Jeg døøøøøøøøøøøøøøøør!!!!!!!!!!!!!

Angsten vokser!!! Jeg vil.. jeg vil fjerne den, og jeg vet hvordan jeg kan gjøre det... Men jeg kan ikke gjøre det. Det er ulovlig!
Jeg hyler, reddselsfulle skrik...
Det går ikke lenger. Kveldningsfornemmelsen bygger seg opp, og jeg får.. ikke.. puste. Det, gjør, bare... så.... vondt!!!

Det er så mye jeg vil, nei jeg vil ingenting. Jeg vil forsvinne, jeg vil dø, begraves, sørges over en liten stud for så å være bare et menneske svakt i minnet til de som en gang kjente meg.

JEG VIL IKKE LEVE LENGER!!!

En av mine nærmeste har forstått det, har innsett det. Og panikken har satt igang. Noe må gjøres. Jeg må ha støtte. Personen som er min aller nærmeste vil støtte meg. Og jeg vet ikke om jeg kan i mot det. Jeg vet ikke om jeg er mottakelig. Jeg vet ikke om jeg vil engang... Jo jeg vil, for å gi personen det siste minnet, om dere skjønner?!

Hvordan i alle verdens dager skal dette ende?
Kuttet over håndleddet som er så godt som nytt venter på å bli ferdig. JEG SKAL GJØRE DET FERDIG! Jeg skal dø, og begraves. Eller kanksje jeg skal kremmeres. Alt jeg vet er at jeg skal dø. Men for å ikke være værdens grusomste så skal det gjøres ordentlig.. Selv om jeg sannelig ikke vet om jeg har tid til å vente til jeg er ferdig med alt som må ordnes. Jeg vil avslutte nå. Og jeg føler meg så slem. For jeg prøver så godt jeg kan å virke sterk, å holde motet oppe fordi jeg så inderlig vil at de rundt meg skal kjempe videre. Jeg vil ikke at noen av mine skal dø. INGEN! Så jeg later som om jeg skal kjempe videre, men jeg klarer ikke. Angsten inni meg går aldri vekk. Den har vært der konstant hele livet og blir bare verre og verre for hver jævla dag som går.

Tror dere det er sånn at ingen kan holde oss ilivet om vi selv ikke ønsker det?
Altså de kan jo "tvinge" oss til en vis grad, men når det kommer til stykket så stemmer det vel kanskje det denne nære personen min sa til meg her om dagen: vist det er det du virkelig vil så er det ingen som kan tvinge deg til å leve, ingen kan holde deg i gjen...
Da personen sa dette til meg tenkte jeg umiddelbart at jeg ENDELIG hadde fått den siste bekreftelsen på at det nå er greit at jeg forlater. Det var liksom siste ord. Personen var nå forberedt og syntes egentlig at det var greit vist det var det jeg ønsket. Men personen kan ha ment noe annet... Det var nok meget stygt av meg å si mine tanker og følelser, det forstår jeg, men jeg var nødt, hadde ikke noe valg. Og på en måte er jeg veldig glad for at jeg endelig gjorde det, jeg fortalte nøyaktig hvordan det sto til. Ingen kunne nå sitte bitter igjen etter meg å si at jeg aldri hadde gitt uttrykk for min håpløshet ovenfor livet. Jeg hadde spilt med åpne kort. Jeg hadde bedt om hjelp flere ganger, men nå var det gått så langt at jeg ikke ville ha hjelp flere ganger og nå var det greit.

Jeg tror det er noe inni meg som vil at menneskene rundt meg skal gi meg tillatelse til å avslutte livet fordi ved å gi meg det viser de meg enorm omsorg. Og et stort ønske om at jeg ikke skal "lide" lenger. Vel, nå er det mange som mener og tror at det finnes andre løsninger på denne lidelsen enn døden, men der er ikke jeg. Og det er jeg ikke alene om. Denne nærme personen min har fulgt meg hele veien og vet at ingenting er blitt bedre, tvert i mot.. DET ER BLITT VÆRRE!!!

Men håpet.. hvor ble det av? Pågangs motet? Er det slikt som bare forvinner? Ja, men ofte kommer det tilbake. Det er bare det at det finnes grenser for hvor mange ganger man skal la håpet ta en tilbake. For jeg tenker det at for hver gang jeg la håpet hente meg tilbake så ber jeg om en ny tur i helvete.
Klarer jeg det en gang til?