Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Når et annet menneske (eller hva det nå enn er) trigger følelsene, sinnet ditt..

Jeg ble trigget, klarte bare ikke å styre meg. Vet ikke om jeg egentlig klarte å registrere hva som skjedde. Igjen: det bare ble sånn..

Hun var frekk i kjeften (personal 1), det gjorde vondt, jeg ble såret, så ubeskrivelig såret. Alt jeg klarte å gjøre var å la noen tårer falle. (Noe som i og for seg var bedre enn ingenting. For jeg reagerte i det minste.)
Hun kritiserte meg, hun trigget meg, mitt sinne, mine følelser, mine negative tanker (min mor), det gjorde vondt. MEN jeg ble ikke såret. Jeg ble forbanna. Fly forbanna! Denne gangen skulle hun ikke slippe lett unna. Alt jeg klarte å gjøre var å dryle en gjennstand i veggen.
Hun fortalte meg hvem jeg var og hvordan jeg var (personal2), det gjorde vondt, jeg ble paff, frustrert og en smule irritert. Alt jeg klarte å gjøre var å smile et skevt smil, bite i det sure eplet og "jatte" med.
Hun.. Hun.. Hun..
De er damer..
Hun spurte meg om vanskelige ting (personal1), spurte meg om jeg hadde flash backs, hun spurte på en respekt løs måte. Som om hun håpet at jeg skulle si ja og at jeg skulle fortelle tidenes eventyr fortelling. Hun hadde store øyner som lyste glede, at dette var spennende..
Hun (personal1) spurte meg om det gikk bra da jeg hadde veid meg. Hun spurte med et stort smil om munnen. Som om hun forventet et positivt savrt. Hun ga meg vekta da jeg spurte, med det samme store gliset om munnen.
(Fy faen så heslig!!!)

Hun, Hun, Hun..

De er alle damer, jeg liker ikke damer. De er uforutsigbare, de kan ødelegge psyken din, helt totalt. Jeg blir stressa, jeg blir forbanna. Og hele forbanna livet har jeg latt meg selv bli slått, spyttet på, drylt vegg i mella..
Det skjer ikke en gang til. Sånn er det bare.

Den store sygge ulven presser seg ut gjenom sjela mi. Jeg er på vei mot å bli et grusomt menneke. Jeg vet ikke hvordan jeg er mot andre psykisk. Men fyskisk, er jeg slem. Tåler jeg ikke mer, venter jeg en uke så slår jeg. Kaller deg stygge ting, truer deg på livet.
Jeg tåler ikke å bli behandlet som dritt lenger.
Jeg lar alt sinnet mitt bygge seg opp. Så skjer det noe, noe jeg ikke har kontroll over. Jeg blir slem, jeg er ikke snakkende til. Jeg utagerer.
Det verste er (for meg) at jeg husker så forbanna lite, at jeg kan egentlig ikke forklare så jævla mye av det som faktisk skjer/har skjedd.
Jeg kan bare anta. Og jeg føler meg helt idiotisk, når jeg skal forklare meg. Sitter og antar, gjetter, tror. Jeg vet ikke..
Hadde jeg bare kunne forklart hvordan det vra, hva det var, hvorfor.. Ja altså jeg tror jeg vet til en vis grad hvorfor, men det unnskylder jo ingenting. JEG ER GRUSOM!
Samtidig har jeg ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. For jeg vet at jeg ikke kan la meg selv bli tråkket på stort lenger. Men dt er kanskje litt drastisk å utagere mot disse damene når de er frekke i kjeften. Jeg skulle heller ønske at jeg kunne bruke kjeften litt mer. Men så har jeg det problemet at jeg ikke klarer å snakke, vist jeg ikke er ganske sikker på at jeg greier å være saklig. Vist jeg er redd for at jeg bare skal hyle og skrike alle verdens ting, vist jeg er redd for at det bare skal bli tårer, eller ingenting fornuftig, ingenting saklig, da holder jeg kjeft, lar det gnage på meg. Det spiser meg opp. Hun har greid det igjen, jeg lar henne rive meg i stykker..

...

Null søvn.. max uro!!!

Fikk ikke sove i natt, lå bare å vred meg og tenkte på alt mulig jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på. Sånn rundt fire-tiden spurte jeg om å få veie meg, da klarte jeg ikke å vente lenger. Vel, jeg var gått ned 2 kg og det er jo bra, men allikevel 1 kg i overvekt. For ikke å snakke om alle de andre kilo gramene jeg har i overvekt. JEG SKAL NED!
Jeg har ikke fastet disse dagene, slik som jeg sa først at jeg skulle. Så jeg tenker det at ingen kan stoppe meg denne gangen, for denne gangen er det vektredusering på en sunn og fornuftig måte. Spiser bare sunnere, mindre og trener moderat.

Null søvn i natt.. Før dette, da kveldsvaktene var på ble jeg kjempe urolig. Jeg holdt på å kveles. Så gjorde jeg noe jeg absolutt IKKE ønsket å gjøre.. Ja jeg kuttet meg. 2 stk bare. Og jeg var ikke ferdig med de, uroen var der fortsatt og sårene var ikke slik som jeg ville(ikke ville?!?) at de skulle være. Det ene var dypt og spriket mye, men det var ikke langt nok. Det andre var på helt feil sted, så det ble et kutt, men ikke store greiene. De callet på legen, legen kom. Legen virket forbannet, nesten litt aggresiv i være måten. Den (legen) hilste ikke, så ikke på meg heller. Den bare tok opp armen min og så. "De her stipser vi." Greit, tenkte jeg.. Det er vel verdt et forsøk da, men jeg hadde ikke mye håp for denne legen og stripsen. I og med at såret var (på toppen av det hele) akkurat der huden strekker seg ved albuen.. Rett fikk jeg også, men legen og sykepleieren brydde seg ikke om at de bare la stripsen inni såret. Så la de en skitten, blodig kompress over. *FANTASTISK* Jeg følte meg liten, som en nesten usynlig muselort.
Så møtet med pasienten betyr mye, i alle fall for pasienten. Og så begynner jeg igjen..
Om de bare kunne tatt litt vare på meg.. Jeg sa jo faktisk i fra om at jeg egentlig ikke var ferdig med sårene.. De så at jeg var urolig.. Hva tilbød de meg? Nødløsningen, den altløsende medisinen.. Glem det!!!
Så blir jeg forbanna! Og de forstår ingenting.. Senere i natt skadet jeg meg litt til, men da sa jeg altså ikke i fra til noen. Den grusome legen hadde tross alt vakt hele natten.. Men jeg hadde sånn bre tape, så jeg fikk lukket de ganske så bra selv. Bare gruer meg sinnsykt mye til å ta av tapen igjen. Pluss at det er sånn tape jeg ikke tåler.. heh!
De kan ikke få vite hva jeg har gjort og hvor jeg er hen i verden. Jeg har en fin helg i vente og jeg akter å ikke ødelegge den!!!!

Og nå er det liiksom frokost og jeg er sulten, men det føles så feil..så jeg vet ikke hva det blir til..
Føler meg helt teit egentlig som deler "matproblemet" mitt med dere.. Jeg burde ikke hatt det problemet, men samtidig må jeg ha det problemet. Jeg vil ikke, men jeg vil. Jeg vil bare ha det bra, for svarte!

-vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til...