Aldri igjen!!!

Ikke faen om jeg skal skade meg igjen! ALDRI!!! Jeg nekter! Jeg liker det ikke, det er ekkelt, det er vondt, jeg blir kvalm og det hjelper overhodet ikke. Jeg ødelegger bare meg selv mer. Og nå er jeg møkka lei!
I løpet av den uka som har vært har jeg skadet meg litt. Men tirsdagen var siste gang. Nå er det virkelig stopp! Så vist jeg gjør det igjen, så var det ikke meg.
Når det kommer til det punktet hvor "risping" ikke er et alternativ, mens selvskading i form av at du kan komme til å gi deg selv varige men selv om du ikke vil det, er det alternativet du har. Jeg har vært der lenge, men dødsangsten min har aldri vært så stor som nå. Nå er jeg livredd for å dø. Og når det da er blitt slik at du kutter store muskler, sener, blodårer. Nå har ikke jeg kuttet noe som har skadet meg for livet, har vært heldig slik, men hva om de ikke kan fikse meg neste gang, hva om jeg kutter hovedpulsåra uten å mene det. Hva om jeg blør ihjel, eller verre blør akkurat litt for kort, men akkurat for lenge og ender opp med en hjerneskadet Jeg kan bli lam, og hvem vil vel det?

Jeg har mange venner som sliter med selvskadings problematikk og det kan ikke jeg gjøre så veldig mye med. Vi er venner og de betyr like mye (om ikke mer) for meg som alle andre venner. Og innimellom så er man veldig motivert for å slutte, andre perioder er man ikke det.
Mange tror at venner som skader seg selv ikke er bra for hverandre, og ja i noen perioder stemmer nok det. Ofte blir det ekstremt mye selvskadingsnakk, vising av sår og arr. Og vi vil ikke se det der og da at det ikke er bra, vi tenker at vi ikke blir påvirket eller noe. Og jeg tror ikke at det i seg selv er med på å få noen til å skade seg. men jeg tror at det trigger mye. Større arr, mere arr, dypere sår, mer alvorlig. Og det er rart hvordan, ja i alle fall jeg tenker rundt det (tror det er flere). To selvskadere står å snakker. den ene sier å herregud så mange arr du har, den andre nei du har flere.. nei du ser verst ut, nei det er det du som gjør.. osv osv... Også tenker jeg hvem vil vel se "verst" ut i form av arr? Jo, jeg og veldig mange andre med denne problematikken. Jeg får panikk mange ganger fordi jeg syntes at jeg har for lite arr. Vet ikke helt hva denne panikken grunnes i. Det har kanskje noe med den negative oppmerksomheten man får. Noen skyr deg som pesten, andre får store øyner og vil høre alt om hvordan du gjør det, andre syntes du er ekkel, de blir kval, tror du er farlig, prater stygt om deg, osv...
Og så har vi jo personalet.. og alt de presser ut av kjeften sin...
Og da blir det jo slik.. tenk om de ikke ser meg når arrene blir lyse, tenke om de ikke kan bry seg når det ikke er noen sår, osv...
Men jeg vil ikke være i den situasjonen lenger. Jeg vil bli sett, uten sår som må stelles.
Nå er jeg der at de ser meg ikke, de bryr seg ikke.. Men jeg har jo noen sår som må passes på, noen sting som må fjernes. Jeg skal fikse det selv. Og jeg skal aldr skade meg med vilje igjen.
(selv om fy faen jeg bare må!!!)