Hmmm

Det er rart hvordan man blir møtt.. For hver gang jeg blir møtt i en krise av et menneske blir jeg overrasket, eller ikke.. Men det jeg skal frem til er..
Når personalet spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer greit nok eller noe i den duren så sier de ok og går videre. Vist jeg da egentlig ikke hadde det så veldig greit og det kommer frem litt etterpå blir de sååå overrasket og sier at det kunne de ikke se på meg osv..
Men i kveld (som jeg har opplevd noen ganger før også..) kom nattevakten og spurte meg hvordan jeg har det, jeg svarte at jeg ikke har det bra. Hennes spontane svar var at det så hun på meg. Hun hadde sett det hele kvelden. Så tenker jeg, hvorfor sier de slik?! Hvorfor kommer de aldri til meg og sier at de ser det på meg uten at jeg sier noe først? Er det bare et svar, en reaksjon de kommer med der og da. En helt meningsløs seting som bare faller spontant ut av kjeften deres bare for at jeg kanskje skal føle meg litt.. bedre møtt.. jeg vet ikke. Syntes i alle fall at det er ganske unødvendig av dem å si slik vist de ikke mener det. Og vist de har sett at jeg ikke har det bra, har de da sett noe mer også kanskje? Nei tviler sterkt på det. De er jo faen meg så blinde, døve og uten lukte sans i det hele tatt at det er skremmende å tanke på at jeg faktisk er innlagt på et sykehus, i norge.

Jeg tror jeg er på vei inn i en dyp deprisjon. Ligger hele dagen, sover ikke, bare ligger der og tenker på at jeg ikke fatter vitsen med å eksistere. Bare ligger å kjenner på at blæra holder på å sprekke, men gidder ikke gå på toalettet. Ligger å kjenner på røyksuget som så veldig gjerne vil følge meg ut for å ta et par trekk, men jeg orker ikke. Jeg kryper heller sammen, presser bamsen inntil brystet, pakker dyna godt rundt meg og håper på å klare å svelge angsten før den tar helt fullstendig over meg. Jeg vandrer rundt i min egen verden av destruktive tanker som føles helt normalt. Klarer ikke å forestille meg at det finnes et annet liv, en annen verden og andre tanker.
Hvordan det går med meg? det går til helvete.. Hva jeg mener med det, det må da gudene vite. For det vet ikke jeg, jeg vet bare at store deler av tiden tenker jeg bare på å avslutte livet. Så det jeg mener med at det går til helvete er vel det at jeg føler at jeg dør, og kanskje jeg ikke helt egentlig ønsker det akkurat nå. Jeg har jo håp, jeg har drømmer. Mange drømmer!

Jeg drømmer dagen lang, når angsten roer seg, da kommer dagdrømmeriet mitt frem. men det gjør vondt det også. Gode drømmer og et herlig liv som man vet at sannsynligvis ikke finnes. Verken nå eller i fremtiden. men jeg drømmer og jeg håper.

Jeg klarer ikke å spise, eller jo jeg ville nok klart det om jeg prøvde, men jeg er feig så jeg tør ikke. Jeg vil heller ikke. Jo litt, litt vil jeg. Sulten er så stor, maten er så ristene, bare litt.. bare litt.. Men jeg kan ikke! JEG KAN IKKE! Og jeg skal ikke gjøre det heller. men så har jeg dette dilemmaet, det faktum at jeg er innlagt på sykehus og at de henger seg så forbanna mye opp i hva jeg bedriver tiden min med. Jeg hater det!
Jeg er for faen voksen og bestemmer selv om jeg skal spise, når jeg skal spise og hva jeg skal spise. heldigvis kan de ikke nekte meg å holde på slik jeg gjør. Eller etter retten kan de jo det, men de gjør det ikke før det de mener det går ut over behandlingen og det mener de vel ikke akkurat nå.
Men jeg vil ut, jeg vil bestemme selv, jeg vil være fri! fri fra alt!!!
De maser og maser på meg, dagen lang. Mat , mat, mat. Og alt det andre de maser om.
Det er et mennesker her, hun jobber ganske tett rundt meg, eller skal jeg si på meg, for det føles faen meg ut som om huner på meg hele forbanna dagen når hun er på vakt. Hun er grusom. Heslig! Måten hun snakker på, blikkene, det inntrengende kroppsspråket hennes. Å fy faen det er så ekkelt. Og jeg ligger i senga og hun kommer inn. jeg har aldri saggt at det var greit at hun kom helt inn på rommet mitt. Men jeg vet hvordan huin jobber og jeg vet at deprisjon, ja det må være hennes spesial felt. Hun elsker å små kjefte på nedstemte pasienter som ligger sammen krøllet under dyna og ikke vil snakke med noen. hun presser seg på, hun presser for langt. Og nå er jeg blodig ærlig, hun prsser seg så forbanna mye at vist hun ikke holder seg litt lavere i terrenget i morgen så ligger hun ekstremt i faresonen for mine voldshandlinger mot andre mennesker. Jeg takler ikke det kvinne mennesket!!!

Jeg ser i alle fall frem til i morgen ettermiddag, da kommer den mannlige kontakten min og har har liksom skjønt litt mer enn visse andre. Altså nå skal det sies at jeg har hatt han også langt opp gjennom vrang halsen, men det har ordnet seg for har tok det etter at jeg hadde et par verbale runder med han. Han er ikke så dum som jeg først hadde innbildt meg. Det er mulig å snakke med fyren.

gruer meg sånn til i morgen at jeg så vidt tør å legge meg i natt. Først skal jeg bli vekt at det udyret av et menneske, så skal jeg i samtale med et menneske jeg fortiden ikke kan fordra!
Helvetes liv. Også har jeg en del ting jeg må få gjort, men som jeg ikke kan gjøre. Og jeg hater det. jeg hater å ha ting å gjøre som jeg MÅ be andre om å gjøre. Skulle ønske jeg selv hadde tilgang til dips.

Faen jeg er sliten! Har jo ikke vært i senga på et par timer nå. kroppen kan da umulig ha gost av så mye aktivitet. Nei og nei! Strikket har jeg også gjort..