søndag 20. september 2009

Jeg kuttet meg i natt...

Det skulle bli så bra. De glemte meg av. Oppfølgingen falt ut og jeg skulle klare det, men de fant meg og ødelag alt. På en måte gjorde det ikke noe fordi jeg har i alle fall startet og kan fint fortsette. Mye kan bli gjort på 10minutter nå.
Jeg håper de glemmer meg av igjen, og igjen, og igjen. Foralltid.
Nei det håper jeg ikke. Jeg vil at de skal ta vare på meg, jeg bare liker ikke å vise det overnfor dem. Jeg vil være sterk, jeg vil ikke trenge noe.

Jeg hater at de tar på meg, de tar for mye på meg. Og jeg klarer ikke å si i fra, ikke med annet enn kroppsspråket mit. Men kroppsråket mitt klarer de ikke å lese. Så de tar på meg.

Jegv et det er destruktivt, men jeg skrivet det likevel. Jeg kommer til å fortsette på denne kuttingen min. Jeg skal fortsette helt til det blir bra. For jeg vet innerst inne at det blir bra, til slutt. Det må bli bra.
Ellers er jeg svak, i matveien. Jeg faster, men spiser. Svak, svak, svak!!!!

4 kommentarer:

  1. sender deg masse tanker lille venn, smerten din er min...jeg er så sliten selv nå...

    styrkeklem

    SvarSlett
  2. Jeg tror jeg forstår den tilsynelatende motsetningen i ønskene dine.Vi ønsker alle å klare oss selv og bestemme selv,men det er likevel godt at noen føler omsorg for oss når vi er svake--av egen,naturlig drift,ikke av plikt,av et oppriktig engasjement,ikke bare for å følge reglene.
    Vær snill mot deg selv. Det fortjener du,selv om du ikke alltid klarer å se det.

    SvarSlett
  3. Jeg blir bekymret når det går så lang tid før du skriver. Kan du ikke i hvert fall skrive en bitteliten hilsen til oss?
    Du skriver at du ikke liker at de tar på deg. Det tror jeg at jeg forstår. Fysisk kontakt skal først finne sted etter sjelelig kontakt. Bare den som venter til du selv inviterer til fellesskap,viser en grunnleggende respekt.

    SvarSlett