Det kom en bil..

Og den kjørte rett forbi..

Jeg satt, sånn halveis, midt på denne veien, noe jeg for så vidt fortsatt gjør.. Så kommer det en bil, den kjører sakte forbi meg, håpet mitt lyser, gleden.. herregud hvor glad jeg ble!
MEN, den kjørte rett forbi, sakte, mennesket i bilen holdt blikket rettet på meg hele tiden. Men så på en måte bare tomt, rett gjennom meg. Jeg veievet med armene, ropte, ingen respons.

Det verste nå er at jeg fortsatt håper, men jeg ønsker ikke å håpe lenger. Jeg vil gi opp håpet. Rart. Slik er det.

Og jeg vet hvorfor jeg skulle ønske at jeg ikke hadde mer håp igjen, jeg vet hvorfor jeg skulle ønske at jeg bare ga opp. Det er fordi jeg vet hva jeg kommer til om jeg blir reddet denne gangen. Jeg vet hvilket liv det er. Hva som vil skje og ikke skje. Jeg vil fortsette i samme gamle mønstre. Det vil jeg alltid gjøre. For uten at noen griper inn så fikser ikke jeg dette alene. Jeg klarer ikke å bare slutte å spy opp maten, kaste alle piller og ikke handle inn nye, spise og aldri mer sulte. Jeg klarer ikke å leve uten en vekt i umiddelbar nærhet. Jeg klarer meg ikke uten de destruktive tankene mine, mønstrene mine, mestringene mine. De MÅ være der. Og de vil være der så lenge ingen kommer inn og hjelper meg å gjøre en konkret og brutal avsluttning på de.

Jeg skal innrømme noe som har vært vanskelig for meg å innrømme, noe jeg aldri har innrømt for noen, ikke for meg selv en gang. Ja, jeg har overspist masse i løpet av hele mitt liv. Det er vel kanskje det jeg har gjort mest. Og jeg har brukt all min tid på å plapre i vei om at jeg aldri har fråtset, at jeg ikke overspiser sånn som de som overspiser, men at jeg av og til har spist veldig mye og at jeg føler at jeg spiser for mye uansett hva jeg spiser.. Bla, bla, bla.. Jeg har alltid unnskyldt meg selv og prøvd å få det til å høres ut som om jeg har spist "normalt". Jeg har blitt forbanna når folk har sagt at jeg har spist masse, når de har sagt at jeg har overspist, osv...
Greit, jeg har ikke vært der hvor jeg har handlet så masse mat at jeg ikke har hatt penger til neste utbetaling eller spist rett fra fryseren. Og jeg overspiser heller ikke så ofte, men jeg gjør ved et spesielt stress jeg har. Jeg har tenkt over det. vet hva det handler om, osv.. Jeg spiser, kjenner ikke smaken på maten, det er ekkelt, stapper i meg mer og mer og mer, passer på å hele tiden ha noe i munnen og slik kan jeg sitte. Jeg har som oftes mål når jeg gjør slikt. Jeg skal spy, ja, MEN først må jeg spise det og det, så og så  mye.
F.eks. når jeg var yngre hva det snakk om et helt brød eller 5 sjokolader, når jeg hadde klart å stappe det i meg kunne jeg få kaste opp.
Oppkastet er her "gevinsten". Altså, renselsen.

Grunnen til at jeg skriver dette i dag er fordi jeg nettopp har hatt en slik episode. Jeg hadde en hel pose full av skjokolade som jeg fikk til jul. Jeg har ikke rørt den posen, har ikke tenkt på den, har ikke hatt lyst eller noe. I dag kom stresset. Og der satt jeg. Tok opp en stor pose fylt meg sjokolade. Den posen måtte jeg gjennom. Og på under 5min stappet jeg i meg sjokoladen. Jeg hadde så mye i munnen at jeg holdt på å kveles, jeg klarte ikke å svelge unna. Så jeg måtte jukse litt. Jeg spyttet ut etterhvert. Og det blir helt feil. det var ikke det som var avtalen. Avtalen var at jeg skulle spise alt og deretter kaste opp. Uansett.. Jeg spiste og spiste, jeg kjente det presset på, det ville bare opp, men jeg hadde enda masse igjen. Panikk. Jeg måtte ha kaffe. Sjokolade er seigt å kaste opp igjen. Nattevaktene var kommet på og kaffen var tatt inn. Fullstendig panikk. Stressende finner jeg en nattevakt og få en halv kopp kaffe. Heller innpå mens jeg suger i meg en sigg på null komma niks. Går inn på rommet. Sitter der og lar den "godgjøre" seg i 1/2min. Går så inn på badet og kaster opp i det uendelige. Og for første gang på lenge, for det er lenge siden jeg har hatt en slik overspisningsepisode. For sørste gang på lenge følte jeg at jeg ble litt renere. jeg fikk opp masse. Jeg klarte å spy helt til det bare var sur magesyre som minnet meg om oppkastene etter paracetoverdosene. Jeg klarte det. Magen var tom, om ikke helt, så tilnærmet helt tom. Litt renere innvendig. For sikkerthets skyld tillater jeg meg selv å svelge noen Alli.

Etter dette kommer selvfølgelig den ekkle følelsen. Den andre typen ekkel. Men det skal jeg ikke skrive om nå.

Jeg har gått ned 16kg og har ingen planer om å bevege meg oppover igjen. Og det er det jeg frykter med terapi. Hodet mitt vil bli så fiksa at jeg tror at jeg kan spise hva som helst og ender opp som sykelig overvektig. Å dø av fedme er liksom ikke det jeg har mest lyst til her i livet.

Jeg vet jeg kan høres helt korka ut nå. Det er bare sånn jeg er..

Har forressen beveget meg mot det farlige, i går, men stoppet det selv. Og jeg sitter fortsatt midt på veien. jeg kan fortsatt dø, men det er ingen som vil redde meg. Vet ikke hvor mange biler som har kjørt forbi nå..
De mener vel at jeg må hjelpe meg selv. Ening der, ja, på mange områder. Men de kunna da i det miste bare hjulpet meg å løsne på dette limet som holder meg fast. Det er nemlig ikke slik at jeg skal ha noen til å gå veien for meg eller noen som holder meg i hånden hele veien. Jeg må bare komme meg løs, så skal jeg alltids greie å gå den jævla veien selv.

Enkelte menensker er trangsynte. Det tillater jeg meg sel vå si.

Og jeg er forbanna fordi jeg sitter igjen med dritt. Jeg sitter igjen med litt kunnskap om kognitiv terapi. Jeg sitter igjen med automatiske negative tanker som sykehuset har plantet i meg. Det verste er at de aldri vil se på det slik. Det er ikke alle mine ANT de har plantet, og nei, så langt der i fra. De oppstod lenge før sykehuset. Men det er en spesiell tanke.. En som hindrer meg i å reagere.. Det skal jeg skrive om en annen dag...

Faen sinnsykehus!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!