Det var litt sånn wow...

når hun bare avsluttet samtalen.
Vi må avslutte nå, for nå har jeg ikke mer å komme med.
Min første reaksjon var at hun kanskje innså at alt hun sa kanskje ikke stemte helt over ens med det reelle. Eller så var det det møtet hun stresset seg over, det møtet hun skulle være med på.
Og kanskje var det ingen av delene, kanskje var det det at hun syntes at vi hadde pratet nok, at hun hadde gitt mer, mer enn nok tid. Pratet mer enn nok med meg. Eller kjørte hun seg helt fast?
Kanksje hun ble lei av meg, maset mitt. Alle spm jeg stilte.
Jeg syntes avslutningen ble ubehagelig. Følelsen av av jeg er helt verdiløs slo meg igjen. At jeg hadde brukt for mye av tiden hennes. At hun heller ville inn på personal møtet enn å avslutte samtalen med meg på en ordentlig måte.
Eller kanskje jeg hadde rett i det jeg sa, kanskje det sa stopp fra hennes side, hun sa at hun ikke kom noe vei med å fortsette å prate med meg. Selv syntes jeg det var en grei samtale, fordi jeg fikk tatt opp temaer som er greie å diskutere. Vi kunne dele tanker, være enige og uenige. Hune kunne lære og jeg kunne lære. Men det ble til at samtalen falt i grus da den så brått ble avsluttet. Ikke bare med ordene: nå avslutter vi, men også kroppspråket hun sendte ut. Hun virka stresset, urolig. Så på klokken og ut av vinduet, trakk pusten og bevegde seg mye på stolen. Hun var utolmodig, lei og kanskje litt stressa.

Det hele satt meg bare litt ut. Nettopp fordi jeg følte at det var en bra samtale, jeg fikk sagt mye, men jeg fikk ikke gjøre meg ferdig. Det ødelag alt. Samtalen ble noe jeg skulle ønske jeg var foruten.

Det ble bare litt sånn.. WOW! Jeg er virkelig verdiløs! Og nå har jeg brukt av tiden deres, noe jeg ALDRI skulle gjort. Jeg burde forstå bedre..