søndag 20. desember 2009

Home sweet home

Jeg er hjemme nå..
Det aller første som skjer er at jeg får en panikk reaksjon. Jeg raser ut av meg en hel masse sinne rundt mat og for en dårlig person jeg er. At jeg ikke får til noen ting, ect..
Tårene renner, angsten stiger, huden brenner. Hodet koker. Jeg må ut å gå, men greier ikke, kroppen min svikter meg. Jeg er sliten, huden min vil vekk. Tankene mine går til alle skarpe gjennstander. Ut å gå Kamilla!!! Omsider kom jeg meg ut og opp av senga og gikk ut. Da jeg kom ut prøvde jeg ¨å tvinge meg selv til å tenke at det er bra å være hjemme. Finn noe bra ved å være her. Jeg gikk, letet og en liten stund syntes jeg det var koselig å gå tur alene i denne lille byen som jeg hater mer enn noe annet.

Jeg har vært hjemme i over ett døgn nå og jeg har ikke kastet opp en eneste gang. Skal jeg være stolt eller?! Hm.. mange ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne si det slik som det er, til de som er rundt meg. Dette med maten. At det er vanskelig. Jeg prøvde å prate om det i går, men det jeg får tilbake er ukonsentrere og uinteresserte kommentarer som ikke er ord en gang, det er bare sånn: å ja.. m`m.. osv...

Det er mye som skjer fortiden, på mange forskjellige plan og nivåer. Hvordan skal man håndtere dette? Ikke klarer jeg å forberede meg. Ikke klarer jeg å holde fokus. Og verst av alt når jeg prøver å tenke i de banene så glemmer jeg. Huff.. jeg gruer meg. Tenk om jeg sier noe galt.. Og tenk om jeg ikke greier å si noe i det hele tatt.. Da svikter jeg... Det kan ikke skje!!!

Dette er noe jeg ikke skal skrive om, dere forstår ikke hva jeg snakker om for jeg kan bare skrive litt om tankene mine, men ikke hva de handler om.
Lagt inn av kl.

2 kommentarer:

  1. Jorunn20. desember 2009 kl. 21:22

    Jeg vet ikke hva du har opplevd,men jeg vet at skremmende enkeltopplevelser kan skape store skader. Selv en halv times tortur kan det ta år å bli kvitt virkningene av. All frihetsberøvelse,tramping på andres integritet og likegyldighet overfor deres følelser,er en form for tortur.

    Stol på Victorias kommentar fra forrige innlegg nå det gjelder din verdi som person. Hun skriver jo at "Ingenting anna enn godhet,snillhet,intelligens etc.stråle ut fra dæ". Den jenta har meget høy intelligens selv og kjenner deg godt,så hun vet hva hun snakker om. Kan du ikke gjøre et forsøk på å se deg selv med hennes øyne?
    Foreldrene dine er nok veldig usikre,for de har ingen forutsetninger for å sette seg inn i dine reaksjoner. De våger ikke å si så mye av frykt for at det skal bli feil.
    Tenk om du i jula kunne gå turer,oppleve deg selv som en del av naturen og finne ro i deg selv--.
    Free hugs

    SvarSlett
  2. Laila21. desember 2009 kl. 10:49

    av og til trenger man å komme seg litt ut når sånne angst anfall kommer, ut å gå, klarne tankene, få fokuset over på noe annet.

    synd de ikke hører etter hva du prøver å fortelle dem...man trenger jo den støtten man kan få...

    håper ting ordner seg til det beste for deg K.

    *klem*

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)