Hva skal jeg si..
Jeg skulle gjerne skrevet et innlegg som ikke var så sint i tonen, men slik blir det ikke.
Jeg er forbanna fordi systemet svikter. Ikke nødvendigvis pga at de svikter meg, men fordi jeg ser så mange rundt meg som blir sviktet så altfor ofte. Og vi alle vet jo at det er livsfarlig. Det kan endre tragisk. Systemet lever sin egen verden, innbilder seg at de vil hjelpe, men får det ikke til. Fordi de prøver feil. De prøver ikke hardt nok på de riktige stedene. De står å ser på at mennesker lider, og se på er alt de gjør. De snakker selvfølgelig litt om det på rapporter og skriver om det i alle slags journaler, men det er alt. (Jeg vet at det er noen som får god hjelp, så det er ikke meningen å skjære alle under samme kniv.)
Jeg kan ta et eksempel. I helgen har jeg hatt permisjon. Dro hjem fredags ettermiddag og fikk medisiner med meg til og med søndags morgen. Jeg kjenner ikke mange her hvor jeg bor, så det ender opp med at jeg blir sittende en god del alene i leiligheten min. Og hadde jeg hatt det litt bedre med meg selv i utgangs punktet og ikke vært så mye innlagt vill det nok ikke vært et problem i seg selv å være mye alene. Men slik er det ikke, så det å blir alene så lenge av gangen gjør ting fort vanskelig for meg. Det skal ikke mye til før angsten, smerten og de negative tankene slår meg ned og lammer meg fra det som egentlig er virkeligheten (eller er det det som egentlig er virkeligheten?). Trangen til å skade seg øker og før jeg vet ordet av det så har jeg allerede gjort det. Jeg føler meg håpløs fordi jeg ikke får til å skade meg, fordi det ikke hjelper meg slik jeg skulle ønske at det gjorde. Så forteller en del av meg at nå er det nok. Nå avslutter vi livet. Det går ikke lenger. Så det som hende da, var det at det ble søndags kveld. Ingen fra avd ringte meg. Og det trigget håpløshet følelsen, og takene om at jeg ikke har verdi. Dette endte med at jeg skulle ta livet av meg, koste hva det koste ville. Så jeg kuttet.. Men fordi jeg skrev meldinger meg en venninne som også er innlagt, fordi hun ble bekymret og ville at jeg skulle komme ned, fordi hun bryr seg og ville hjelpe meg, fordi hun ville prøve å gi meg det personalet ikke ville gi meg, derfor stoppet jeg og gikk ned. Da jeg nesten var fremme ringte avd. de hadde fått en tlf fra en annen venninne igjen som også var bekymret. Klokken var da ca. 00.00.
Jeg kom til avd. og forklarte at jeg syntes det var så rart at ingen hadde ringt meg, men nattevaktene viste ikke så mye, ikke annet enn at de hadde fått beskjed om å ikke ringe meg. (Sykt!) Jeg forstår ikke hvorfor de ikke skulle ringe meg, men, men det er nå greit. De bare bekrefter mine tanker om min manglende verdi. En stund angret jeg veldig på at jeg gikk ned, på at jeg stoppet kuttingen, men på den andre siden så fikk jeg øynene mer og mer opp for den virkelige virkeligheten. Jeg kunne ikke ta livet av meg nå.
Men så var det disse kuttene da, hvordan i alle dager skulle jeg si i fra om det. Det var rett og slett pinlig. Men på grunn av vennene mine som viste om disse kuttene så valgte jeg å si i fra. Legen spurte hvorfor jeg hadde kuttet der, osv.. det er farlig, osv.. ja jeg vet det, det var derfor jeg gjorde det. Men legen forstod ikke at det var kutt i et akutt ønske om å dø. Jeg orket ikke å si noe om det.
Jeg sov ikke noe etter dette. Legen gjorde en del ting som var meget ubehagelig og trigget ekkle minner. Personalet vet at jeg ikke har det greit når jeg ikke sover, men de kunne vel ikke se til meg litt oftere, de hadde jo tross alt ikke fått beskjed om det. Det gikk greit resten av natta, men det er igjen et lite eksempel på svik fra systemet. I mitt tilfelle gjør det ikke så mye, men jeg er mer bekymra for andre. Når de kan gjøre slikt mot meg, så gjør de slik mot andre også og det kan som sagt ende tragisk.
Men så tenker jeg.. er det virkelig slik at de vurderer deg etter sårene. størrelsen på sårene. Stort sår, mye smerte. Lite sår, lite smerte? I så fall, SYKT!
Psykitarien i norge.. Hva skal man si??