Jeg skal ikke dø, eller noe slikt..

Kan jo ikke det, da finner de ut hva jeg veier og det går jeg ikke med på!!!
Jeg skal bli tynn!!!
Jeg skal!!! Jeg gir ikke opp!!! Har startet en faste, den skal vare i 16 dager++
Vet at jeg selvfølgelig kommer til å få en del sprekker inni mellom, men det er lettere å holde seg "matfri" eller spise veldig lite når man egentig er på en faste.
Jeg har nå i kveld gitt mamma klar beskjed om at jeg ikke kommer til å spise mer fremover og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å spise på julaften heller. Hun bare lo, på en litt så "jeg vet ikke hva jeg skal si" måte.. Jeg var helt i fra meg, ville bare gråte, satt å stirret tomt ut i luften og pratet litt om hvor forferdelig deprimert jeg er. Jeg sa også at det kom av all den ekkle maten jeg hadde i kroppen og at jeg hadde det mye bedre på tom mage.
Jeg klikker helt fullstendig om noen prøver å oppfordre meg til mat. Det er så veldig dårlig gjort å gjøre slik når de vet at man må holde seg unna. Jeg mener, vil de at jeg skal ha det helt jævlig?

Ikke 300gram, 3kilo. I går kveld var det helt oppe i 4 kilogram. men i dag var jeg tilbake på 3kilo på + siden =(
Men jeg vet at dette er kilo jeg fort får vekk. Sist gang da jeg gikk opp 2,4 kilo var de vekke og vel så det etter 2 dagers intensiv jobbing. Ingen faste, men jobb..
Jeg skal klare dette! Og jeg er ikke den som gir opp, skal i alle fall ikke være det!

Gidder ikke å si i fra til behandler eller til avdelingen. Jeg vil være for meg selv, være så fri som mulig. Djevlene følger meg hvor enn jeg er. Og jeg er faktisk tryggere her jeg er nå enn hva jeg er på det forbannade sykehuset. Her kutter jeg meg ikke alvorlig, ikke sånn dødelig. Fordi jeg har min kjæreste dyrebare slektning her. Det menneske som betyr mest i hele verden for meg. Og jeg tar ikke livet av meg forran det menneske!!! ALDRI!!! Men på det helvetes sykehuset så er det så lett å glemme. Man blir så inne i "syk" at før man vet ordet av det så har man halvveis kutta av seg hodet. Jeg tror jeg skal være hjemme en god stund til. Eller i alle fall til søndag, om ikke lenger. Og heller reise tilbake snart. Men når jeg kommer tilbake til sykehuset så kommer jeg til å dra hjem til leiligheten mest mulig. Jeg skal være for meg selv. Jeg nekter å være sammen med mennesker som kun ser på meg som syk. Mennesker som omtaler meg som syk. Mennesker som snakker til meg som syk. mennesker som sier det samme til meg i dag som de sa for 1 1/2 år siden: du er ute her fra snart, før du vet ordet av det...
De bare glemmer den setninga hvor det inneholder en hel masse ord som betyr år. Kamilla du skal ut her fra, det vil bare ta noen år, mange år, en hel del år, før du vet ordet av det så har det gått mange år...
Faens idioter!!!
Jeg har for helvete vært innlagt å godt over 2 år sammenhengende nå, er jeg noe mer utskreven nå? Er jeg "friskere" nå? Er det noe som har endret seg i det hele tatt? NEI! det kan jeg fortelle med en gang. Fordi det er nemlig en hel masse misforståelser ute å går. noe som irriterer meg grense løst!!!
Jeg er en sånn person som er kjempe sjenert de første gangene du møter meg, også blir jeg mer og mer uttadvendt etter som tiden går. Vel dette er noe sykehuset mener er en endring, et friskhetstegn. Og ja friskt er det, men det er jo ingen endring, jeg har jo alltid vært slik. Men det kan jo ikke de vite for de kjente meg jo ikke før.Men de tror altså at jeg har endret meg så veldig fordi jeg tør å prate mer, er ikke så sjenert lenger, osv...

Det jeg tenker er mer viktig å se på er tryggheten. Er jeg noe mer trygg? NEI! Mer utrygg? Nja, kanskje heller det..

Jeg vil ikke ha behandling lenger, eller mer!!! Jeg vil slutte!!! Jeg vil klare meg selv og jeg vet at jeg kan får det til!!! Jeg vet og jeg skal!!!

Jeg har prøvd alt av sove pillere, kroppen min biter ikke på noe. Vallergan funket ikke. men nå er det sikkert over ett år siden jeg prøvde det sist..

Nå for ei uke siden prøvde jeg apodorm, og selv det bet ikke på. Jeg følte meg ikke ruset engang. For jeg ble spurt om det dagen etter på, og nei, jeg merket ingenting. Altså selv imovane/zopiklone gir meg mer rus... Det er som om kroppen min ikke tar opp medisinen den får. Heldigvis har vivalen og sobrilen fortsatt beroligene effekt på meg, men det tør jeg jo nesten aldri ta. Da må det helst være fordi noen andre anbefaler meg å ta det. Liker ikke å se det selv. Liker ikke åstå ansvarlig for evt. avhengighet. Selv om jeg vet at jeg heller tvilsomt vil bli avhengig. Jeg er alltid redd for at medisinen ikke skal funke. Jeg blir rolig, men faller ikke inn i søvn.

Etter jul skal jeg egentlig begynne med sånn mat, søvn og treningsprogram, men jeg gidder ikke likevel. jeg skal skrive meg ut! Vil ikke, sure tryner fordi jeg ikke står opp da de vil det eller for jeg ikke spiser da klokken viser mat, eller fordi jeg ikke klarer å gå tur da de har tid.
Sure tryner fordi jeg ikke følger opplegget, fordi jeg ikke får til, fordi jeg er et dårlig menneske, lat, feit, stygg og slem.. Sure tryner fordi jeg blir forbanna av masingen deres.. Sure tryner fordi jeg sier i fra, sure tryner fordi de har uoppklarte problemer som ligger i grunnen, sure tryner fordi de ikke har selvinnsikt i det hele tatt, fordi de ikke tåler kritikk, sure tryner fordi de vet at de er elendige og at det aller høyst sannsynlig ikke kan skje endring fordiå lære en gammel ku å gå er nesten umulig. Ikke vits å prøve en gang..
Sure tryner, fordi jeg viser mitt sure tryne. Og alt er bare surt og det er bare sure tryner hvor enn man snur seg, ingen er interessert i å endre seg og dermed vil de sure trynene bli værende som fast innvendtar.