Midt på veien..

Ikke i grøfta.

Jeg vet ikke hva som er verst.. Grøfta eller sitte fast midt på veien. Jeg tenker over dette og kommer frem til at midt på veien er farligst, det er livsfarlig. I grøfta er det litt tryggere.

Jeg står bom fast midt på veien og venter egentlig bare på en stor trailer som skal komme susene å kjøre meg ned. Inni mellom dukker jeg, legger meg helt flat ut på veien og bare venter. Nå skjer det, nei nå..
Hadde jeg bare klart å kave meg bort til den ene grøfta og rullet meg selv ned i den, da hadde jeg vært litt tryggere.

Midt på veien er det 2 ting som kan skje.. Jeg kan bli liggende lenge og være redd og vente på at noe skal skje. Det som kan skje er at det enten kommer noen å kjører meg ned som kan forårsake min død eller det kan komme en bil som ser meg, stopper, plukker meg opp og redder meg. Får meg vekk fra veien og kjører meg til et trygt sted.

Jeg har hylt på veien, men i dette øde land hvor jeg er helt alene er det ikke å forvente at noen hører meg. Natten lang roper jeg etter hjelp, i håp om at det er noen der, noen som kan høre meg.

Det er en stemme som prater til meg, den eneste som hører og ser litt av det som ser, bare ikke slik som det er. Den stemmen ser det faktum at jeg står midt på en vei, og forteller meg derfor at det bare er å gå. Jeg kan bevege meg, jeg kan velge hvilken vei jeg vil går. Frem eller tilbake. Jeg ønsker selvfølgelig å gå fremover, fordi jeg kommer nettopp fra det som er bakover. Problem: jeg sitter fast. Jeg er limt fast i veien. Alt jeg kan bevege meg mellom er sittestilling, liggende eller stående. Jeg tenker, kanskje hakket for mye. For det tar på å tenke så klart og fokusert når man sitter fast. Jeg er klar over hva som skjer. Holder fast ved håpet, håpet om at jeg skal bli funnet av noen som kan redde meg. Mister fokuset og er fullstendig klar over det. legger meg flat og venter på å bli kjørt ned. Tvinger meg selv om i sittestillene og det er jeg midt mellom to ytterpunkter.. Jeg vil leve, jeg vil bli reddet, men jeg kjenner på kropp og sjel at døden kunne vært greit. Etter så lang tid fast på en vei, angsten, reddselen alt, alt som er vondt, det kan bli over. Om det bare kommer en bil.. Så tenker jeg at det er ikke sikkert at jeg dør for det om jeg bli overkjørt. Jeg kan ende om fanget i livet med livsvarige meen. Tankene øker stresset mitt.
Og jeg vet ikke når denne bilen evt. skulle komme, det er en risiko og jeg trenger hjelp. Styrken min kommer ikke så godt til nå, det hadde ikke hjulpet om jeg så var den sterkeste i hele verden. Jeg sitter bomfast midt på en vei. Det er farlig!

Stemmen sier: Jeg er nå her..
Jeg: Jeg har sagt mitt..