Jeg vil ha det bra og jeg skal få det bra! =)

Noen ganger kan det virke som om personalet, familie, venner og andre som har kjentskap til en tror at man vil ha "syk" som en del av livet. Dette er helt feile antakelser, i alle fall for mitt vedkommende. Jeg ønsker ikke det syke livet, det livet jeg alltid har levd. Ønsket mitt om å ha det bra er stort og det vokser bare mer og mer for hver dag som går. Og i dag kjenner jeg virkelig på hvor inderlig mye jeg ønsker et gladere liv.

...Fortsetter følger...

Men, men og men... Det er alltid et men. Uansett.. jeg vet at det ikke å "bare" tenke positivt, så blir alt så bra. Slik er det bare ikke. Jeg kan godt forstå den med at man kan ha en positiv grunntone og at man da vil kunne håndtere ting på en litt annerledes måte enn vist grunntonen er negativ. MEN det som skremmer meg vekk fra å ville ha denne positive grunntonen er det at fallet tilbake blir så stort og overveldene. OG det som gjør at jeg egentlig ikke ønsker en positiv grunntone er det at verden er ikke bra. Det er så mye djevelskap i verden..
Altså misforstå meg rett. For jeg vil ha det bra, for alt i verden så vil jeg det, men (igjen) jeg er redd, sint og fortvilet over verden, over oss mennesker. Så redd og forbanna at jeg ønsker ikke å ha en grunnleggende positiv følelse i forhold til alt. Nå vet jeg at det er ikke det som menes med å ha en positiv grunntone, men det er slik jeg oppfatter det når jeg blir fortalt det. Jeg oppfatter det som at det er meningen at vi mennesker skal ha denne positive grunntonen til alt og at vi dermed vil kunne takle ting på en bedre måte. Men jeg ønsker ikke å takle vonde ting. Jeg ønsker ikke for noen at de skal være nødt til å takle disse forferdelige tingene som skjer. Dessverre så er vi nødt til det. Og jeg forstår og er enig i at vi bør kunne lære oss å håntere det på en annen måte enn ved å ødelegge oss selv. Som f.eks ødelegge de som faktisk har gjort disse handlingene. Og med det mener jeg ikke nødvendigvis å fysisk ødelegge dem, men ved å vise at de ikke kan ødelegge oss, så ødelegger vi de ganske mye. Et smil kan gjøre mer skade enn et slag over trynet..
Og jeg skulle ønske at jeg kunne gi alle de slemme smilet mitt, for å vise at meg ødelegger dere ikke. Men så enkelt er det ikke. OVERHODET IKKE!!! I stedet henter jeg frem de skarpe gjennstandene mine og kutter meg opp, fordi ord ikke strekker til, tårene når ikke frem og hylene kommer ikke ut. Kaoset vokser og kaoset må ut. Destruktivt, OG slik er det, MEN man kan endre på dette. Og jeg akter å gjøre det jeg kan for å endre på det. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å kvitte meg med redskapene mine, presse ut tårene, slippe ut hylene og snakke det språket som må til for å få ut smerten.
En dag går jeg forbi, rak i ryggen og smiler.
Jeg er ikke ødelagt og jeg skal heller aldri tillate å bli det.
=)