I et øyeblikk av desperasjon og depresjon, så søkte jeg en støttespiller. Vet ikke hvorfor, vet ikke hva jeg ba om eller hva jeg ønsket å formiddle. Jeg bare gjorde det. Fant et menneske, en som kanskje kunne lytte til det jeg ikke viste jeg ville si.
Mennesket som satte seg ned for å høre, spurte om jeg hadde lært, om jeg viste, om jeg hadde hørt. Nei, nei, nei, til alt.
Men jeg forsto. Jeg forsto at en venn av meg som har kommet seg ganske så lang på veien, i rett rettning og alt, hun har lært noe jeg ikke har lært, og det er kanskje nettopp derfor jeg ikke har kommet meg riktig så langt. Nettopp fordi jeg ikke har lært det som jeg kanskje må lære for å komme meg videre. Jeg har ikke hørt om det, jeg vet ikke hva det er og jeg har hvertfall ikke lært det.
Men jeg skjønner en hel del mer nå, bare det at det gjør vondt, fordi jeg føler at det stilles like høye forventninger til meg, om at jeg bør komme meg videre nå. Jeg skulle vært langt på veien, jeg skulle klart så mye mer. Jeg har bare ikke lært alt jeg som jeg burde lært meg.
Så lurer jeg.. er jeg treg er det det som gjør at jeg henger sånn etter?
Nei, jeg tror ikke at det er det. I all min bitterhet så skylder jeg på alle avvisningene jeg har fått fra psykiatrien. Jeg skylder på at de ikke ville tilby meg behandlig. Jeg legger skylden på dem. Jeg kunne lagt den på meg selv, selvfølgelig. Men nei jeg velger å skylde på dem, og det er fordi jeg prøvde, jeg ba om å bli henvist, søkt, osv... at jeg fikk avslag etter avslag er FAKTISK IKKE MIN FEIL!
Men hva om det var noe mer jeg kunne gjort selv, ja for å få lært disse tingene som kunne hjulpet meg videre.
Nei, nå henter jeg skylden tilbake til meg selv og forteller dere det at JEG er grunnen til at jeg står fast. På tross av alle avvisningen og avslagene jeg har fått, så har jeg fått andre tilbud som jeg IKKE har benyttet meg fult ut av.
Jeg har f.eks en flink terapaut, som kan masse, han har masse han kan og vil lære meg, MEN jeg er ikke mottakelig. Jeg brånekter, selv om jeg så veldig gjerne vil bli frisk. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke komme inn på noen vanskelige temaer. Jeg prøver, men gir opp etter kun kort tid.
DET ER JEG SOM HAR SKYLD I DET FAKTUM AT JEG SITTER FAST OG IKKE BEVERGER MEG NOEN VEI. Det skal jeg ikke lenger legge skul på.
Men som sagt, i desperasjonen og deprisjonens øyeblikk letet jeg etter noen som kunne høre på det jeg ikke viste at jeg ville si. Og det jeg fikk i respons var: har du hørt om, viste du at, har du lært.
Nei, nei, nei, jeg kan ikke, jeg vet ikke, jeg hører ikke.
Den mørke sky omfavner meg, stryker meg lett over kinnet og sier god natt.
Jeg er trygg nå. Fosterstillingen slipper tak, og, jeg er trygg nå.
Mennesket som satte seg ned for å høre, spurte om jeg hadde lært, om jeg viste, om jeg hadde hørt. Nei, nei, nei, til alt.
Men jeg forsto. Jeg forsto at en venn av meg som har kommet seg ganske så lang på veien, i rett rettning og alt, hun har lært noe jeg ikke har lært, og det er kanskje nettopp derfor jeg ikke har kommet meg riktig så langt. Nettopp fordi jeg ikke har lært det som jeg kanskje må lære for å komme meg videre. Jeg har ikke hørt om det, jeg vet ikke hva det er og jeg har hvertfall ikke lært det.
Men jeg skjønner en hel del mer nå, bare det at det gjør vondt, fordi jeg føler at det stilles like høye forventninger til meg, om at jeg bør komme meg videre nå. Jeg skulle vært langt på veien, jeg skulle klart så mye mer. Jeg har bare ikke lært alt jeg som jeg burde lært meg.
Så lurer jeg.. er jeg treg er det det som gjør at jeg henger sånn etter?
Nei, jeg tror ikke at det er det. I all min bitterhet så skylder jeg på alle avvisningene jeg har fått fra psykiatrien. Jeg skylder på at de ikke ville tilby meg behandlig. Jeg legger skylden på dem. Jeg kunne lagt den på meg selv, selvfølgelig. Men nei jeg velger å skylde på dem, og det er fordi jeg prøvde, jeg ba om å bli henvist, søkt, osv... at jeg fikk avslag etter avslag er FAKTISK IKKE MIN FEIL!
Men hva om det var noe mer jeg kunne gjort selv, ja for å få lært disse tingene som kunne hjulpet meg videre.
Nei, nå henter jeg skylden tilbake til meg selv og forteller dere det at JEG er grunnen til at jeg står fast. På tross av alle avvisningen og avslagene jeg har fått, så har jeg fått andre tilbud som jeg IKKE har benyttet meg fult ut av.
Jeg har f.eks en flink terapaut, som kan masse, han har masse han kan og vil lære meg, MEN jeg er ikke mottakelig. Jeg brånekter, selv om jeg så veldig gjerne vil bli frisk. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke komme inn på noen vanskelige temaer. Jeg prøver, men gir opp etter kun kort tid.
DET ER JEG SOM HAR SKYLD I DET FAKTUM AT JEG SITTER FAST OG IKKE BEVERGER MEG NOEN VEI. Det skal jeg ikke lenger legge skul på.
Men som sagt, i desperasjonen og deprisjonens øyeblikk letet jeg etter noen som kunne høre på det jeg ikke viste at jeg ville si. Og det jeg fikk i respons var: har du hørt om, viste du at, har du lært.
Nei, nei, nei, jeg kan ikke, jeg vet ikke, jeg hører ikke.
Den mørke sky omfavner meg, stryker meg lett over kinnet og sier god natt.
Jeg er trygg nå. Fosterstillingen slipper tak, og, jeg er trygg nå.
så lenge du nå klarer å se at du kanskje kunne ha gjort mer, så har du kommet et skritt lengre på vei. Man må våge å se hva en selv kan og vil i en sånn situasjon.Det ligger styrke i å kunne se noe sånt. Kanskje vil du åpne deg og være mer mottakelig for mer etterhvert,mendu må være klar for det selv.
SvarSlettSå ikke mist håpet du lille venn.
nattaklem.
Det egentlige problement for å komme videre, tror jeg er den fryktelige frykten du føler på. Jeg skulle ønske at noen f.eks. denne terapeuten som du synes er dyktig, kunne gi deg en så stor trygghet at du kunne erkjenne de virkelige forhold både for deg selv og han og dermed oppdage nye muligheter.
SvarSlettMen husk at ingen har så stor interesse for at du skal bli frisk som deg selv,så du har ingen ting å bebreide deg selv for. Du har hittil opplevd frykten som ugjennomtrengelig.Det er så dønn urettferdig at noen skal ha det slik som deg.
Styrkeklem