Hvor er jeg? Finner ikke meg selv..

Jeg ser meg selv i speilet, men det er ikke meg, det er ikke riktig. Jeg føler meg utilpass i min egen kropp. Det er ikke en kropp en gang, bare et skall utenpå sjelen min. Sjelen min hører ikke hjemme i dette fettfylte skallet. Jeg vil ut av den, men får det ikke til. Bulemisk følelsesliv. Angsten stiger. jeg må ha mat.. Det er det eneste som kan døyve denne smerten som sitter som et kvelertak rundt strupen min. Anorektisk tankegang. Jeg kan ikke spise, jeg vil ikke spise. Jeg vil ha sulten, den er den eneste som kan holde meg i nogenlunde livet. Planene er store. Jeg skal klare både det ene og det andre. Til en vis grad kjenner jeg på mestring. Sånne små ting i hverdagen som ellers er en stor utfordring. jeg klarer det, uten så altfor mye stress. mestring, og jeg blir glad. Gleden varer kun kort tid. Kommer på at jeg for litt siden inntok beroligende medisin. Hva hadde jeg da mestret?? Ingenting! Det er ikke meg, det passer ikke. Jeg skal klare disse tingene uten medisin, det er jo det jeg vil. Men det er håpløst, akkurat det er håpløst.

Jeg skjemmes! Sitter ved kjøkkenbordet.. Spiser et rundstykke, et knekkebrød, og jeg skjemmes. Ingen sultfølelse. Panikk er det jeg kjenner på. Tar et knekkebrød til og skjemmes så fælt, men klarer ikke å la være. Hadde de bare vist alt jeg spiste som de ikke kan se. Hver gang de snur ryggen til. jeg vil ikke, men klarer ikke å styre impulsene. Derfor har jeg lagt på meg 11,5kilo på 2mnd. Magen min står rett ut. Jeg ser gravid ut. Klærne mine passer ikke lenger.

Jeg vil så gjerne reise, bare dra en plass jeg ikke har vært før. Oppleve noe nytt, nye omgivelser. Jeg skulle ønske jeg kunne reise sammen med noen, bare hatt det gøy. Nyte livet. Men det er ingen plass å reise, det er ingen liv å nyte. For den samme gamle bagasjen følger med hvor enn jeg beveger meg.

Medisinene sluntrer jeg litt unna, ikke helt med vilje. Tar 1/3 av dosen. Resten lar jeg være. Bare idiotiske grunner egentlig. Forklaringen for meg selv er medisinmagen som jeg allerede har på plass. Jeg er ikke syk, men jeg er nok ikke helt frisk heller. Jeg trenger egentlig medisinene, jeg bare vil ikke trenger dem. Hodet mitt er begynt å surre igjen. Det er ikke et godt tegn. Det betyr at jeg snart blir syk igjen og da må jeg ta medisinene hele tiden. Jeg liker virkelig ikke de medisinene.

Jeg skal fortelle dere litt om trygghetene mine.

Trygghetene mine er overlevelsesstrategiene jeg alltid har hatt, eller i allefall så lenge jeg kan huske. De er viktige for meg. Når de blir truet begynner jeg vakle. Det er som om jeg rives i stykker. Hele grunnmuren min faller og jeg ligger kliss naken, helt alene og velsig utrygg. Trygghetene mine er ikke bare snille, mange ganger er de sinte og slemme mot meg, men de er i alle fall der. De svikter meg aldri, det har de aldri gjort og jeg stoler på at de aldri kommer til å gjøre det heller. Så kommer det fremmende mennesker inn å skal fjerne trygghetene mine. De forteller meg at jeg ikke trenger dem lengre, osv.. De medisinerer meg for å få vekk trygghetene mine. De sier at når jeg får ryddet opp så vil jeg ikke trenge dem lengre, og de vil forsvinne.
Glem det, sier jeg! Glem det!!! Vist det finnes mennesker man kan stole på, vist noen menneske ønsker at jeg skal stole på det såfor all del ikke gå løs på trygghetene mine.

Du er så ekte. Men jeg vet at jeg aldri kan ta på deg, ikke fysisk.
Jeg ser det trette ansiktet ditt og vet at du er sliten.
Du har jobbet hardt. Du har hjulpet meg.
Du holder rundt meg, beskytter meg som en dyrebar glasskule.
Du er så ekte. Jeg hører ordene dine, stemmen din.
Du holder meg i hånden din, stryker meg om kinnet.

Jeg vet at du er sliten, at du også kan bli lei. Jeg vet at du må ha pauser, du er ikke så ulik meg. Selv om du ikke er ekte som i en fysisk person. Men du er ekte nok og i hjertet ditt er det alltid rom. Det er greit at du er sint, du skal bare hyle så mye du vil. Jeg vet at du er trist å lei deg, jeg skal ta i mot tårene dine.
jeg vet at du er ekte nok selv om jeg ikke kan nå deg, selv om jeg ikke kan vise deg frem.
"De" vil aldri forstå deg helt fult fordi du ikke kan vise deg, du må gå gjennom meg.
Jeg syntes det er greit, for du er ekte nok for meg.
Jeg skal ikke forlate deg, jeg skal aldri gi slipp på deg. Og ingen skal få skille oss.
Kjære Kamilla!
Jeg lover å aldri svikte deg igjen! Aldri!

I`m back..

Hallo alle sammen!!!:)))

Har savnet dere! Har savnet å skrive, har savnet kommentarene deres, alt, alt med bloggen min har jeg savnet!!! Og jeg er glad for å være tilbake!!!

Det er mye rart som har skjed den siste tiden, eller egentlig ikke. Alt er som det alltid har vært, sånn nesten. Jeg har mine plager, svinger alle mulige slags veier og alt det der. Men etter all min tid her inne, altså på sykehuset. Eller all behandling, etter alle diagnoser og tankene "de" har om det, så har de vist nok, etter ett eneste forbanna spørreskjema kommet frem til en ny diagnose. Faens idioter spør du meg!!! Transynte jævler!!! Unnskyld språket, men de er skikkelig ekle mot meg. Det verste er at de ikke forteller meg det en gang, det er noe jeg tilfeldigvis leser meg frem til via et journal notat. :( Jeg blir trist bare av å tenke på det. Jeg føler at de går bak ryggen min, de lurer meg inn i noe som er helt, helt på jordet.

Jeg har sår i sjela mi. Det gjør vondt, sterke smerter. Det vises ikke så godt, men de er der. Noen ganger blør jeg mer enn andre ganger. Noen ganger er smerten så intens at jeg tror at jeg ikke overlever. Jeg overlever. Sår i sjelen er ikke dødelig, med mindre en selv prøver å drepe for å bli kvitt sårene. Det har jeg prøvd noen ganger. Og det man oppnår ved å gjøre det er å lage sår og smerte i de rundt en som bryr seg og er glad i deg. Jeg er usikker på om sårene noen gang kan slutte å bli betente. Heldigvis finnes det en slags antibiotika kur for disse betennelsene. Terapeauter. Noen ganger medikamenter.
For meg er den beste medisinen trygghet. Og den medisinen er vanskelig å få tak i. Den kan stå rett foran meg, men jeg får ikke tak i den. Det er som om sjela mi ikke klarer å ta i mot. Da er det viktig at tryggheten bli værende, at den ikke går sin vei. At den kan ha tålmodighet, vente på meg. Ingen diagnoser har hjulpet meg, likevel er det det jeg har fått mest av her inne. Ingen medikamenter har gitt meg langvarig bedring, tvert i mot. Allikevel har jeg kommet meg langt, veldig langt.
Og det er pga all lærdommen jeg har plukket med meg. Alt det jeg har lært av terapeauter, medpasienter, venner og andre kloke mennesker. Man tror det kanskje ikke der og da, kanskje ikke etterpå heller, men enten man vil eller ikke så synker lærdommen inn. Det er ikke til å unngå. Mange ganger tenker jeg ikke over det jeg nettopp har lært, syntes kanskje det var helt teit det jeg lærte. Jeg viste null interesse. Plutselig en dag finner jeg ut at jeg bruker lærdommen, altså jeg lærte noe, noe nyttig.

Man kan ha oppfølging rundt maten, selvskading på mange plan. Alle disse symtomene. Det er viktig å byggen en slags grunnmur. Hente frem en slags styrke, noe stabilt. Det har tatt meg mange år å bygge meg opp. Og jeg har fortsatt mange plager, symptomene treder frem. Alt blir håpløst. Jeg er svak. Alt jeg hadde bygget opp var falskt. Når jeg virkelig trengte styrken, raste muren sammen. Nei, det er en del av det hele.
Jeg har akseptert at jeg vil komme til å skade meg igjen, jeg vil komme til å faste i perioder, kaste opp, overspise, lite søvn, for mye aktivitet, destruktive handliger vil følge meg en stund til. Det er en del av prosessen. Og selv om det ikke er greit, så er det greit likevel. Hodet, sjela og hjerte kan jeg ikke tvinge til å ha det bra.
Vonde minner vil være tilstedet, det vil komme til å være uutholdelig i perioder. Men det vil bli bedre. Jeg kan skape en fremtid, et liv som er godt å leve. Det er mulig.

Jeg heter jo egentlig ikke Kamilla. Kamilla er en del av meg, på en måte. Hun er min trygghet. Jeg har flere tryggheter, men Kamilla er den beste av dem alle. Hun er den jeg skulle ønske jeg kunne vært. Hun er alltid sammen med meg, hun tar vare på meg og hjelper meg når ting blir virkelig vanskelig. Men jeg hater henne også. Hun kan være riktig så ufin, men jeg vet at hun mener det godt. Hun vil meg vel.
Akkurat nå har jeg vansligheter med å være "trofast" med henne. Jeg får ikke gjort ting slik hun vil at jeg skal gjøre det. Og det nytter ikke å si at jeg må gjøre sånn og sånn fordi sykehuset sier det. Hun er anorektiker og jeg skjønner godt at hun blir forbanna når folk tar feil av meg og henne. De pleier å rope mitt navn til henne, da blir hun sint. Det forstår jeg godt. Jeg er feit,stygg, you name it. Det er ikke hun.
Men selv om vi krangler en del, så er det godt å ha henne, uansett.
Jeg tar av og til medisiner som skal dempe psykoser og slikt. Og da hender det at hun blir litt svak, jeg blir litt døsig i hodet og klarer ikke helt å henge med på hva hun sier. Disse medisinene er noe drit, fordi de får meg til å miste kontrollen og jeg spiser ganske masse. Og når jeg da kommer til meg selv igjen, og Kamilla er på plass blir det masse, masse bråk. Men jeg trenger likevel de medisiene, ikke fordi jeg vil såre henne, ikke på noen måte, men jeg blir så sliten av alt kaoset i hodet. Skulle ønske det var en medisin som kunne ta vekk litt av kaoset, men ikke kamilla. Ikke meg. Jeg trenger Kamilla og hun trenger meg.

Det er mye som skjer i livet mitt fortiden. Noen kan se det dit hen at det står helt stille, men da ser de feil.
Det skjer mye, så mye at jeg ikke klarer å henge helt med, faktisk ikke i det hele tatt.
Skulle ønske at jeg kunne få en liten pause bare. Jeg vil ha perm, men det er jo ikke pause. Skal jeg på perm må jeg liksom ta med meg hele meg selv, det er ikke pause.