Det jobber mange spesialister på avdelingen...

Men hva nytter det når man ikke stoler på noen av dem? For min del kan de bare være så mye spesialist de bare orker, men det hjelper meg svært lite når de bryter tilliten i stykker på mange andre områder. Jeg har pratet litt med psykologen min om dette, ikke hva bildene innebærer, men om teknikker jeg kan ta i bruk for å overleve bildene. Det virker som han kan veldig mye om dette, og det vet jeg også for dette er noe han har jobbet med i en evighet. Men jeg kan ALDRI snakke med han om dette, ikke om innholdet i traumene mine. Til en vis grad stoler jeg på han, men grensen går lenge før vi kommer dit. Jeg er mer av den typen som bruker et år hundre på å komme meg noen vei i terapi. Jeg snakker heller om overfladiske ting i det uendelige. For så å løpe inn på rommet å gråte salte krokkodille tårer når de har fortalt meg at jeg bruker for mye tid i terapi, at jeg har kjørt meg selv fast. Noen ganger får jeg høre at de ikke vet hva de skal gjøre med meg, akkurat som om de har gitt meg opp. Selv om dette er noe jeg vet inni meg så gjør det vondt å høre det. Det er vel nettopp derfor det gjør så fryktelig vondt, fordi jeg vet at det er sannheten. Men herremin altså, hadde det vært meningen at jeg skulle bli frisk noen gang, så hadde jeg bitt det for lenge siden.. Hvor lenge har jeg gått i terapi? Hvor mange forskjellige medisiner har jeg prøvd ut? Hvor lenge har jeg vært innlagt? De har jo fortalt meg at mine problemer til vanlig skal kunne stabiliseres i løpet av 3-6mnd. Det gjelder bare ikke for meg. Det er ingenting som har stabilisert seg hos meg. Og nå kjenner jeg det virkelig på kroppen at de begynner å innse at det ikke finnes et annet liv for meg. Livet mitt er i sykdommen. Jeg vil alltid falle tilbake. Men jeg skal ikke la det stoppe meg i å leve, ikke når jeg kan leve. Livet mitt skal jeg leve så mye som jeg klarer og så får bare sykdommen holde meg når jeg faller, men jeg reiser meg jo alltid opp igjen. Selv om jeg ikke står opp om morgenen når jeg er på sykehuset, hopper over måltidene og alle møter bortsett fra de dyrebare møtene med behandleren min som jeg kaster bort med unødvendig pjatt om ingenting. Selv om de irriterer seg over at jeg ikke begynner å prate om det som er vondt, så betyr de timene alt for meg. Det er de timene som får meg til å se fremover. Jeg klamrer meg til de og håper hver eneste dag at neste time skal jeg klare å snakke, om så bare litt. Det har enda ikke gått, ikke med den behandleren jeg har nå, han som jeg har pratet med nesten daglig de siste 6mnd. Men jeg har jo ikke sluttet å håpe, da hadde jeg jo ikke møtt opp på timene.
Selv om jeg kanskje aldri blir helt frisk så klarer ikke jeg å se på behandling som bortkastet. For selv om man ikke blir frisk, det gjelder alle sykdommer så er jo behandling viktig, det kan være det som er med på å forlenge levetiden. Hvorfor kan ikke jeg få forlenget leve tid selv om prognosen for bedring er lav?

I morgen er det møte, vet ikke om jeg har behandlingstime, men det er et annet møte. Med leder, og noen i teamet. Jeg må rydde litt i teamet mitt. Det er ikke alle som har godt av å være rundt meg, så de skal jeg har vekk. Håper bare de hører meg og tar hensyn og respekterer min avgjørelse.

God natt folkens!!!<3