Hjelp meg!

sa jeg...
Som om det bragte meg noe godt. NEI!
Man må hjelpe seg selv. Det er bare slik det er. Jeg kan ikke forvente at jeg skal få hjelp. Jeg fortjener det ikke. Null verdi. Jeg tar opp plass og bruker unødvendig altfor mye tid. De er sinte på meg. De liker meg ikke, de vil ha meg vekk. Utrydde meg. De vil se meg dø.

Dette er litt hemmelig, men tidligere har jeg skrevet litt om stemmer og slikt. Ja jeg har vært litt plaget med en kvinne i hodet mitt. Og ga meg ordrer om ting jeg måtte gjøre. Hun var veldig slem, og jeg likte det ikke. Men det er så frustrerende at hun og psykiatrien sammarbeider mot meg.
Jeg har prøvd å få henne vekk ved hjelp av personalet, men de stilte seg heller opp mot meg og er på hennes parti.
Men jeg vil jo ikke dø. Hvorfor må de tvinge meg på denne måten da?
De gjør sånn at jeg føler at jeg ikke har annet valg enn å bare ta livet av meg. Jeg vil ikke!

De ville ikke hjelpe meg i dag heller. Egentlig ble jeg ikke særlig sjokkert, men veldig skuffet. Fordi det krevde masse energi og styrke, og mot fra min side å tørre å be om så masse hjelp. Og tørre å si i fra på den måten jeg gjorde. Allikevel fikk jeg bare tilbud om at vist jeg ville ha hjelp så måtte jeg følge personalet. Altså de mente at jeg skulle sitte sammen med dem, og si i fra enda mer enn hva jeg allerede hadde gjort, men herregud! Jeg mener hvor forbanna mange ganger skal man si i fra? Det må da holde med en gang?! Vist jeg hadde vært usikker på om mennesket jeg pratet med var i livet dagen etterpå så ville jeg satt i gang et tiltak som gjorde det ekstremt vanskelig for mennesket å gjennomføre et suicid. Men igjen, jeg har jo ikke så masse verdi som andre mennesker. Faktisk ikke verdi i det hele tatt. Litt trist egentlig da... jeg skulle mange ganger ønske at jeg hadde det.

Men jeg har lagt en pan. Nattevaktene skal hjelpe meg for natten. Og glad er jeg for det, fordi da er jeg rimelig sikker på at det klommer en dag i morgen for meg også.
Planen min går ut på at jeg her etter kun skal snakke om alt det personalet ikke vil snakke om. Alt det de har fått streng beskjed om å ikke prate med meg om. Hoooo det blir gøy.
Og behandleren min skal få kjørt seg. Han kommer til å bli så drit lei til slutt, at han blir sikkert å avslutte behandlingen av meg. Hahahahahahahahahahaaaaaaaaaaaa..............
Men sånn er det. når de ikke vil hjelpe meg med det jeg trenger hjelp til, så må jeg nesten tvinge dem, sånn som de gjør med meg hele tiden. Altså, for helvete, det er de som har tvangs innlagt meg. Jeg har ikke bedt om dette. Derfor trenger jeg heller ikke å gjøre å gjøre det de ber meg om. Jeg skal ikke skrive under på noen av forslagene de kommer med, jeg skal være så uinteressert i alt de prater om, jeg skal avbryte dem hver gang de snakker om noe jeg ikke vil snakke om. Og jeg skal kun, kun snakke om det som interesserer meg. Så skal jeg se hvor lang tid det tar før de finner ut at de må hjelpe meg med det jeg trenger hjelp til. Og ikke det de mener er riktig behandlig. De vet svært lite om riktig behandling av meg, ikke så rart, de har aldri behandlet meg før.....
Jeg skal vise dem at jeg ikke gir opp før jeg får rett behandling.

Gaaaaaaaaaaaad jeg er så forbanna!!!!
Hater mannfolk!!!!!!!!
Hva er de egentlig? Hvem er de?

Og blir tvunget inn i en verden hvor bare onskap styrer. Jeg hater dem, jeg hater dem så sinnsykt mye!!!!!!!!!!!!!!!!
Men jeg skal vise, de skal få se... Jeg lar meg faen ikke knekke!
Angsten skal bare komme (så lenge jeg får vival og sobril), sinnet, tårene, alt det skal bare komme, men jeg lar det aldri knekke meg!

Jada kjære elskede avdelig, jeg skal flytte ut. legg merke til at jeg snakker deres språk nå.. jeg skal flytte ut.
Faen de er så teit. Jeg bor ikke her, jeg har aldri gjort det og skal heller aldri gjøre det. Flytta aldri inn på sykehuset. Jeg ble bare litt dårlig, trengte bare litt hjelp, også ble jeg har litt lenger enn hva jeg hadde tenkt. Dere hadde jo ikke trengt å holde meg her så lenge. Jeg mener, det er jo ikke akkurat som om jeg flytta inn hit og dere ikke fikk meg ut. Jeg hadde alltid et hjem. Alltid en plass å dra til. Jeg ba aldri om å bli institusjonalisert, jeg ba aldri om å bli en kronikker, jeg ba aldri om å leve dette livet. Jeg tok ALDRI det valget. Jeg fikk aldri noe valg. Det bare ble sånn.