tirsdag 15. september 2009

Jeg føler meg så sterk og så svak, svaksterk? sterksvak?

Jeg føler meg så sterk, når jeg klarer å la være å skade meg.
Jeg føler meg så svak, når jeg ikke skader meg "nok".

Jeg føler meg så sterk, når jeg tror jeg har kontroll.
Jeg føler meg så svak, når jeg må be om hjelp.

Jeg ber om hjelp, og det er sterkt gjort, men jeg føler meg så svak. Så svak og hjelpesløs.
Og jeg liker det ikke. Liker ikke å be om hjelp, jeg hater det!
Og jeg tror at grunnen til at jeg hater det er fordi at når jeg ber om hjelp viser jeg en stor styrke, så stor styrke at de ikke tar meg på alvor. Når jeg er så sterk, så er jeg ikke "svak" nok til å trenge hjelp. (på en måte)
Jeg hater å be om hjelp, men jeg hater enda mer å ikke få hjelp når jeg ber om det. Jeg føler meg dum som i det hele tatt spurte, det er som om jeg burde forstå at jeg ikke kan få hjelp. Hallo, er du helt teit eller?
Jeg føler meg så verdiløs, når de bare overser mine behov. Men jeg føler meg enda mer verdiløs fordi det går opp for meg at jeg ikke har "nok" verdi til å bli hjulpen.
De bekrefter alle mine negative tanker. Alle mine negative opplevelser.

De overser ord som voldtekt, overgrep, flashbacks,traumer, osv... De overser de ordene helt totalt. Ord jeg tidligere ikke har brukt oven for dem. Og de hører ikke ordene. De glemmer at jeg prater, de overser det.

Det er riktig. Det blir verre av å prate om det. Altså, når det er ille nok å tenke på det. Hvordan i faen kan det da være bra å prate om det? Det skurrer i hodet mitt. Det skurrer.
Selv om fornuften av og til forteller meg at det skal tales i hjel, ikke ties i hjel.
Det skurrer fortsatt.

2 kommentarer:

  1. akkurat dette med sterk/svak er hva en sf og andre psykiske lidelser går ut på...men jeg ser på det at å be om hjelp er en sterk ting. At du tør å åpne deg å fortelle om dine ting,så er du sterk. at du tramper igjennom å sier at;hør nå her, det jeg får av hjelp er ikke godt nok,jeg trenger mer, det er sterkt gjort.

    slutt aldri å vær sterk,men tillat deg også å være svak. Ingen er fullt ut enten det ene eller det andre.

    SvarSlett
  2. Du må ha en ufattelig dyp angst i deg når du stivner til bare ved litt enkel kroppskontakt med fysioterapeuten din.
    Du har havnet i en bakevje. Fordi du er så redd for å slippe behandlerne innpå deg, tror de ikke du er motivert for behandling,og fordi de ikke tror du er motivert,begynner de å vise likegyldighet.Når du nå våger deg på små forsøk, tror de ikke helt på deg.
    Mine tanker er:
    Enn om hun skrev ned hele livshistorien sin og leverte den til den psykologen som hun stoler mest på. Det er sikkert veldig vondt for deg å gjøre det,men også frigjørende--som å skjære opp en verkebyll for å få sårene til å gro.

    På denne bloggsiden finnes det adresser til forskjellige steder hvor det er mulig å få hjelp:
    http://liljensverden.piczo.com/?g=1&cr=5

    Håper du finner en vei ut snart.

    SvarSlett