Skyggen min2

Jeg vil ikke stå opp! Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!!!
Men etter mange timer i senga presser blæra mi meg til å stå opp. Deretter går jeg på vekta selv om jeg hadde bestemt meg for å avvente til i morgen. Uansett ga det meg gode nyheter, jeg har gått ned 1, 2 kg. Heldigvis. Men allikevel er jeg så langt unna målene mine..
Nå må jeg jobbe hardt!

I natt har jeg så og si ikke sovet.. Skyggen min fulgte meg og holdte på å gjøre meg helt sinnsyk spinna gærn! Det gjør så vondt, det er så kvalmene. Og jeg klarer det ikke en dag til!
Nattevaktene sputre meg om det var flashbacksene som plaget meg. Nei sa jeg og lo det vekk. Det er greit at jeg bruker de ordene en gang i blandt, men når personalet gjør det gir de meg en ekkel følelse. Så jeg sa nei, det er de der "greiene" som plager meg. Å de forstod sikkert kjempe godt hva jeg pratet om, nei, heller tvilsomt.
Jeg kunne ikke sovne, men på ett eller annet tidspunkt ble jeg dratt inn i nattesøvn av noen ukjente krefter. Jeg prøvde å stå i mot, men de var sterkere enn meg. Helvete var løst. Dette er den verste natta jeg har hatt på lenge!
Også kommer det idiotiske personalet som vist nok er min kontakt inn på rommet mitt: skal du ikke stå opp snart?!
Til helvete med dem hele gjengen. Ser det ut som om jeg står opp for deres skyld?!!!
Jeg sa bare at jeg skulle stå opp når jeg selv følte for å stå opp og at jeg ikke viste nårtid det ville bli.
Hun kom flere ganger. Og greit nok at hun oppsøkte meg, det er jo tross alt jobben hennes, men hun trengte da for svarte faen ikke å trenge seg på meg på den måten der. Hun kom helt inn på rommet og stilte seg helt inntil senge kanten. Gud jeg hadde lyst å peise henne rett ned. Jeg hater at folk trør innfor og over mine grenser! Rrrg!!!

Ja så sto jeg jo opp da etterhvert.. Vekta ga meg nytt og bedre tall en sist, så det var jo positivt, men aldri nok til å glede meg dypt inni hjertet.
Hmmm... hva skal jeg gjøre i dag for å få bildene ut av hodet? Hva skal jeg gjøre for å få tankene over på noe annet? Og hva skal jeg gjøre for komme meg vekk fra dette helvetes galehuset?
JEG HATER DENNE PLASSEN!!!!

Jeg føler meg skitten og ekkel, vil helt slippe å være i nærheten av andre mennesker.
Men gjett hva folkens?! Jeg skal på trenings studio i dag. Veldig mye av meg vil avlyse den avtalen, men jeg skal prøve å la være og heller bare presse meg litt.
Men jeg har lite lyst å vise meg på et trenings studio i dag.

Ellers så spurte jeg personalet om de kunne bestille bil til i ettermiddag, slik at aftenvaktene bare kan avbestille om de ikke har tid til å dra ut. Det var tydeligvis et stort problem. Hva skal du ha bil til? Jeg har noen ærn, svarte jeg. Men hva trenger du bil til, er det noe spesielt? Ja jeg har noen ærn (for helvete) og noen ting jeg må få bragt til leiligheta...
Faen hvor vanskelige de skal gjøre seg..
Hva om jeg bare ville ut for det sosiale, som en del av behandlingen. Skulle de latt være å bestille bil da? Det er liksom ikke så nøye når det bare er meg. Jeg har liksom siste rett på personal her i avd. Fy flate altså, de stoppe aldri å sjokkere meg.
Til helvete med hele forbanna psykiatrien, i hele forp**** norge!
Og hadde jeg kunnet, så hadde jeg skrevet meg ut.
Tenk å ha meg her på tvang.. så helt uten grunn, mål og mening.
Jeg er liksom tvangsinnlagt fordi de mener ditt og datt om meg. Men jeg er ikke syk nok til at personalet har tid til meg. Mange vakter ser jeg ikke kontakten min engang. De har aldri tid til å prate med meg eller bare være sammen med meg. Jeg kan være ute så lenge og mye jeg vil. Selv om jeg helt egentlig ikke har utgang alene.
Jeg lurer på hva de skriver i rapportene. Noen ganger er det eneste jeg ser og hører fra personalet: Hei, jeg er ferdig på jobb nå, vi har ikke fått så mye tid sammen i dag, får ta det igjen i morgen.
Så ser jeg frem til neste dag hvor kontakten og jeg kanskje skal finne på noe sammen, men nei tror du ikke jeg har fått en helt annen kontakt person da?! Og joda. Da har jeg fått en ny kontakt, hun jeg trodde jeg skulle få, har noen andre og er fullt opptett, noe min nye kontakt også er , så blir dagen akkurat lik den forrige.
Er det helt uforståelig at jeg hater dette?
At jeg føler meg mindreverdt?
Som en liten illeluktende dritt.. De vil jo ikke være sammen med meg, de tåler ikke trynet på meg. De er så lei av at jeg er her å trasker. De liker meg ikke. De vil ha meg ut, de vil ikke være nødt til å bruke tiden sin på meg, verdiløse meg.

Kanskje jeg bare skulle.......

Ja det er slik tanker oppstår... farlige tanker... Jeg er sliten nå, altfor sliten... farlige tanker plasserer seg godt kjent i hodet mitt... mon tro om det er mulig å gjøre de om til en faktisk handling.. farlige tanker...

Skyggen min

Er stor, skikkelig stor, og allikevel fortsetter den å vokse.
Jeg lurer på om ett kutt kunne hjulpet meg akkurat nå?
Jeg vet at mange ville hjulpet meg mye, men det stritter i mot mine leveregler. Jeg har lovt til å kutte ett kutt, men IKKE to. Og hva er vitsen med å kutte ett kutt når jeg innerst inne vet at jeg må kutt 10++ for at jeg i det hele tatt skal kunne få fokus på noe annet?!
Ett kutt ville aldri hjulpet meg nå! Det vet jeg!!!
Det har aldri hjulpet meg før og vil aldri gjøre det heller.
Så det legger vi vekk.

Skyggen.. jeg vil ikke ha den lengre! Så jeg tenker at eneste måte for å få den til å bli mindre og etterhvert forsvinne er at jeg blir mindre og etterhvert forsvinner. Å gud jeg er destruktiv, men herremin gud og fader, ser ikke noen annen ut vei akkurat nå.. Må, bare, ha, denderlitttil!! Bare en liten stund til. Så skal jeg bli frisk.. Er det noen av dere andre som har det slik av og til? At dere tenker at dere må bare være syk litt til, så kan dere bli frisk?
Sånn er det med meg. Og jeg forstår hvorfor. Fordi sykdommen er trygg, selv om den er jævlig, så er den kjent. Friheten og det friske er ukjent og virker derfor skremmende og utrygt.
Haha.. det verste er faen meg at jeg kommer til å bli frisk selv om tankene mine fortsetter å ville være syk litt til. Nettopp fordi jeg er så klar over hvorfor, ja hvorfor alt.

Jeg tenker liksom at jeg ikke har vært ordentlig syk. Og at jeg ikke kan bli frisk før jeg har vært skikkelig syk. Fordi i mitt hode så er det på en måte blitt bestemt at vist jeg ikke går hele veien og blir skikkelig syk før jeg blir frisk så vil jeg alltid få tilbake fall, sånn type resten av livet. Så med de tankene om at jeg må bli ordentlig syk før jeg kan bli frisk så ligger det jo massevis av håp. Håp om at vist jeg bare blir skikkelig syk og så frisk så vil sjangsene for at jeg forblir frisk være større.

Hodet er rart(i alle fall mitt)

Har fortsatt ingenting å skrive om...

Litt trist i grunnen, for da blir det så fryktelig synlig hvor lite innholdsrikt livet mitt er..

Sov lenge i dag, faktisk ganske godt, men følte meg elendig da jeg sto opp.
Kontakten min var sammen med meg og vi gikk tur. Etterpå kokte vi havregrynsgrøt, jeg spiste kanskje hakket for mye (som alltid), måtte en tur på toalettet... Øøø, ja, mitt liv.
Mat, ikke mat. Vekt, den grusomme vekta!!!

Vekta har økt med nøyaktig 2kg på rekord kort tid!=( Tragisk!
Knoklene mine på høyre hånd blir bare sårere og sårere...

Ellers lurer jeg på hva jeg skal bruke dagen i dag til, hvordan jeg skal få den til å gå...???

Hva skjer med meg fortiden?

Jo jeg tror jeg rett og slett bare har innsett visse ting her i livet, ting som alltid vil følge meg som min egen skygge.

report child abuse.. speak up.. osv.. jeg er veldig enig og ville nok si det til alle, bare ikke meg selv.
Jeg er over 20år og oppfører meg fortsatt som det lille barnet som ikke kan si noe fordi det er en hemmelighet. Jeg bruker fortsatt de samme forbanna ordene. Det kan jeg ikke si fordi det er hemmelig. Det er hemmelig, det er så jævla hemmelig at jeg velger heller å fortsette å være syk i det uendelige enn å dele hemmeligheten min og høyst sannsynlig få et bedre liv i bytte.

Og det er det som er skyggen min...
Skyggen kun jeg ser fordi skyggen er hemmelig..

Og det er nok det som dreper meg akkurat nå. Kroppen higer etter søvn og hvile men kan ikke for den må være på vakt...
Det dreper meg

Ville bare si..

At jeg skriver lite fortiden.. ser ikke noe grunn til å skrive.
Men jeg kan jo fortelle at jeg har vært mye ute av sykehuset de siste dagene, levd litt "vanlig" om man kan si det slik...
Og nå er jeg sliten, fordi det er så forbanna tungt å leve vanlig, og fordi jeg er svak som ikke greier mer enn ett par timer før jeg er helt utslitt.
Kroppen min har det ikke greit fortiden, sjela og hodet deretter... Noe er galt, magen min står ut og jeg ser ut som jeg har gått langt over tiden. *sett i gang fødselen, please*
Jeg tipper opphovna tarmer som en følger av betennelse grunnet misbruk av de fantastiske , faen!!!=( Så jeg måtte slutte og vekta slutter med det samme, den går oppover, humøret går nedover.
Konstante magesmerter og sting.. faen jeg hater meg selv! Det jeg hater mest er vekta som går opp og magen som vokser utover. Jeg vil ikke mer! Hater sykehuset, hater alt og alle rundt meg! Ser som sagt ikke noen grunn til å skrive innlegg, men gjør det likevel. Ser heller ingen grunn til å eksistere, jeg er en liten verdiløs dritt. Enkelt og greit!!!!

Jeg skriver og tegner...

Men hva nytter det når de later som om de ikke har lest brevene mine og vil ha meg til å fortelle det med mine ord?!



Fra tidligere behandling er jeg vant mad å skrive alt og gi det til behandler for så å snakke om noe, men ikke alt, ikke det som er vanskeligst.

Slik er det ikke nå. Vist jeg skriver noe nå er jeg heldig om noen i det hele tatt leser det. Og vist de leser det sier de ikke noe om det, men vist de soer noe om det ber de meg gjennfortelle det med mine ord fremfor dem. Ett steg frem og ti tilbake...

Behandlere er forskjellige, som alle andre mennesker.. Noen ganger er det veldig dessverre, syntes jeg i alle fall.

BULIMIEN er tilbake for fullt..
Ikke morsomt i det hele tatt!!!!!!! Faen jeg er så lei av det!
Spise, spy,spise,spy.. og vekta går opp, i en rasende fart.......

Jeg er sliten nå. Har hatt så mye energi i dag, har stresset med alt. Flere ganger har jeg måtte tatt vival og sobril for å roe meg ned. Når de virker her jeg det bra, det er den eneste tiden jeg har det bra. Synd de ikke virker så lenge. Synd uroen er like sterk når virkningen går ut som før jeg tok de.

Også har jeg behov for å kutte opp kroppen min. Trangen er voldsomt stor nå.. EKSTREMT!!! Jeg prøver jo å la vær, men det er IKKE lett!!!
Venter liksom bare på at det skal skje... tenk om det skjer.. tenk om det ikke skjer... *bekymra* for alt. Vist jeg gjør det, det ville vært så dumt. Vist jeg ikke gjør det, vet jeg at jeg vil komme til å gjøre det i nærmeste fremtid uansett. Skal jeg bare få det overstått, eller skal jeg la trangen vokse?!
Hmmm...

LIte innlegg for tiden... ting har bare stoppet litt opp.. kommer meg sikkert etterhvert.

:)

Nei, nei, nei!!!!!

Misforståelse!!!!!
JEG HAR ALDRI BLITT UTSATT FOR GRUPPEVOLDTEKT!!!!!

Dessuten vet de som leser bloggen min altfor lite om meg til å kunne kommentere annet enn hva jeg skriver! Nå blir jeg frustrert altså!!!

Men takk, jeg kjemper meg fremover! Dette skal jeg alltids klare!

Det jobber mange spesialister på avdelingen...

Men hva nytter det når man ikke stoler på noen av dem? For min del kan de bare være så mye spesialist de bare orker, men det hjelper meg svært lite når de bryter tilliten i stykker på mange andre områder. Jeg har pratet litt med psykologen min om dette, ikke hva bildene innebærer, men om teknikker jeg kan ta i bruk for å overleve bildene. Det virker som han kan veldig mye om dette, og det vet jeg også for dette er noe han har jobbet med i en evighet. Men jeg kan ALDRI snakke med han om dette, ikke om innholdet i traumene mine. Til en vis grad stoler jeg på han, men grensen går lenge før vi kommer dit. Jeg er mer av den typen som bruker et år hundre på å komme meg noen vei i terapi. Jeg snakker heller om overfladiske ting i det uendelige. For så å løpe inn på rommet å gråte salte krokkodille tårer når de har fortalt meg at jeg bruker for mye tid i terapi, at jeg har kjørt meg selv fast. Noen ganger får jeg høre at de ikke vet hva de skal gjøre med meg, akkurat som om de har gitt meg opp. Selv om dette er noe jeg vet inni meg så gjør det vondt å høre det. Det er vel nettopp derfor det gjør så fryktelig vondt, fordi jeg vet at det er sannheten. Men herremin altså, hadde det vært meningen at jeg skulle bli frisk noen gang, så hadde jeg bitt det for lenge siden.. Hvor lenge har jeg gått i terapi? Hvor mange forskjellige medisiner har jeg prøvd ut? Hvor lenge har jeg vært innlagt? De har jo fortalt meg at mine problemer til vanlig skal kunne stabiliseres i løpet av 3-6mnd. Det gjelder bare ikke for meg. Det er ingenting som har stabilisert seg hos meg. Og nå kjenner jeg det virkelig på kroppen at de begynner å innse at det ikke finnes et annet liv for meg. Livet mitt er i sykdommen. Jeg vil alltid falle tilbake. Men jeg skal ikke la det stoppe meg i å leve, ikke når jeg kan leve. Livet mitt skal jeg leve så mye som jeg klarer og så får bare sykdommen holde meg når jeg faller, men jeg reiser meg jo alltid opp igjen. Selv om jeg ikke står opp om morgenen når jeg er på sykehuset, hopper over måltidene og alle møter bortsett fra de dyrebare møtene med behandleren min som jeg kaster bort med unødvendig pjatt om ingenting. Selv om de irriterer seg over at jeg ikke begynner å prate om det som er vondt, så betyr de timene alt for meg. Det er de timene som får meg til å se fremover. Jeg klamrer meg til de og håper hver eneste dag at neste time skal jeg klare å snakke, om så bare litt. Det har enda ikke gått, ikke med den behandleren jeg har nå, han som jeg har pratet med nesten daglig de siste 6mnd. Men jeg har jo ikke sluttet å håpe, da hadde jeg jo ikke møtt opp på timene.
Selv om jeg kanskje aldri blir helt frisk så klarer ikke jeg å se på behandling som bortkastet. For selv om man ikke blir frisk, det gjelder alle sykdommer så er jo behandling viktig, det kan være det som er med på å forlenge levetiden. Hvorfor kan ikke jeg få forlenget leve tid selv om prognosen for bedring er lav?

I morgen er det møte, vet ikke om jeg har behandlingstime, men det er et annet møte. Med leder, og noen i teamet. Jeg må rydde litt i teamet mitt. Det er ikke alle som har godt av å være rundt meg, så de skal jeg har vekk. Håper bare de hører meg og tar hensyn og respekterer min avgjørelse.

God natt folkens!!!<3

Ny dag, søndag

Jeg ville ikke stå opp i dag.. selv om det gjorde vondt å ligge i senga.. hva var vitsen med å stå opp, til ingenting?!
De vekte meg.. "nå er det frokost, vi rydder den vekk om en halv time" Noe inni meg sa at jeg ville stå opp å spise. Mat, tenk så godt..
Men NEI! Jeg måtte ikke glemme at jeg ikke skulle spise i dag!!!
De var inne hos meg en million ganger, men jeg ville ikke stå opp. Jeg bare lå å tenkte, ble invadert av nattens mareritter. Nattens ekkle bilder. Smerten i ganen, de plutselige angstanfallene,de plutselige pustestoppene..
Det gjør vondt å svelge. Kvalmen stiger, og jeg higer etter pusten.
Jeg ber om hjelp, for jeg holder på å bli gal!
men hjelp er for mye å be om, jeg må la det komme, jeg må la bildene komme, jeg må la de ta meg, til de blekner.
Jeg tror ikke alltid at det er bare bilder, det føles ikke slik. Sannheten er at jeg går rundt med smerter i hele kroppen og det føles konstant ut som om jeg har vært utsatt for en massevoldtekt.
Men det kan jeg jo ikke si!!! Jeg kan bare si at jeg er plaget med ekkle bilder. Resten må jeg holde for meg selv. De sier at jeg gjerne må snakke om hva de bildene er om jeg klarer og vil, men herregud og fader, det er jo bare noe de sier, de mener det jo ikke. Jeg vet at hadde jeg begynt å snakke om noe som helst så ville de rømt, de ville løpt for livet. For jeg vet at de ikke vil høre mine historier. De vil ikke høre om virkeligheten. De ville fortelle psyokotise at det de ser og hører ikke er der i virkeligheten, de vil motivere deprimerte for en spasertur, de vil nekte rusmisbrukere utgang, de vil reime de sinte og redde og be dem roe seg ned, de vil følge etter de suicidale og plapre om håp. Men dybden vil de aldri nærme seg.
Det vet jeg for måten de sa til meg i går at vi kunne snakke om bildene på... de sa vi kan snakke om det vist du vil og klarer, men vi vet jo at du ikke vil... HALLO!!!! Ja for da tror de at jeg snakker om noe, når de allerede har svart for meg og bestemt at jeg ikke vil.

Helvete heller, jeg vil snakke om det!!! Jeg vil, kroppen min, hodet mitt, tankene og følelsene de skriker etter å få slippe ut noe av møkka. Jeg vil snakke om det for faen. Jeg kan bare ikke snakke om det til hvem som helst. Jeg må finne tryggheten først, det menneske som jeg tenker er det rette til å få høre. De jeg har rundt meg nå er ufokuserte, de er ikke de rett. De har fokuset på noe hlet annet, de er ikke trygge, og de har mistet tilliten min (for lenge siden).

Nå sitter de å spiser middag... ha ha ha... Vi må planlegge ettermiddagen, en søndags etter middag, det er en dag det ikke går an å plalegge på avdelingen. Spille kort, det gidder jeg faen ikke. Og det er aller mest i protest, fordi de ikke vil være her sammen med meg akkurat her jeg er. De vil dra meg vekk, det er bare å sette en midlertidig pause på problemene. Ikke interessert, over here!!!

=( Må skuffe..

Fikk ikke gjort noe i dag, bare alt jeg helst ikke skulle gjort... =(
Møtet ble avlyst...
Jeg startet dagen med eple diet som planlagt, men fortsettet med eplekake, is, sjokolade og nøtter=(=(=(=(=( Så UENDELIG skuffet over meg selv nå!!!!

Og det var så flaut i dag... For i går kjøpte jeg en liten pose smågodt også la jeg den i avdelingen slik at alle kunne spise av den. Så etter retten var den alle sin, i alle fall i mitt hode. Også satt jeg ved siden av den i dag, men jeg spiste ikke av den. men i alle fall beh. kom forbi og spurte om det var min og jeg sa nei (fordi jeg tenkte at det var alle sin) også sa han at da kunne han ikke stjele en når det var noen andre sin også fikk jeg ikke sagt at han bare kunne ta fordi det var til alle, for han gikk med en gang. Og nå er jeg så redd for at det skal komme frem at det var min pose og så har jeg liksom løyet=( Men det bare ble sånn, jeg fikk bare ikke sagt at han bare kunne ta. Huff jeg følte meg så dum fordi jeg vet at om han spør noen andre så vil de si at det er min pose...
Faen!!! Jeg er så patetisk og dum at det tar helt av!!!

Også har jeg spist så fukkings mye usundt i dag!!!! Og jeg som var gått ned i vekt, nå eser jeg ut.... jeg føler meg så skitten og ekkel. Vil ikke dette lenger!!!
Neeeeeeeeeeeii!!! klarer det ikke!!! Så nå må jeg straffes, igjen! Faste fom i morgen til mandag. IIIIIsKALD dusj før senga. IiiiisKALD dusj til frokost i morgen. Permisjon og 10 straffe turer, MINST!!!!! Helvete! Og jeg som var på vei i rett retning... =( Faen, jeg er så trist og det er så patetisk! Trist pga hva jeg har putta inn i kjeften i dag... Faen jeg er heslig!!!!

NY VEKT!!!=)=)

Jeg har kjøpt meg ny vekt i dag. Og den var så fin, faktisk så fin at den viste at jeg var gått ned 3KILOGRAM med både middagsmat, eplekake, brus, kaffe og vann innabors. Helt fantastisk!!!
Gjett om jeg ble glad!!!=)=)=) Tihi!!!;)

Men gud hvor jeg har spist i dag. Middag og eplekake med is. Huff og nei og nei. Men men starter på nytt i morgen. 2 dagers eple diett. Det blir bra!
Jeg lå lenge i dag også... Personalet er ikke blid på meg nå, men det DRITER jeg langt i!!! Jeg har lovt til å ha dårlige dager jeg også, som alle andre.

Men nå er jeg på vei oppover igjen! Og det er herligt!!!=) Så glad, føler endelig at jeg får til noe og det er så godt! men jeg har mye angst. Skikkelig mye!!! Altfor mye!
Men det skal jeg overbære! Jeg skal vinne denne kampen! for jeg er sterere enn angsten, mye sterkere! Også skal jeg få det bra, jeg SKAL klare å ta eksamen i noen fag jeg har valgt meg ut!!! jeg skal, koste hva det koste vil! Jeg får til alt om jeg vil!
I morgen får jeg mest sannsynlig utgangen min tilbake, det blir deilig! Da skal jeg ut, ut i det fri!
Kanksje jeg til og med tør å dra og trene... =D Ja det ville vært fint.
Også skal det være et møte i morgen, som jeg ikke ser frem til, men allikevel litt... fordi jeg har mye jeg skal si, og jeg SKAL si det UANSETT hvor stor angsten min blir av de folkene!!!!! Jeg er forberedt!
Også har jeg skrevet mye på en søknad som jeg skal ha ferdig til i morgen, håper den blir bra nok. Også skal jeg skrive en klage, det skal jeg gjøre nå! Åååå det blir så bra!!! Det kribler i meg. Tror nesten at jeg har hatt godt av å ha 2 og en halv dritt dag!;) hehe...

Livet er fantastisk!!!! (litt overdrivelse, men det er nesten helt sant)

Et lite eple?

Jeg er sulten! Skikkelig sulten, har vanvittig matlyst, men kan ikke spise...
Et lite eple? Nei jeg kan ikke. Et halvt eple? nei jeg kan ikke. To båter? En båt? Nei, nei , nei!!! Jeg KAN IKKE!!! Men jeg vil, å gud jeg vil!

Også tenker jeg at kanskje jeg kan tillate meg å spise sammen med en person, men det blir så vanskelig for jeg kan jo ikke si det til denne personen. Dessuten er han å spiser nå og jeg tør ikke å sette med ved matbordet der alle sitter.
Jeg tenkte tidligere å si det til han slik at vi kunne spise sammen, men jeg tør ikke. Dessuten ville det vært for mye å be om. Alt ville blitt så mye, mye mer synlig da, jeg ville blitt så mye mer synlig da. Og DET vil jeg ikke!

Ellers så har jeg vært mye mer opp av senga i dag enn i går, men allikevel vært mye på rommet og i senga. Jeg var ute i miljøet fra 12.00-16.00 Ellers har jeg bare vært i senga og blitt overfalt av vonde ting.. MINNER!!! faen jeg hater det!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg fryser hele tiden og har angst. Har jeg ikke angst er jeg helt tom.

Jeg hatet sykehus og vil ut her fra!!! Altfor mange SLEMME mennesker som jobber her!!! Og det skal man tillate? NEI!!!

Hmmm

Det er rart hvordan man blir møtt.. For hver gang jeg blir møtt i en krise av et menneske blir jeg overrasket, eller ikke.. Men det jeg skal frem til er..
Når personalet spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer greit nok eller noe i den duren så sier de ok og går videre. Vist jeg da egentlig ikke hadde det så veldig greit og det kommer frem litt etterpå blir de sååå overrasket og sier at det kunne de ikke se på meg osv..
Men i kveld (som jeg har opplevd noen ganger før også..) kom nattevakten og spurte meg hvordan jeg har det, jeg svarte at jeg ikke har det bra. Hennes spontane svar var at det så hun på meg. Hun hadde sett det hele kvelden. Så tenker jeg, hvorfor sier de slik?! Hvorfor kommer de aldri til meg og sier at de ser det på meg uten at jeg sier noe først? Er det bare et svar, en reaksjon de kommer med der og da. En helt meningsløs seting som bare faller spontant ut av kjeften deres bare for at jeg kanskje skal føle meg litt.. bedre møtt.. jeg vet ikke. Syntes i alle fall at det er ganske unødvendig av dem å si slik vist de ikke mener det. Og vist de har sett at jeg ikke har det bra, har de da sett noe mer også kanskje? Nei tviler sterkt på det. De er jo faen meg så blinde, døve og uten lukte sans i det hele tatt at det er skremmende å tanke på at jeg faktisk er innlagt på et sykehus, i norge.

Jeg tror jeg er på vei inn i en dyp deprisjon. Ligger hele dagen, sover ikke, bare ligger der og tenker på at jeg ikke fatter vitsen med å eksistere. Bare ligger å kjenner på at blæra holder på å sprekke, men gidder ikke gå på toalettet. Ligger å kjenner på røyksuget som så veldig gjerne vil følge meg ut for å ta et par trekk, men jeg orker ikke. Jeg kryper heller sammen, presser bamsen inntil brystet, pakker dyna godt rundt meg og håper på å klare å svelge angsten før den tar helt fullstendig over meg. Jeg vandrer rundt i min egen verden av destruktive tanker som føles helt normalt. Klarer ikke å forestille meg at det finnes et annet liv, en annen verden og andre tanker.
Hvordan det går med meg? det går til helvete.. Hva jeg mener med det, det må da gudene vite. For det vet ikke jeg, jeg vet bare at store deler av tiden tenker jeg bare på å avslutte livet. Så det jeg mener med at det går til helvete er vel det at jeg føler at jeg dør, og kanskje jeg ikke helt egentlig ønsker det akkurat nå. Jeg har jo håp, jeg har drømmer. Mange drømmer!

Jeg drømmer dagen lang, når angsten roer seg, da kommer dagdrømmeriet mitt frem. men det gjør vondt det også. Gode drømmer og et herlig liv som man vet at sannsynligvis ikke finnes. Verken nå eller i fremtiden. men jeg drømmer og jeg håper.

Jeg klarer ikke å spise, eller jo jeg ville nok klart det om jeg prøvde, men jeg er feig så jeg tør ikke. Jeg vil heller ikke. Jo litt, litt vil jeg. Sulten er så stor, maten er så ristene, bare litt.. bare litt.. Men jeg kan ikke! JEG KAN IKKE! Og jeg skal ikke gjøre det heller. men så har jeg dette dilemmaet, det faktum at jeg er innlagt på sykehus og at de henger seg så forbanna mye opp i hva jeg bedriver tiden min med. Jeg hater det!
Jeg er for faen voksen og bestemmer selv om jeg skal spise, når jeg skal spise og hva jeg skal spise. heldigvis kan de ikke nekte meg å holde på slik jeg gjør. Eller etter retten kan de jo det, men de gjør det ikke før det de mener det går ut over behandlingen og det mener de vel ikke akkurat nå.
Men jeg vil ut, jeg vil bestemme selv, jeg vil være fri! fri fra alt!!!
De maser og maser på meg, dagen lang. Mat , mat, mat. Og alt det andre de maser om.
Det er et mennesker her, hun jobber ganske tett rundt meg, eller skal jeg si på meg, for det føles faen meg ut som om huner på meg hele forbanna dagen når hun er på vakt. Hun er grusom. Heslig! Måten hun snakker på, blikkene, det inntrengende kroppsspråket hennes. Å fy faen det er så ekkelt. Og jeg ligger i senga og hun kommer inn. jeg har aldri saggt at det var greit at hun kom helt inn på rommet mitt. Men jeg vet hvordan huin jobber og jeg vet at deprisjon, ja det må være hennes spesial felt. Hun elsker å små kjefte på nedstemte pasienter som ligger sammen krøllet under dyna og ikke vil snakke med noen. hun presser seg på, hun presser for langt. Og nå er jeg blodig ærlig, hun prsser seg så forbanna mye at vist hun ikke holder seg litt lavere i terrenget i morgen så ligger hun ekstremt i faresonen for mine voldshandlinger mot andre mennesker. Jeg takler ikke det kvinne mennesket!!!

Jeg ser i alle fall frem til i morgen ettermiddag, da kommer den mannlige kontakten min og har har liksom skjønt litt mer enn visse andre. Altså nå skal det sies at jeg har hatt han også langt opp gjennom vrang halsen, men det har ordnet seg for har tok det etter at jeg hadde et par verbale runder med han. Han er ikke så dum som jeg først hadde innbildt meg. Det er mulig å snakke med fyren.

gruer meg sånn til i morgen at jeg så vidt tør å legge meg i natt. Først skal jeg bli vekt at det udyret av et menneske, så skal jeg i samtale med et menneske jeg fortiden ikke kan fordra!
Helvetes liv. Også har jeg en del ting jeg må få gjort, men som jeg ikke kan gjøre. Og jeg hater det. jeg hater å ha ting å gjøre som jeg MÅ be andre om å gjøre. Skulle ønske jeg selv hadde tilgang til dips.

Faen jeg er sliten! Har jo ikke vært i senga på et par timer nå. kroppen kan da umulig ha gost av så mye aktivitet. Nei og nei! Strikket har jeg også gjort..

En stor unnskyldning til alle mine venner!!!

Jeg må bare beklage min oppførsel, jeg kan nok ikke unnskylde den, men beklage. Si at jeg er lei meg for hva jeg har delt med dere, for det er jeg. Jeg har ingen rett til å belemre dere med mine dypeste, mørkeste tanker. Bekymre dere på denne måten er rett og slett stygt av meg og jeg er uendelig lei meg for det. For å forklare meg har jeg ikke annet å si enn at det svinger en del og jeg har hatt en dårlig periode hvor jeg ikke har vært i stand til å tenke klart og ta fornuftige besluttninger om hva som er lurt å dele med andre. Jeg har nå innsett hvor ufattelig dumt det var av meg å gjøre det og skulle ønske jeg aldri hadde gjort det. Men gjort er gjort.
Nå har jeg kommet meg litt til hektene igjen og ser på livet på en helt annen måte. Det er fortsatt mye som er vondt og vanskelig, men jeg skal fortsette å kjempe. JEG SKAL IKKE TA LIVET AV MEG! Så vet dere det! Takk for at dere er her. Dere skal vite at dere kan si i fra til meg om det skulle være noe som er ugreit. Jeg tar i mot all kritikk uansett sort.
Det er eneste måte vi kan endre oss på, å få tilbake meldig på hvordan vi opptrer.

Igjen jeg beklager på det sterkeste at jeg har skrevet og delt så mørke og dystre innlegg som jeg har gjort.

Og til min aller beste venninne: Jeg har aldri ment å gjøre deg vondt, å bekymre deg eller noe slik. Jeg er glad i deg og bryr meg om deg. Vit at du alltid kan si i fra til meg uansett hva det er og da mener jeg også om jeg gjør eller sier noe som blir ugreit for deg.

Grunnen til at jeg fortsatt er i livet er fordi jeg alltid har blitt reddet, fanget opp, stoppet eller bedt om hjelp og fått det. Akkurat nå er jeg under et tiltak som gjør det svært vanskelig for meg å dø. Jeg kunne selvfølgelig kuttet meg og håpet på at jeg traff hovedpulsåra og blødde i hjelp før noe oppdaget det, men det er svært lite sannsynlig når da ser meg hele tiden, er sammen med meg hele tiden osv...
Selvfølgelig det kan hende livslysten kommer tilbake denne gangen også...
Men vist den ikke gjør det og jeg dør så er det i alle fall greit denne gangen.
Mange av mine selvmordsforsøk har vært i en tilstand hvor jeg ikke helt har vist hva jeg drev på med. Det har mange ganger holdt på å gå fryktelig galt, men som sagt jeg ble reddet. Noe jeg var (de fleste gangene) glad for. For jeg ønsket egentlig ikke å dø disse gangene.
Jeg skjønner at for mange kan dette være vanskelig å forstå. Noen har aldri stått nært disse tankene og følelsene andre har det så altfor nært. Uansett kan man aldri fortå et annet menneske fult ut. Jeg forstår at mange kan stille seg spørsmål rundt hvorfor jeg fortsatt lever om jeg ikke ønsker det.. Og nå, men fare for å høres mer reflektert og fornuftig ut enn jeg ønsker å fremstå som akkurat nå så skal jeg fortelle litt om det. Det er slik problematikken min er. Jeg har perioder hvor livet mitt blir så kaotisk at jeg ikke vet hva jeg gjør og i panikk prøver å ta mitt eget liv, ikke fordi det er noe som er planlagt og øverst på ønskelista. Andre ganger virker alt bare håpløst, jeg føler meg overflødig her i verden, verdiløs og alt som hører til, får tanker om å ta litt eget liv og handler av og til der etter. Noen perioder kan jeg leve kun med disse tankene uten å gjøre noe med det, mens andre ganger igjen er det det eneste som står i fokus, at jeg må klare det. Jeg kutter meg opp alle veier i desperasjon etter å treffe hovedpulsåra og blø ihjel. Jeg har ikke til dags dato truffet hovedpulsåra, selv om jeg ved flere anledninger har skadet meg så alvorlig at det bare var flaks at jeg overlevde. Det kan høres dramatisk ut, men det er den råe sannheten mange av oss lever med. Jeg kjenner mange som altfor ofte svever melleom liv og død, nettopp fordi de har en historie som tærer på dem syre. De aller flese har et lite håp liggende og det håpet er det som har reddet dem, og ikke alltid er det det engang. Mange ganger var det rett og slett bare flaks.

Nå tenker jeg om min situasjon, jeg har overlevd så mange ganger. Men det har aldri vært slik at jeg overlevde og priset meg lykkelig over at jeg hadde livet mitt. Jeg streber hele tiden etter noe annet, om ikke bedre bare noe annet. Men situasjonen i dag. Jeg kan overleve igjen og kanskje jeg får tanker om at jeg er glad for det eller ikke. Eller jeg kan dø og det kan være meningen, og det beste for meg.
Noen sier at vi får ikke mer enn hva vi klarer med... Jeg vet ikke hva jeg tenker om det utsagnet, men vist det stemmer så overlever jeg så lenger jeg klare med det jeg har fått, bekker begret over...

Men ja mine kjære venner! Jeg har et lite snev av håp inni meg fortsatt, men jeg vet bare ikke om jeg vil ha det der..

Takk for kommentarene!!<3

RinaLinnea! Im workin... Today is the day!;)<3

Jeg døøøøøøøøøøøøøøøør!!!!!!!!!!!!!

Angsten vokser!!! Jeg vil.. jeg vil fjerne den, og jeg vet hvordan jeg kan gjøre det... Men jeg kan ikke gjøre det. Det er ulovlig!
Jeg hyler, reddselsfulle skrik...
Det går ikke lenger. Kveldningsfornemmelsen bygger seg opp, og jeg får.. ikke.. puste. Det, gjør, bare... så.... vondt!!!

Det er så mye jeg vil, nei jeg vil ingenting. Jeg vil forsvinne, jeg vil dø, begraves, sørges over en liten stud for så å være bare et menneske svakt i minnet til de som en gang kjente meg.

JEG VIL IKKE LEVE LENGER!!!

En av mine nærmeste har forstått det, har innsett det. Og panikken har satt igang. Noe må gjøres. Jeg må ha støtte. Personen som er min aller nærmeste vil støtte meg. Og jeg vet ikke om jeg kan i mot det. Jeg vet ikke om jeg er mottakelig. Jeg vet ikke om jeg vil engang... Jo jeg vil, for å gi personen det siste minnet, om dere skjønner?!

Hvordan i alle verdens dager skal dette ende?
Kuttet over håndleddet som er så godt som nytt venter på å bli ferdig. JEG SKAL GJØRE DET FERDIG! Jeg skal dø, og begraves. Eller kanksje jeg skal kremmeres. Alt jeg vet er at jeg skal dø. Men for å ikke være værdens grusomste så skal det gjøres ordentlig.. Selv om jeg sannelig ikke vet om jeg har tid til å vente til jeg er ferdig med alt som må ordnes. Jeg vil avslutte nå. Og jeg føler meg så slem. For jeg prøver så godt jeg kan å virke sterk, å holde motet oppe fordi jeg så inderlig vil at de rundt meg skal kjempe videre. Jeg vil ikke at noen av mine skal dø. INGEN! Så jeg later som om jeg skal kjempe videre, men jeg klarer ikke. Angsten inni meg går aldri vekk. Den har vært der konstant hele livet og blir bare verre og verre for hver jævla dag som går.

Tror dere det er sånn at ingen kan holde oss ilivet om vi selv ikke ønsker det?
Altså de kan jo "tvinge" oss til en vis grad, men når det kommer til stykket så stemmer det vel kanskje det denne nære personen min sa til meg her om dagen: vist det er det du virkelig vil så er det ingen som kan tvinge deg til å leve, ingen kan holde deg i gjen...
Da personen sa dette til meg tenkte jeg umiddelbart at jeg ENDELIG hadde fått den siste bekreftelsen på at det nå er greit at jeg forlater. Det var liksom siste ord. Personen var nå forberedt og syntes egentlig at det var greit vist det var det jeg ønsket. Men personen kan ha ment noe annet... Det var nok meget stygt av meg å si mine tanker og følelser, det forstår jeg, men jeg var nødt, hadde ikke noe valg. Og på en måte er jeg veldig glad for at jeg endelig gjorde det, jeg fortalte nøyaktig hvordan det sto til. Ingen kunne nå sitte bitter igjen etter meg å si at jeg aldri hadde gitt uttrykk for min håpløshet ovenfor livet. Jeg hadde spilt med åpne kort. Jeg hadde bedt om hjelp flere ganger, men nå var det gått så langt at jeg ikke ville ha hjelp flere ganger og nå var det greit.

Jeg tror det er noe inni meg som vil at menneskene rundt meg skal gi meg tillatelse til å avslutte livet fordi ved å gi meg det viser de meg enorm omsorg. Og et stort ønske om at jeg ikke skal "lide" lenger. Vel, nå er det mange som mener og tror at det finnes andre løsninger på denne lidelsen enn døden, men der er ikke jeg. Og det er jeg ikke alene om. Denne nærme personen min har fulgt meg hele veien og vet at ingenting er blitt bedre, tvert i mot.. DET ER BLITT VÆRRE!!!

Men håpet.. hvor ble det av? Pågangs motet? Er det slikt som bare forvinner? Ja, men ofte kommer det tilbake. Det er bare det at det finnes grenser for hvor mange ganger man skal la håpet ta en tilbake. For jeg tenker det at for hver gang jeg la håpet hente meg tilbake så ber jeg om en ny tur i helvete.
Klarer jeg det en gang til?

Jeg har gjort så mye dumt.. jeg har ødelagt så mye.. skal jeg la det ødelegge meg?

Jeg fastet i nesten 4 døgn.. Jeg klarte det, jeg gjorde det forholdsvis bra, men....Selv om kroppen taklet det bra var det andre ting som kom i veien. Ikke for fasten nødvendigvis, men livet generelt.
Det var mennesker som fanget meg, men det var min feil..
Jeg hadde gjort noe helt uffatelig dumt. Min uvitenhet om noen innholds stoffer i verden gjorde slik at jeg holdt på å forsvinne, foralltid. Og jeg holdt på å ta med meg de rundt meg.
MEN vi ble "reddet" i den form av at vi ble fanget. Det var vondt, helt jævlig. Det var krenkende, noe så sinnsykt. De var så nedlatene...

Har du ikke fullført vgs???
Nei jeg har vært syk...
Men herregud du skulle jo fullført vgs..
Ja.. jeg skulle vel det, men jeg skal jo gjøre det etterhvert..
Du skulle gjort det da du startet...
Sinnet inni meg ble bare større og større..Samme personen maset om mat, kaker ol. Jeg sa nei.. Både fordi jeg faktisk fastet(det viste ikke han da..) og fordi jeg ikke ville fått ned en eneste mat bit uansett pga kvalme. Gjorde ikke annet enn å kaste opp magesyre hele den dagen.De tok ikke hensyn til at jeg var ekstremt nedstemt grunnet min store skuffelse over meg selv, over at jeg hadde trokket over mine egne grenser noe så voldsomt.
Jeg kom til å dø.......Og det kommer jeg fortsatt til å gjøre....
Om det er 60år, 6 dager eller 6minutter til det vet jeg ikke.
Stoler ikke på noen! INGEN!
Men jeg begynte å spise igjen. Og da kom de bulemiske tankene over meg som en uventet storm. De kroppslige symtomene, ja hele pakka. Jeg kastet opp maten. men jeg ville bare ha mer. Ventet en stund og spiste mer. Faktisk 2 brødskiver, 4 skiver fiskepudding, majones (ikke lett)... Jeg har ikke spist brød på lenge.Men jeg gjorde i dag igjen... startet så fint med bare litt frukt.. fortsettet med suppe, kjøtt.. og avsluttet med brød, brød, BRØD.. JEG HATER TANKEN OG FØLELSEN PÅ AT JEG HAR FÅTT I MEG SÅ FORBANNA MASSE KARBOHYDRATER I DAG!!!!!Men jeg skal jo dø, så hva gjør vel det? Hvorfor gidder jeg å bry meg om kroppen, maten og vekta??? HVORFOR?????????

Angsten etter hva jeg har gjort.. ikke bare maten, men de andre tingene som jeg ikke vil utdype her inne fordi det gjøre meg veldig lite annonym og kan skade både meg og mine nærmeste om det kommer ut... Den vokser. Gråten kveler meg, jeg tror ikke jeg klarer mer.

Det er EN person jeg jeg stoler på, av og til...
En veldig snill person. Personen ser meg, mine behov og vil hjelpe meg. Personen står på, er sammen med meg mange timer til sammen i løpet av en dag. Gir meg tid, og gjør sitt aller beste for å hjelpe meg. MEN så er det det at jeg er ALDRI helt sikker. For tenk om.....
JA tenk om...
Så jeg stritter i mot. Jeg tar sverdene frem og gjør meg klar til kamp.. Mot en som bare vil meg vel.
Jeg er et dårlig menneske!!!
Og det sier jeg ikke for å få medlidenehet, for at folk skal si: nei det er du ikke, du er et godt menneske. Jeg sier det fordi jeg virkelig er et dårlig menneske. Jeg vet det, jeg kjenner det og jeg ser det!
Jeg skulle ønske det bare var å legge redskapene fra seg, åpne kjeften og bare parte om alt. Absolutt alt! MEN slik er det ikke!!! Vonde opplevelser jeg har hatt klarer jeg ikke å snakke om. jeg kan snakke om vold, mobbing, ol. Men IKKE seksuelle overgrep. DET GÅR IKKE!!! Det er alt for intimt. Det er altfor skamfult, skittent og ekkelt. Jeg vil ikke at noen skal vite alt jeg har måtte gjort, alt som har blitt gjort mot kroppen min... Det gjør meg så..synlig.. så skitten.. Nei, det går grensen. Det vil aldri skje! Jeg vil aldri, aldri kunne prate om det!!!

Nok om det..
I min syke idiotiske handling presterte jeg å falle.. igjen... for en som ikke er bra, en jeg hadde lagt vekk.. for lenge siden.. Han er så bra... men jeg er så redd... og han gjør så mye dumt og det ville aldri fungert, men jeg vil for.. han er herlig, han kan være bra... har sier de rette ordene. Han smelter meg helt. Men er det ikke det de alle gjør? alle de onde? Det er bare de som er så smarte når de har funnet seg en svak en de kan knekke. Og jeg går på det, selv om jeg vet, jeg VET at det ikke er lurt. Jeg bare tenker.. tenk om... tenk om han faktisk er bra... tenk om han klarer å si" ha det" til de dumme tingene... men jeg vet... like godt om han som jeg vet om meg, at dette er ikke nok til å fjerne destruktive handlingsmønstre som vi begge har godt innebygd i oss selv.

Dessuten er det bare sex han vil ha, det er jeg sikker på! OG, det er jeg IKKE interessert i!!!
Kanskje bare litt nærhet.. nei!!! det er for skummelt! Følelser som er i veien, det funker ikke!!!

En liten takk til mine fantastiske blogg venner!!!<3

Tusen takk for de fine kommentarene!!!!:):):)De varmer!!!Dere er noen gode mennesker og jeg er så glad for at jeg har dere som leser bloggen min!!!:)I gjen takk for gode ord! OG at dere syntes diktet var bra:)Aldri glem hvor mye jeg setter pris på at dere er her, leser og kommenterer innleggene mine.Det gjør utrolig mye bra for meg, så vet dere det:)Jeg er ikke så flink til å gå inn å kommentere selv.. Det er fordi jeg ofte ikke finner ord.. Jeg er redd for å skrive noe som kan oppfattes feil. Men jeg bryr meg og jeg leser.
Jeg skal prøve å bli flinkere til å kommentere deres.. :)

Klem fra meg!<3

Cut me so I can be free

Glimtet fra fortiden

Lyset fra himmelen

Arrene i sjela

Smilene fra maska

Fortiden fanger meg

Kommer meg ikke løs

Båndene på håndleddene

Ordene: hore og tøs

Livet i sin helhet

En urettferdig ferd

Sjebenen taler

Handlinger står for tur

Bildene sjærer seg sakte

Dypt

Inn i minnet

Friheten

Hvor er den

Hva er den

Slipp meg fri

Slipp meg fri

Jeg lover, jeg skal aldri si et ord

Om dette

Det bli mellom oss

Hemmeligheten vår

Jeg lovde

Og, jeg holdt ord

Jeg ble lovd frihet

Jeg fikk det aldri...

Friheten

Er ved livets ende

Der hvor livet starter

Fanget for livet

Kommer jeg meg ingen vei

Jeg kommer meg ikke

Til døden

Engang

Jeg vil danse

Jeg vil være fri

Fri fra helvete

Medisinene tar knekken på meg. Husker ikke hvordan jeg kom i send natt til i dag... I ful zopiklone rus har jeg tydeligvis laget meg havregrynsgrøt og styrt noe voldsomt i natt. Je jeg tok litt flere enn man skal, ikke lurt. Jeg presterte å ha en smørklatt i grøten.. Jeg som ikke liker smør en gang. Så nå har jeg kvitta meg med alt slikt, så jeg slipper å bekymre meg om hva jeg finner på, nåær alt jeg egentlig vil er å sove.

Faen jeg er håpløs!

I dag har gjort.. absolutt ingenting. Tragisk!
Kjedelig, forferdelig
Jeg er så ubeskrivelig skuffet over meg selv at det halve kunne vært nok!!!
Ikke har jeg ryddet og vasket
Har ikke vært utenfor døra engang, bare en liten tur på butikken, nå rett før de stengte.
Jeg er håpløs!

Jeg vil bare danse
Danse meg ihjel
Slippe alt vondt, og bare leve
Leve livet

Danse min dans

Jeg var på butikken i stad... også fikk jeg lyst på nøtter, men ikke så mye. Så jeg plukket bare noen få i begret. Gikk for å betale. Hadde med meg 75kr. Jeg kjøpte en boks med cottage chees, en stor pepsi max og de nøtterne. Da jeg kom til kasse ba han om 85kr. Jeg fikk helt sjokk, for jeg pleier alltid å regne ut før jeg kommer til kassa (spesielt vist jeg bare har med meg akkurat nok.). Så jeg ba han om å legge tilbake pepsi maxen,han så bare rart på meg. Men jeg måtte betale 64kr... cottage cheesen koster 20kr. Og jeg nekter for 10nøtter koster 45kr. Uansett.. jeg betalte og gikk. men da jeg kom hjem så jeg at han ikke hadde tatt betalt for cottage cheesen. Altså han hadde tatt betalt for 1/2kg nøtter. Jeg hadde toppen 100gram nøtter i boksen.
Men jeg turte ikke å gå tilbake. Får sikkelig nærver av slike ting. Hater det. Men mamma sa jeg måtte gå tilbake, rett skal være rett. Så jeg gikk tilbake. Og det gikk for så vidt greit.. Men pulsen økte da jeg kjente køa som bygde seg opp bak meg. Jeg opptok den eneste kassa i butikken. Jeg ble redd for at kassadama skulle tro at jeg hadde spist av nøtte begret før jeg kom tilbake. Tenk om hun virkelig trodde det... Jeg snudde meg i køen.. og gjett hvem som sto der.. jo en av de ansatte på avdelingen. Hei, sa han.. hei, sa jeg og ville synke under jorden. Nå så han at jeg hadde kjøpt nøtter. Hva kom han til å tenke??? feite, stygge ekkle menneske! Det er faen ikke rart hun er så feit som hun er, slik som hun spiser.
Neeeeeeeeei!!! Jeg skulle aldri gått tilbake til butikken! Aldri!!!!
Det ende med at hun trakk fra cottage cheese'n + at jeg fikk 26kr igjen. Kassamannen hadde gjort feil og jeg hadde gjort rett.
Takk og lov for det.
Vet ikke hvor mange ganger jeg veide den boksen før jeg gikk tilbake for å forsikre meg selv oom at jeg ikke tok feil. Veel, man er aldri helt sikke ruansett hvor sannsynlig det egentlig er. Ikke jeg i alle fall.
Men jeg overlevde! Angsten var stor, jeg trodde jeg skulle dø i den køa med de nærvene.
Kroppen min skalv så mye og hjertet mitt donket så hardt. Det var like før....... Men jeg greide det. Og kanskje det blir enda enklere neste gang. Kanskje jeg greier å være skeptisk der og da og stille spm til prisen om den skulle høres feil ut. Kanskje..

Har gått opp over 3 kg på under en uke..
Vil ikke mer, eier faen ikke viljesyrke i det hele tatt. *svake mennske!*
Fom i morgen er det stopp!
Stopp på all karbiser og fett!!!

Jeg skal ned, fort. Jeg skjemmes! Jeg gruer meg til å møte folk igjen. Gruer meg til å høre, til at de skal se at jeg har lagt på meg igjen (ikke så fint lite heller). Jeg er blitt så feit at man så vidt ser kragabena mine lenger. Dobbelhake og ca. 5-10 bilringer, appelsinlår og hengerumpe, dingle vinger. FAEN, FAEN, FAEN!!!!! TRAAAAAAAAAAAAAAAAGISK!!!!!
Trynet mitt er så opphovna, det bare eser og eser mer og mer ut. Bollekinn!
Kvisetryne! Ingen trenger å se meg spise, de ser bare på trynet mitt og fatter hele greia. Det lyser fett hele veien. Sukker og fett. *fantastisk*

Sover ikke.. Gråter mye mer enn før. Angst langt opp gjennom strupen, jeg tror jeg dør..
Skulle bare ønske jeg var litt lettere.. kanskje det ville vært lettere å puste, lettere å bevege seg, lettere å leve, lettere å være meg..

Jeg håper jeg aldri skader meg igjen. Jeg håper arrene mine blir lyse snart. Jeg håper jeg kommer meg ut av sykehuset snart, veldig snart. Jeg håper at jeg klarer å ta vare på meg selv. Jge håper at jeg klarer å melde meg på teoretisk grunnkurs og at jeg greier å møte opp. Jeg håper at jeg greier å puste, å bevege meg, å leve, ja rett og slett å bare være meg. Å være den jeg er.. den jeg virkelig er!

Huden min kribler, angsten min dreper. Jeg vil ikke kutte, men jeg håper jeg dør. Dette er uutholdelig, men faen jeg er nødt til å klare det! Jeg skal klare det!!!

HELVETES FORBANNA DESTRUKTIVE FØKKINGS DRITT VERDEN JEG LEVER I OG SOM JEG FAEN IKKE KOMMER MEG UT AV... vET IKKE OM JEG TØR ENgAnG, OM JEG VIL... VET IKKE..

La vekta roe meg ned, gjøre meg glad og lykkelig.
La meg nå målene mine, da vil jeg få det bra!


La meg nå målet jeg har satt til 05.09.09

hallo!

Jeg er litt opptatt for tiden..
Blir opptatt til midten av neste uke..
Skal prøve å få skrevet litt om jeg får tid:)
Alt er ok med meg, bortsett fra at jeg har spist så mye usundt de siste dagene, TAKLER DET IKKE!!!!!
Starter faste fom i morgen. Driter i hva de rundt meg sier, familien, alle. Jeg klarer ikke å spise. Og jeg nekter å spise for andres skyld lenger!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Ellers har jeg det storartet!