"I`m back at the place where I belong"

Hm.. Det var rart! Veldig rart.
Greit jeg har bare vært hjemme 8 dager, men allikevel, det er det lengste jeg har vært på en evighet. Men huff, så rart det var å komme tilbake.

Lurer på om hodet mitt i det hele tatt er plassert på toppen av kroppen min, slik som det er meningen at det skal være.. det føles ikke slik. Det føles som om jeg har mistet både hodet og alt annet mentalt. Jeg er og det er vel det eneste. Kanskje det er nok, nei kanskje ikke. Jeg trenger å fokusere, noe som er umulig. Jeg har fått med meg så mye som at de 4++ kiloene jeg trodde og mente jeg hadde gått opp var 1, 9kg. Og greot, jeg hater at jeg har gått opp og ikke ned. Men i,9kg er litt lettere å bære enn 4++. Og det er så absolutt lettere å kvitte seg med. Så nå sitter jeg da her og har sovet like lite eller mye som jeg har gjort før jeg dro, mens jeg var borte og nå når jeg er tilbake. Altså: 2 timer. Men jeg fuker best slik. Da jeg for noen dager siden som 5 timer var jeg ikke menneske. Jeg klare ikke å våkne helt. Satt bare der og ville sove, for evig og alltid. Men, jeg som alle andre vet at lite søvn, så lite søvn, ikke er bra for kropp og sjel.

Jeg skal forresten starte på rensekur i dag!!!=) Gleder meg!!! Can`t wait!!!

Også lurer jeg veldig masse på om det er sånne folk her i dag, de menneskene man kan snakke med og slik. For vist ikke, så drar jeg vekk her fra, det er da virkelig ikke vits å være her vist jeg ikke skal snakke med noen. Men igjen, hva skal jeg snakke om. Hodet mitt har jeg mistet. Tanker er det noen andre som tar seg av. Jeg bare er og det er alt. Jeg har ingenting på menyen, for å si det slik.
På en måte så vil jeg bare gå å henge meg, jeg vet at det er smertefult. Kanskje jeg da ville fått tilbake noe av det vettet jeg har mistet.

Jeg hater, virkelig hater denne verden. Ubeskrivelig mye! Har dere sett den reklamen for plan fadder (tror det var det). De små barna som snakker om lekebiler og slikt. De forteller at de blir slått før de får leker. Også sier den norske stemmen at med å si at de blir slått, så mener de seksuelle overgrep...
Aldeles grusomt. Jeg må bare forlate tv-skjermen når de der kommer på. Og det gjør så vondt i sjelen å tenke på at ved å bli fadder så greit, du hjelper kanskje ett barn, men hva med alle de andre barna som aldri får hjelp. Jeg vil hjelpe alle. Jeg hater denne verden!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg fortalte et menneske om den egentlige diagnosen min. tenkte bare at denne personen burde vite det. For i mitt sinn så tenkte (merkelig nok) jeg at personen kom til å forstå litt mer. Men nei, jeg fikk en hel masse spm om hvordan i alledager jeg hadde fått den diagnosen. Og bla, bla, bla... En hel masse store øyner og herregud, herregud...
Jeg sa tilslutt at jeg trakk det tilbake, at jeg ikke mente det jeg sa. Da var det greit. Jeg slapp unna med den. Og personen like glad igjen. Diagonsen "forsvant". Det gjorde vel jeg også, plagene mine og alt.

Jeg elsker meg selv som Kamilla. Hun er bare så søt, men jeg føler og frykter at jeg holder på å miste henne...

Skal foresten skrive meg ut i løpet av kun kort, kort tid!!!!!!!!!!

Gleder meg til å kunne leve for meg selv, jeg, Kamilla og sulten!!!<3
Forever