Jeg har gjort så mye dumt.. jeg har ødelagt så mye.. skal jeg la det ødelegge meg?

Jeg fastet i nesten 4 døgn.. Jeg klarte det, jeg gjorde det forholdsvis bra, men....Selv om kroppen taklet det bra var det andre ting som kom i veien. Ikke for fasten nødvendigvis, men livet generelt.
Det var mennesker som fanget meg, men det var min feil..
Jeg hadde gjort noe helt uffatelig dumt. Min uvitenhet om noen innholds stoffer i verden gjorde slik at jeg holdt på å forsvinne, foralltid. Og jeg holdt på å ta med meg de rundt meg.
MEN vi ble "reddet" i den form av at vi ble fanget. Det var vondt, helt jævlig. Det var krenkende, noe så sinnsykt. De var så nedlatene...

Har du ikke fullført vgs???
Nei jeg har vært syk...
Men herregud du skulle jo fullført vgs..
Ja.. jeg skulle vel det, men jeg skal jo gjøre det etterhvert..
Du skulle gjort det da du startet...
Sinnet inni meg ble bare større og større..Samme personen maset om mat, kaker ol. Jeg sa nei.. Både fordi jeg faktisk fastet(det viste ikke han da..) og fordi jeg ikke ville fått ned en eneste mat bit uansett pga kvalme. Gjorde ikke annet enn å kaste opp magesyre hele den dagen.De tok ikke hensyn til at jeg var ekstremt nedstemt grunnet min store skuffelse over meg selv, over at jeg hadde trokket over mine egne grenser noe så voldsomt.
Jeg kom til å dø.......Og det kommer jeg fortsatt til å gjøre....
Om det er 60år, 6 dager eller 6minutter til det vet jeg ikke.
Stoler ikke på noen! INGEN!
Men jeg begynte å spise igjen. Og da kom de bulemiske tankene over meg som en uventet storm. De kroppslige symtomene, ja hele pakka. Jeg kastet opp maten. men jeg ville bare ha mer. Ventet en stund og spiste mer. Faktisk 2 brødskiver, 4 skiver fiskepudding, majones (ikke lett)... Jeg har ikke spist brød på lenge.Men jeg gjorde i dag igjen... startet så fint med bare litt frukt.. fortsettet med suppe, kjøtt.. og avsluttet med brød, brød, BRØD.. JEG HATER TANKEN OG FØLELSEN PÅ AT JEG HAR FÅTT I MEG SÅ FORBANNA MASSE KARBOHYDRATER I DAG!!!!!Men jeg skal jo dø, så hva gjør vel det? Hvorfor gidder jeg å bry meg om kroppen, maten og vekta??? HVORFOR?????????

Angsten etter hva jeg har gjort.. ikke bare maten, men de andre tingene som jeg ikke vil utdype her inne fordi det gjøre meg veldig lite annonym og kan skade både meg og mine nærmeste om det kommer ut... Den vokser. Gråten kveler meg, jeg tror ikke jeg klarer mer.

Det er EN person jeg jeg stoler på, av og til...
En veldig snill person. Personen ser meg, mine behov og vil hjelpe meg. Personen står på, er sammen med meg mange timer til sammen i løpet av en dag. Gir meg tid, og gjør sitt aller beste for å hjelpe meg. MEN så er det det at jeg er ALDRI helt sikker. For tenk om.....
JA tenk om...
Så jeg stritter i mot. Jeg tar sverdene frem og gjør meg klar til kamp.. Mot en som bare vil meg vel.
Jeg er et dårlig menneske!!!
Og det sier jeg ikke for å få medlidenehet, for at folk skal si: nei det er du ikke, du er et godt menneske. Jeg sier det fordi jeg virkelig er et dårlig menneske. Jeg vet det, jeg kjenner det og jeg ser det!
Jeg skulle ønske det bare var å legge redskapene fra seg, åpne kjeften og bare parte om alt. Absolutt alt! MEN slik er det ikke!!! Vonde opplevelser jeg har hatt klarer jeg ikke å snakke om. jeg kan snakke om vold, mobbing, ol. Men IKKE seksuelle overgrep. DET GÅR IKKE!!! Det er alt for intimt. Det er altfor skamfult, skittent og ekkelt. Jeg vil ikke at noen skal vite alt jeg har måtte gjort, alt som har blitt gjort mot kroppen min... Det gjør meg så..synlig.. så skitten.. Nei, det går grensen. Det vil aldri skje! Jeg vil aldri, aldri kunne prate om det!!!

Nok om det..
I min syke idiotiske handling presterte jeg å falle.. igjen... for en som ikke er bra, en jeg hadde lagt vekk.. for lenge siden.. Han er så bra... men jeg er så redd... og han gjør så mye dumt og det ville aldri fungert, men jeg vil for.. han er herlig, han kan være bra... har sier de rette ordene. Han smelter meg helt. Men er det ikke det de alle gjør? alle de onde? Det er bare de som er så smarte når de har funnet seg en svak en de kan knekke. Og jeg går på det, selv om jeg vet, jeg VET at det ikke er lurt. Jeg bare tenker.. tenk om... tenk om han faktisk er bra... tenk om han klarer å si" ha det" til de dumme tingene... men jeg vet... like godt om han som jeg vet om meg, at dette er ikke nok til å fjerne destruktive handlingsmønstre som vi begge har godt innebygd i oss selv.

Dessuten er det bare sex han vil ha, det er jeg sikker på! OG, det er jeg IKKE interessert i!!!
Kanskje bare litt nærhet.. nei!!! det er for skummelt! Følelser som er i veien, det funker ikke!!!