitt ville bli så mye bedre, alt ville bli bra og jeg ville ikke ha flere problemer igjen. Jeg handlet på impulsene mine. Jeg dro ut, handlet skarpe gjennstander, kuttet meg, ikke bare ett kutt, men 7 kutt. Oppi alt dett begynte jeg å gråte, da stoppet jeg. Jeg hentet frem alle tingene jeg hadde gjemt unna og gik for å levere det inn. Jeg angret meg. det var galt det jeg gjorde. For jeg, unsett hvordan jeg vir og vender på det, fortjener ikke å bli mishandlet. Uansett hva jeg enn tenker om meg selv så fortjener faktisk ikke jeg å bli mishandlet. Nei, fordi jeg har like mye verdi som alle andre mennesker og det er ingen som fortjener å bli mishandlet! Bortsett fra noen da, men det skal vi ikke gå inn på nå.

Jeg glemte av at jeg "er" en selvskader, derfor ble jeg så paff da jeg ble møtt som en selvskader. De var så rolige og så kalde mot meg. En rolig iskald holdning som gjorde at jeg fikk gåsehud på hele kroppen. Det var så feil, hele greia. "Det er bare Kamilla som har skadet seg, igjen". Det jeg trengte var omsorg, fordi jeg hadde levert inn det eneste jeg hadde igjen av noe jeg trodde var en slags omsorg. De skarpe gjennstandene mine. Men jeg ville ikke ha dem. Jeg ville, for første gang ærkjenner jeg det, at jeg ville ha ekte omsorg, fra ekte mennesker. Kankje en hånd å holde i, kanskje en klem eller omtenksomme ord. Nervær. Ikke alene, men sammen med noen, noen som brydde seg om meg.

Og jeg skal innrømme at tårene mine presser p nå når jeg skriver dette. Det gjør vondt for jeg vet at jeg ikke kan ta i mot den slags omsorg. Det ligger ikke til min natur å ta i mot kroppslig omsorg. Selv om jeg absolutt kjenner på behovet.

En dag skal jeg kjenne meg fri, håper jeg. Jeg er gått inn i en liten depresjon nå, men jeg skal ikke la den ta over meg og håpet mitt. Jeg skal bli fri, fri fra mishandlingen.

Den andre, lukka bloggen har jeg åpnet igjen.. for de som ønsker å lese den..

KLemklem fra meg!=)

2 kommentarer:

  1. Jeg blir sint kjenner jeg,når du faktisk klarer å levere fra deg utstyret du har,og få en sånn tilbakemelding. Hvorfor har de de jobbene de har,hvis de ikke klarer å utføre den med medmenneskelighet?? Ja,jeg bare spør..

    sender mange klemmer til deg,og håper at denne depresjonen ikke blir langvarig for deg.

    SvarSlett
  2. Mennesker som viser slike fascistiske holdninger, som behandler andre som tomme gjenstander og ikke som helhetlige personer, skulle ikke ha lov å arbeide på sykehus. Men husk at de fleste av oss er ikke slik.
    Det er så fryktelig synd at du skulle gjøre slike erfaringer nå da du forsøkte å ta dine nølende skritt ut av den mørke,kalde hulen for å nå frem til et ekte,medmenneskelige samspill. Men gi ikke opp!
    Klem

    SvarSlett