Ny dag, søndag

Jeg ville ikke stå opp i dag.. selv om det gjorde vondt å ligge i senga.. hva var vitsen med å stå opp, til ingenting?!
De vekte meg.. "nå er det frokost, vi rydder den vekk om en halv time" Noe inni meg sa at jeg ville stå opp å spise. Mat, tenk så godt..
Men NEI! Jeg måtte ikke glemme at jeg ikke skulle spise i dag!!!
De var inne hos meg en million ganger, men jeg ville ikke stå opp. Jeg bare lå å tenkte, ble invadert av nattens mareritter. Nattens ekkle bilder. Smerten i ganen, de plutselige angstanfallene,de plutselige pustestoppene..
Det gjør vondt å svelge. Kvalmen stiger, og jeg higer etter pusten.
Jeg ber om hjelp, for jeg holder på å bli gal!
men hjelp er for mye å be om, jeg må la det komme, jeg må la bildene komme, jeg må la de ta meg, til de blekner.
Jeg tror ikke alltid at det er bare bilder, det føles ikke slik. Sannheten er at jeg går rundt med smerter i hele kroppen og det føles konstant ut som om jeg har vært utsatt for en massevoldtekt.
Men det kan jeg jo ikke si!!! Jeg kan bare si at jeg er plaget med ekkle bilder. Resten må jeg holde for meg selv. De sier at jeg gjerne må snakke om hva de bildene er om jeg klarer og vil, men herregud og fader, det er jo bare noe de sier, de mener det jo ikke. Jeg vet at hadde jeg begynt å snakke om noe som helst så ville de rømt, de ville løpt for livet. For jeg vet at de ikke vil høre mine historier. De vil ikke høre om virkeligheten. De ville fortelle psyokotise at det de ser og hører ikke er der i virkeligheten, de vil motivere deprimerte for en spasertur, de vil nekte rusmisbrukere utgang, de vil reime de sinte og redde og be dem roe seg ned, de vil følge etter de suicidale og plapre om håp. Men dybden vil de aldri nærme seg.
Det vet jeg for måten de sa til meg i går at vi kunne snakke om bildene på... de sa vi kan snakke om det vist du vil og klarer, men vi vet jo at du ikke vil... HALLO!!!! Ja for da tror de at jeg snakker om noe, når de allerede har svart for meg og bestemt at jeg ikke vil.

Helvete heller, jeg vil snakke om det!!! Jeg vil, kroppen min, hodet mitt, tankene og følelsene de skriker etter å få slippe ut noe av møkka. Jeg vil snakke om det for faen. Jeg kan bare ikke snakke om det til hvem som helst. Jeg må finne tryggheten først, det menneske som jeg tenker er det rette til å få høre. De jeg har rundt meg nå er ufokuserte, de er ikke de rett. De har fokuset på noe hlet annet, de er ikke trygge, og de har mistet tilliten min (for lenge siden).

Nå sitter de å spiser middag... ha ha ha... Vi må planlegge ettermiddagen, en søndags etter middag, det er en dag det ikke går an å plalegge på avdelingen. Spille kort, det gidder jeg faen ikke. Og det er aller mest i protest, fordi de ikke vil være her sammen med meg akkurat her jeg er. De vil dra meg vekk, det er bare å sette en midlertidig pause på problemene. Ikke interessert, over here!!!