Jeg vil ikke stå opp! Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!!!
Men etter mange timer i senga presser blæra mi meg til å stå opp. Deretter går jeg på vekta selv om jeg hadde bestemt meg for å avvente til i morgen. Uansett ga det meg gode nyheter, jeg har gått ned 1, 2 kg. Heldigvis. Men allikevel er jeg så langt unna målene mine..
Nå må jeg jobbe hardt!
I natt har jeg så og si ikke sovet.. Skyggen min fulgte meg og holdte på å gjøre meg helt sinnsyk spinna gærn! Det gjør så vondt, det er så kvalmene. Og jeg klarer det ikke en dag til!
Nattevaktene sputre meg om det var flashbacksene som plaget meg. Nei sa jeg og lo det vekk. Det er greit at jeg bruker de ordene en gang i blandt, men når personalet gjør det gir de meg en ekkel følelse. Så jeg sa nei, det er de der "greiene" som plager meg. Å de forstod sikkert kjempe godt hva jeg pratet om, nei, heller tvilsomt.
Jeg kunne ikke sovne, men på ett eller annet tidspunkt ble jeg dratt inn i nattesøvn av noen ukjente krefter. Jeg prøvde å stå i mot, men de var sterkere enn meg. Helvete var løst. Dette er den verste natta jeg har hatt på lenge!
Også kommer det idiotiske personalet som vist nok er min kontakt inn på rommet mitt: skal du ikke stå opp snart?!
Til helvete med dem hele gjengen. Ser det ut som om jeg står opp for deres skyld?!!!
Jeg sa bare at jeg skulle stå opp når jeg selv følte for å stå opp og at jeg ikke viste nårtid det ville bli.
Hun kom flere ganger. Og greit nok at hun oppsøkte meg, det er jo tross alt jobben hennes, men hun trengte da for svarte faen ikke å trenge seg på meg på den måten der. Hun kom helt inn på rommet og stilte seg helt inntil senge kanten. Gud jeg hadde lyst å peise henne rett ned. Jeg hater at folk trør innfor og over mine grenser! Rrrg!!!
Ja så sto jeg jo opp da etterhvert.. Vekta ga meg nytt og bedre tall en sist, så det var jo positivt, men aldri nok til å glede meg dypt inni hjertet.
Hmmm... hva skal jeg gjøre i dag for å få bildene ut av hodet? Hva skal jeg gjøre for å få tankene over på noe annet? Og hva skal jeg gjøre for komme meg vekk fra dette helvetes galehuset?
JEG HATER DENNE PLASSEN!!!!
Jeg føler meg skitten og ekkel, vil helt slippe å være i nærheten av andre mennesker.
Men gjett hva folkens?! Jeg skal på trenings studio i dag. Veldig mye av meg vil avlyse den avtalen, men jeg skal prøve å la være og heller bare presse meg litt.
Men jeg har lite lyst å vise meg på et trenings studio i dag.
Ellers så spurte jeg personalet om de kunne bestille bil til i ettermiddag, slik at aftenvaktene bare kan avbestille om de ikke har tid til å dra ut. Det var tydeligvis et stort problem. Hva skal du ha bil til? Jeg har noen ærn, svarte jeg. Men hva trenger du bil til, er det noe spesielt? Ja jeg har noen ærn (for helvete) og noen ting jeg må få bragt til leiligheta...
Faen hvor vanskelige de skal gjøre seg..
Hva om jeg bare ville ut for det sosiale, som en del av behandlingen. Skulle de latt være å bestille bil da? Det er liksom ikke så nøye når det bare er meg. Jeg har liksom siste rett på personal her i avd. Fy flate altså, de stoppe aldri å sjokkere meg.
Til helvete med hele forbanna psykiatrien, i hele forp**** norge!
Og hadde jeg kunnet, så hadde jeg skrevet meg ut.
Tenk å ha meg her på tvang.. så helt uten grunn, mål og mening.
Jeg er liksom tvangsinnlagt fordi de mener ditt og datt om meg. Men jeg er ikke syk nok til at personalet har tid til meg. Mange vakter ser jeg ikke kontakten min engang. De har aldri tid til å prate med meg eller bare være sammen med meg. Jeg kan være ute så lenge og mye jeg vil. Selv om jeg helt egentlig ikke har utgang alene.
Jeg lurer på hva de skriver i rapportene. Noen ganger er det eneste jeg ser og hører fra personalet: Hei, jeg er ferdig på jobb nå, vi har ikke fått så mye tid sammen i dag, får ta det igjen i morgen.
Så ser jeg frem til neste dag hvor kontakten og jeg kanskje skal finne på noe sammen, men nei tror du ikke jeg har fått en helt annen kontakt person da?! Og joda. Da har jeg fått en ny kontakt, hun jeg trodde jeg skulle få, har noen andre og er fullt opptett, noe min nye kontakt også er , så blir dagen akkurat lik den forrige.
Er det helt uforståelig at jeg hater dette?
At jeg føler meg mindreverdt?
Som en liten illeluktende dritt.. De vil jo ikke være sammen med meg, de tåler ikke trynet på meg. De er så lei av at jeg er her å trasker. De liker meg ikke. De vil ha meg ut, de vil ikke være nødt til å bruke tiden sin på meg, verdiløse meg.
Kanskje jeg bare skulle.......
Ja det er slik tanker oppstår... farlige tanker... Jeg er sliten nå, altfor sliten... farlige tanker plasserer seg godt kjent i hodet mitt... mon tro om det er mulig å gjøre de om til en faktisk handling.. farlige tanker...
(5% Off) Buy Household Electric High Altitude Saw Rechargeable Cordless
Branch Multifunctional Hedge Trimmer 110 220V 1.5Ah 4Ah 20V Cheap Online
-
Product Name: *Household Electric High-altitude Saw Rechargeable Cordless
High Branch Saw Multifunctional Hedge Trimmer 110-220V 1.5Ah/4Ah 20V*
Product Id:...
for 4 år siden
klart de ikke er lei av deg, da hadde de jo ikke kommet for å sjekke inn til deg så mange ganger, prøvd å fått deg opp av senga og i gang med dagen. Og som med mange andre jobber, så er det vaktskiftordninger, og da kan det fort bli endringer av kontakter...kanskje ta det opp med dem at det hadde vært bedre for deg å bare forholde deg til et par stykker?
SvarSlettHvis du lar tankene dine ta helt overhånd, og du kun slipper inn negative ting, så er det også kun det du vil gå å tenke...man må våge å se ting litt annereledes, og slippe inn noe som er positivt for en selv i hverdagen, og fokusere på det også. Man får dessverre ikke alt her i verden gratis, så man må jobbe og stå på selv også. Hva med å begynne å samle inn 5 små positive ting i løpet av dagen din? Det kan være et smil, en god samtale, en sang, en hilsen i bloggen, noe ute i naturen...ja,hva som helst.Når man lærer seg å se de små tingene som også betyr noe, så ser man dem enklere og ofterer etterhvert, fordi man nå har lært å se dem på nytt...
klem til deg vesla.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettVennen min. Æ veit ikke helt ka æ skal skrive. Æ veit du veit detta (veldig godt), men det e bare du, og ingen andre, som kan gjøre livet ditt godt å leve. Og du må ta valget, bli frisk eller være syk. Velge du å bli frisk, så kan personalet hjelpe dæ. Velge du å være syk, så vil de overse dæ. Sånn fungere det på avdelingen. Du kommer aldri til å oppleve at du e "syk nok" til å bli frisk. Det e en illusjon, som også æ en gang hadde.
SvarSlettMan kan ikke bli frisk på psykehus, æ kjenne ingen som har blitt bedre av å være innlagt over tid. Heller motsatt. At de holder dæ på tvang, e ikke uten grunn - de gjør d fordi du sende ut signala som gjør at de vurdere dæ så syk at du ikke kan skrives ut. Ikke før du vise dem at du kan ta ansvar for dæshøll vil du bli utskreve. Det du må gjøre e å fokusere på kordan du kan bli frisk, ikke syk nok. For vennen, hvis du vil bli sykere enn du e i dag - så blir ikke du å komme ut av det sykehuset. Du vil ikke få plass her på M.
Æ veit du veit alt dettan, og æ veit du prøve.
Til syvende og sist e d opp til dæ, vil du leve eller vil du dø? Dør du, så vil familien din ha det vondt resten av sine liv. Lillebroren din vil aldri komme over det. Aldri!
Hvis du vil dø fordi du blir sint på personalet, så husk på at dersom du dør, så får de akutthjelp. De bearbeide det, og jobbe videre. MEN FAMILIEN DIN VIL ALDRI KOMME VIDERE!
Vennen, du har så mye å gi denna verden. Så mye å bidra med. Ikke kast d bort.
Uendelig glad i dæ,
stor klem
Jeg vet ikke helt hvordan dette fungerer,men siden du hadde satt ei søppelbøtte ved siden av kommentaren min,tenkte jeg at det var et uttrykk for at du ikke likte den.Jeg valgte derfor å slette den. Jeg mener likevel at det er viktig for deg å konsentrere oppmerksomheten din rundt dem som setter pris på deg. Det finnes alltid noen som ikke forstår mennesker som har problemer, og som derfor viser likegyldighet.
SvarSletthæ? jorunn jeg har ikke plassert noen søbbel kasse ved siden av kommentaren din!!! Sist jeg var inne å sjekket bloggen min var da jeg skrev den. Også er jeg her nå...
SvarSlettJeg vet ikke hva du skrev i den andre kommenraten.. ?!?
Jeg prøver hver eneste dag og jeg klarer meg faktisk ganske så bra! Jeg har ingen tanker eller ønsker om å dø. Og om jeg noen ganger skulle få det igjen så tviler jeg på at personalet er grunnen.
Denne bloggen har jeg kun for å skrive ned tankene mine. Dette er mine tanker. Og nå i det siste innlegget har jeg i alle fall ikke ment å uttrykke noe dødsønske...
Farlige tanker er i mitt hode kanskje det helt motsatt av døden. Jeg frykter ikke døden like mye som jeg frykter livet. Døden er ikke farlig, tror jeg, den er endelig. Livet der i mot er mye farligere.
Jeg jobber hele tiden mot det friske livet. Jeg har så og si ingenting med avd å gjøre, bortsett fra at jeg sover der, har rom der og oppholder meg der. Ellers gjør jeg som jeg vil. Jeg skader meg ikke, fordi jeg VIL BLI FRISK. Jeg vil bli frisk og er nå villig til å gjøre alt JEG kan for å bli det. Men jeg har dårlige dager som alle andre. Og når man er på et sykehus så har man en vis forventning til oppfølging. Og når jeg da blir behandlet som luft, som om jeg ikke sliter med noe og derfor ikke trenger oppfølging i det hele tatt så tar det på, det gjør noe med meg. Spesielt nå som behandleren min er borte. Når han er der og jeg har samtaler ed han så fyller han mye av behovet jeg har for oppfølging. Når han er vekk, trenger jeg som veldig mange andre oppfølging fra andre. Men dette er noe jeg egentlig skulle slippe å forsvare, forklare, osv.. for dette er tinge dere vet. Det er jeg sikker på.
Jeg er i en prossess. Jeg kaster ingenting vekk akkurat nå. Hvert sekund jeg lever lærer jeg noe, noe som absolutt er verdt å ta med videre. For at jeg skal kunne leve sånn nogen lunde "normalt" en gang i fremtiden, uten sykehus og uten sykdom så må jeg gjennom den prosessen jeg er i nå. Hopper jeg over den, vil jeg hvertfall ikke blir frisk nok på lenge. Dessuten vurderer jeg meg ikke som syk, ikke i den forstand at jeg trenger sykehusinnleggelse. Men men, jeg får ikke skrive meg ut.
Btw: psykiskehelsetjenester har sagt meg opp. Det er jo også veldig trivelig. De skulle liksom være en støttespiller utenfor sykehuset, men nå har de avsluttet kontakten. Så nå har jeg sykehuset, avdelingen, det er de jeg må forholde meg til ellers sitter jeg her helt alene. Og dessverre så er jeg ikke så bra at det går bra over lengre tid.
Jeg har vært i diskusjon med avd. For de er så gode på å gi negative tilbakemeldinger. Jeg har etterspurt de positive. Selv øver jeg meg på å bli flinkere til å gi dem positive tilbakemeldinger. Jeg har enda ikke sett noe til de de skulle gi meg.
Enda jeg vet jeg har fått til masse i det siste. De hanger seg opp i det jeg ikke får til. Det er ikke oppløtene. Overhodet ikke. Det er det aldri, men det er det jeg har, det er det livet jeg lever akkurat nå fordi det ikke er andre tilbud til meg. Vi har prøvd masse, men hit til har det ikke fungert. Og for de av dere som har erfaring med sykehus innleggelser så vet dere hvor vanskelig det er å være frisk inne på et sykehus.
Beklager om jeg høres sint eller fornærmet ut.
Ikke meningen!
Takk for kommentarene!!
jorunn det er jo en søppelbøtte ved alle kommentarene... det ser jeg nå.. det er ikke noe jeg har plassert der...
SvarSlettDet var godt!
SvarSlett