Skyggen min

Er stor, skikkelig stor, og allikevel fortsetter den å vokse.
Jeg lurer på om ett kutt kunne hjulpet meg akkurat nå?
Jeg vet at mange ville hjulpet meg mye, men det stritter i mot mine leveregler. Jeg har lovt til å kutte ett kutt, men IKKE to. Og hva er vitsen med å kutte ett kutt når jeg innerst inne vet at jeg må kutt 10++ for at jeg i det hele tatt skal kunne få fokus på noe annet?!
Ett kutt ville aldri hjulpet meg nå! Det vet jeg!!!
Det har aldri hjulpet meg før og vil aldri gjøre det heller.
Så det legger vi vekk.

Skyggen.. jeg vil ikke ha den lengre! Så jeg tenker at eneste måte for å få den til å bli mindre og etterhvert forsvinne er at jeg blir mindre og etterhvert forsvinner. Å gud jeg er destruktiv, men herremin gud og fader, ser ikke noen annen ut vei akkurat nå.. Må, bare, ha, denderlitttil!! Bare en liten stund til. Så skal jeg bli frisk.. Er det noen av dere andre som har det slik av og til? At dere tenker at dere må bare være syk litt til, så kan dere bli frisk?
Sånn er det med meg. Og jeg forstår hvorfor. Fordi sykdommen er trygg, selv om den er jævlig, så er den kjent. Friheten og det friske er ukjent og virker derfor skremmende og utrygt.
Haha.. det verste er faen meg at jeg kommer til å bli frisk selv om tankene mine fortsetter å ville være syk litt til. Nettopp fordi jeg er så klar over hvorfor, ja hvorfor alt.

Jeg tenker liksom at jeg ikke har vært ordentlig syk. Og at jeg ikke kan bli frisk før jeg har vært skikkelig syk. Fordi i mitt hode så er det på en måte blitt bestemt at vist jeg ikke går hele veien og blir skikkelig syk før jeg blir frisk så vil jeg alltid få tilbake fall, sånn type resten av livet. Så med de tankene om at jeg må bli ordentlig syk før jeg kan bli frisk så ligger det jo massevis av håp. Håp om at vist jeg bare blir skikkelig syk og så frisk så vil sjangsene for at jeg forblir frisk være større.

Hodet er rart(i alle fall mitt)