Når det gjelder selvskading i form av kutting

så må jeg alltid sy. Vist sårene ikke må syes, så gidder jeg ikke si i fra til personalet engang. Da lar jeg de være. Hvorfor? Jo fordi jeg skjemmes. Føler meg svak som ikke kuttet dypt nok, langt nok eller mye nok.
Men jeg liker ikke å si i fra i det hele tatt når jeg har skadet meg. Ikke nå, ikke nå som jeg skader meg fordi jeg får beskjed om å gjøre det. Det er galt av meg.
Men noen ganger sier jeg i fra og det er fordi behandleren jeg hadde for noen år siden sa at jeg alltid måtte si i fra, pga infeksjonsfaren. Jeg er glad i han, og gjør det for hans skyld.

Jeg har vondt i armen nå, noe som er godt på en ekkel måte. Fordi jeg kjenner at jeg er i livet, men så blir jeg fryktelig usikker på om jeg egentlig vil være i livet. Om jeg vil kjenne at jeg lever. Liker det ikke. Det føles galt, ekkelt. Jeg liker ikkke meg selv. Tror ikke det er noen andre som gjør det heller. Personalet følger meg fortsatt ikke opp. Men det gjør ikke noe lenger, for nå er jeg der at jeg bare vil styre skuta selv. Koste hva det koste vil.