Vet ikke hva jeg skal kalle dette....

Jeg føler meg helt verdiløs, jeg vet jeg har skrevet det mange ganger nå... men slik er det. Og behandleren min er med på å skape den tanken. Jeg får følelsen av at jeg bruker tiden hans, tiden han helst vil bruke på de andre pasientene. Jeg tar opp plasse, plassen di helst skulle hatt til de andre pasientene. Jeg er i veien, tar opp plass og bruker tiden deres. Og jeg hater det. Jeg vilvære usynelig. Vil være så seøvstendig at jeg ikke trenger noen andre mennesker, men det er ikke slik, og jeg hater det. Jeg hater at jeg trenger hjel! Jeg hater at jeg trenger nærver, støtte og omsorg. Jeg hater å be om hjelp! Jeg hater å være her, jeg hater å selv vite at jeg trenger å være her.

Jeg vil bli tynn, så tynn at jeg forsvinner, mentalt som fysisk.
Jeg vil kutte... jeg vil ikke kutte. Jeg vil være arr fri, men kan ikke få arr nok.

Jeg har fått ny dom, slipper aldri ut.

Jeg vil dø, så jeg kan gi de rundt meg fri.
Det gikk opp for meg i går. De vil at jeg skal dø. da slipper beh. å prate med meg og da slipper damen å prate med meg. DE SAMARBEIDER! Det var det jeg viste.

Føkk!