Hm..

Dagen i dag ble så absolutt ikke som forventet. Ikke at jeg vet hva jeg hadde forventet, men jeg merker at jeg ikke liker utfallet av den. Jeg forsøkte, virkelig forsøkte å legge fra meg alle planene om å kun vise frem Kamilla i dag. For jeg hadde nemlig planlagt å bare vise henne og alle helst gjøre det en god stund fremover. Men jeg la de planene vekk ettersom at jeg frykter for mitt eget liv og dens helse. Så, jeg skulle være meg selv fult og helt, jeg skulle fortelle alt slik som det er. Nei, det fikk jeg ikke til, som alt annet, så feilet jeg, igjen! Samtalen ble avsluttet og jeg hadde ikke fått ut noen ting alt var bare kaos, kanskje hakket verre enn før jeg gikk inn.

Så jeg forsøkte å huke tak i beh. før han gikk. Da sa jeg at kanskje jeg trenger litt tettere oppfølging. (Herregud, jeg er god!!!) Det er ikke helt meg å be om slikt, eller noe som helst egentlig. Men tydeligvis så har det vist seg at tettere oppfølging ikke er for meg. Det gjør vist nok ting verre, eller noe i den duren. Jeg ville bare ha det for å unngå en død eller en nesten død eller i det hele tatt et dødsforsøk. Vi forstod ikke hverandre. Det ble bare vond å vanskelig å være i samtale nr. 2. Jeg ville bare ut der fra, vekk, bort. Hodet mitt forlot den samtalen lenge før kroppen min. Det ble snakk om å ta det som kom opp der og da. Og ja jeg er enig i den. Men hodet mitt ville ikke, jeg ville ikke. Jeg hater dette og når man føler at man må sloss, at man ikke blir trodd når man ber om noe. Eller at man blir stilt i tvil i forhold til intuisjonene man har med det man gjør. Altså, jeg kom tilbake fra perm, før planlagt. Jeg bestemte meg 2 timer før jeg dro. Det var en ganske så haste, halvveis akutt tilbake reise. Jeg har jobbet med meg selv om mine reaksjonsmønstre for full guffe i over en uke. Jeg har sovet 0-2timer hver natt. Jeg går helt ved siden av meg selv, mentalt. Jeg kommer tilbake og nattevaktene smiler, er glade, prater om hverdagslige ting. Jeg er våken. Våknet etter mine 2 timers søvn kl. 04.00 i natt. de kom inn på rommet mitt kl. 06.30. Det er runde kl. 00.00, 03.00 og 06.00. Hun spurte meg om jeg hadde vært våken hele natten. Hun skal ikke spørre meg om slikt, hun skulle til en vis grad vite at jeg var ganske så langt inn i søvnen da de hadde 03.00 runde. Men, nei, de hadde vel ikke hatt runde på meg. Rett før jeg dro på perm hadde jeg flere netter hvor jeg var våken hele natten. Da var de ikke inne en eneste gang. *kjempe trygt*

Jeg sto opp og begynte etterhvert på min fantastiske rensekur. er spent på resultatet!!!

Angsten lå og murret i bunnen av meg hele dagen. Jeg måtte få til å prate med beh.
Fikk jeg til? Nei!!!

Det er noe galt med meg. Jeg mister alt rundt meg, og meg selv. Men de som er rundt meg ser meg som en meget samlet person med all bakkekontakt som finnes. Det må være denne masken som er på klistret igjen. Og jeg hater det!

I ettermiddag har jeg bare vært på rommet, ligget på sengen og hørt, yes, I know!!! Hørt, en kvinne hyle, gråte, hun var helt desperat i stemmen. Hun var inne i hodet mitt, så jeg kunne ikke gjøre så velig mye for å hjelpe henne. Jeg følte meg helt hjelpes løs. Så jeg måtte finne en måte å håndtere dette på. Jeg spurte meg selv hvem denne stemmen kunne være. Kjente jeg den igjen? Var det en del av meg selv? Var det noen jeg kjente? Osv... Jeg kom vel helt egentlig ikke frem til noe. Men mine tanker er at det kan være den delen av meg som er desperat, den delen av meg som er hysterisk redd. Den delen av meg som opplever, igjen og igjen og igjen ting som barn ikke skal oppleve. Ting som ungen jenter skal slippe, ting som skal kunne unngåes, men som blir allikevel fordi verden innholder en hel masse mennesker som ikke kan behandle kvinner med respekt. Som ikke kan behandle kvinner, barn og unge på en ordentlig måte. Mennesker som må ha store vrangforestillinger om helt grunnleggene "rett og galt". Uansett. Jeg tror de hyle kunne komme fra meg. Og jeg skulle ønske at noen andre enn meg kunne høre dem, selv om det var grusomt å høre på. Jeg skulle ønske at "de rette" folkene kunne høre dem. Slik at jeg kunne på hjelp, slik at noen kunne være der og roet meg ned. Bare en stemme fra et menneske som kunne fortelle meg at ting vil bli bedre, jeg er her for å hjelpe deg og jeg skal ikke forlate deg.

Jeg måtte få stemmen vekk, og den forsvant tilslutt, men da kom marerittene..
Jeg har lugget fast spent i den senga, inne på det rommet fra kl. 15-19.30 og hyperventilert, svettet, hatt angst, holdt på å tisse meg ut. Hatt vondt, masse smerter. MEN jeg var helt alene, stemmen min ville ikke komme ut. Jeg kom meg ingen vei. Omsider kom jeg meg ut og på toalettet, men noe "tvang" meg tilbake til marerittene. Gikk rett tilbake til rommet og la meg i sengen, ble hentet tilbake, marerittene tok over.

Døden er kanskje ikke så ille.. Jeg mener, når livet er som dette, kan døden være noe verre?
Jeg er nyskjerrig, jeg ønsker å finne ut av det. Det hadde vært så fint om det bare kunne vært et fredlig sted, et sted hvor redsel ikke finnes.. Et sted hvor man kan ha det trygt og rolig i evig tid. Jeg ser for meg at døden bare er svart. Men jeg har også mine frykter om hva døden kan være. Jeg ønsker å finne ut av døden. FEIL! Jeg ønsker det ikke, jeg er livredd for at jeg skal greie det denne gangen!!! jeg er livredd for at jeg, igjen skal greie å lure meg selv til å tro at jeg ønsker døden.. For det er ikke det jeg ønsker, men man ser jo hvordan det har gått tidligere.. Kun tilfeldigheter..
Det var en gang en som sa til meg: du har vært nær døden mange ganger. jeg har vært redd og bekymra for deg..
Jeg husker at da jeg hørte det ble jeg litt redd, og litt glad. Redd fordi det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde vært nært døden en del ganger, og glad fordi jeg hadde fått det bekreftet, at jeg er dødelig, at jeg nesten har vært der, sånn i døden.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kuttet meg på halsen, men det begynner å ble en del ganger nå, arrene begynner å ble mange. Jeg merker at når jeg er blandt "vanlige" så gjør jeg alt for at de ikke skal se halsen min. Jeg ønsker ikke å måtte bortforklare, men jeg vil heller ikke skremme noen ved å fortelle sannheten.

Jeg håper at neste gang jeg kutter halsen, så blir det aller siste gang! Jeg håper at neste gang jeg kutter halsen, så finner jeg ut av dette med døden! Og jeg håper at neste gang jeg kutter halsen så får jeg evig trygghet og ro i sjela!