Jeg er trøtt og jeg er sliten

Hodet mitt koker. Har ikke sovet, angsten vil ikke gi slipp. Kvelertaket er sterkere enn noen gang. Det kan kanskje gå galt, selv om jeg ikke tror det. Jeg vil ikke at det skal gå galt.
Det jeg vil er å slette alt. Og jeg skal få til å slette det. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fjerne det fra minnet. Orker ikke ordene lenger. Klarer det ikke. Tåler det ikke. De rundt meg bare må, de virkelig bare må tæshe meg til det ytterste. Jeg er da for svarte F ikke interessert i å høre noe snakk om mine ting. Det er mitt og jeg bestemmer når det skal snakkes om eller ikke. Jeg blir så sint!

I kveld skal jeg veie meg. Gruer meg, men jeg må! Uten de tallene vil jeg kunne ende opp som skikkelig feit og det akter jeg å forhindre! Jeg er feit nok fra før. Og jeg skal ned!

I morgen er det total stopp på inntak av kalorier!!!
Og jeg må kare det denne gangen!!!

Jeg er så veldig, veldig sliten nå. Hvordan skal jeg greie å holde meg på bena nå? Hodet mitt har koblet helt ut. Klarer ikke å fullføre en setning, ikke en tanke og det andre forteller meg, forteller de til veggen. Jeg får det bare ikke med meg.

Kjære behandler!

Jeg vil ha hjelp!

Kan du hjelpe meg?

Stemmer det du sier?

At jeg kan bli bra nok, at du skal følge meg på denne veien?

At du ikke forlater før jeg er der, der hvor man er bra nok..

Jeg er redd, men det har du nok fått med deg.

Jeg vil, men klarer ikke å stole

Ikke på noen

Det har vist seg gang på gang at det ikke er lurt

At det er skadelig

Farlig

Jeg kan ikke

Jeg vil

Hjelp meg

Jeg vil ta i mot

Får bare ikke til

Innerst inne, langt der inne i meg en eller annen plass, der tror jeg at du kan hjelpe meg. men det er farlig å innrømme det for seg selv.

Jeg vil, virkelig vil ta i mot hjelp

Jeg vil ut av dette nå!

Jeg trekker tilbake det jeg sa om at jeg skal slette

Selv om du hørte ordene mine på en positiv måte, så er det ikke slik jeg mener med de.

Ordene mine var en beskjed om at jeg skulle glemme, fortrenge, gjemme det bort, glemme behandling, jeg skulle slette alt.

Trekke tilbake det jeg allerede har fortalt.

Leke bra nok, være bra nok for dere, slik at dere kunne gi slipp på meg

Ikke gjør det!

Det er farlig

Selv om jeg vil klare dette alene, på egenhånd

Takk for at du gjorde slik at vi ble enige om det som er det beste for meg nå.

Takk for at du forstår alt du forstår!

Takk for at du er den du er!

Takk for at du er min behandler!

Takk for at du behandler meg som det mennesket jeg er!

Takk for at du hører på "alle mine"..

Takk for at du klarer å skille, at du hanter meg tilbake!

Takk for at du ikke gir meg opp!

Takk for at du alltid er her å stiller opp for meg!

Takk for at du ser meg, mine behov!

Takk for at du forstår følelsene mine!

Takk for at du lærer meg alt det du lærer meg!

Takk for at du gir det tid!

Takk for at du presser meg akkurat passe!

Takk for at du hjelpe de andre som er rundt meg til å forstå litt bedre!

Takk Kjære poliklinikk som ga meg avslag!

Uten det avslaget ville jeg aldri fått blitt kjent med denne fantastiske personen som har et genuint ønske om å hjelpe meg. Denne personen som har tro og håp for meg og som hjelper meg å finne det for meg selv også.

Takk behandler!

Takk for alle de gangene du har satt meg på plass, alle de gangene du har provosert meg.

Alle de gangene du har beskyttet meg, alle de gangene du har sett klart når jeg har vært litt omtåket.

Takk for at du ville bli kjent med meg og fortsatt vil det, selv om jeg ikke snakker, selv om jeg mister motivasjonen,selv om jeg gir opp.

Detter er sykt! men takk for at du fattet vedtak om ransaking og kroppsvisitering de gangene du gjorde det. det var jævlig og kanskje ikke det mest nødvendige, men jeg lærte mye av det.

Takk for at du tillater tårene mine å komme

Takk for at du virkelig prøver å være trygg for meg.

Du er trygg, jeg bare har ikke kommet til det punktet hvor jeg vil slippe taket på kontrollen jeg føler jeg sitter med ved å ikke slippe noen inn, ved å ikke tillate meg selv å stole.

Jeg vet at du vil være her for meg, gå et stykke av veien sammen med meg, du vil fullføre behandlingen med meg.

Takk for at du er et så godt menneske som du er!

Takk for at du bryr deg om meg og takk for at du forteller meg det.

Takk for at du ikke tar hensyn til at jeg hater positiv oppmerksomhet.

Takk for at du gjør det som er riktig

Takk for at du holder ut!

Takk for at du har hjulpet meg så pass mye at jeg tør og kan si dette og mene det.

Tusen hjertelig takk!!!

Klokka er 06.09, jeg har ikke sovet.. panikk.. konstant!

Jeg får ikke til!!! Jeg får ikke til!!!I går spiste jeg så alt for mye. 3 ganger, og fikk bare kastet opp den ene gangen=( I dag spiser jeg ikke, ikke faen!!!
I går morges veide jeg: xx,0 Nå veier jeg: xx, 3=(((( *wæææææææææææ* jeg vil hyle, rope, skrike, slå, løpe så langt jeg klarer, til kroppen kollapser. JEEEEEEEEEEG KLAAAAAAAAARER IKKKKKKKKKEEEEE MEEEEEEEEEEEEER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
jeg får ikke til noen ting!!!

Jeg klarer ikke dette!!! kan de ikke bare forstå det? jeg har pratet om dette før, disse bildene, minnene, alle de vonde tingene. Jeg vil ikke gjøre det igjen, jeg nekter!!! Jeg skal klare dette selv, men jeg klarer ikke. Jeg klarer det hverken med eller uten hjelp. Hva skal jeg gjøre???

Jeg slapp fotfølgingen, heldigvis, eller... faen jeg er så usikker!!! jeg vet ikke hvem jeg selv er, vet ikke hva jeg tenker, om jeg tenker, hva jeg gjør, om jeg i det hele tatt er..
Vet ikke om jeg holder ut en eneste dag til..

Nå har jeg gått gjennom en million papirer og sortert de for ikke å ta livet av meg (rett og slett). Stingene er så fristene til å fjerne... Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik.. Jeg bare vet noen ting, men ikke hele forklaringen (på en måte).

Nå er det ikke lenge igjen før tidligvaktene kommer på jobb.. jeg HATER forandringer!!!! HATER, HATER, HATER det!!!!!!! Hvem får jeg som kontakt? hvordan blir dagen? Hvordan er jeg i dag? Hvordan kommer jeg til å oppføre meg? Mot henne? Mot han? mot meg? mot de, oss..alle..
Jeg må ha en røyk nå før jeg kveles. En kopp kaffe også.. så skal jeg kanksje begynne å fikse meg litt og komme meg ut av natt tøyet.. Men så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Det verste er det at jeg nesten ikke kan ta en røyk i fred, altså sånn, det er for stillesittene å røyke, det er for mye rom for tenking, for mye tid... Og nå gruer jeg meg til det. Jeg vil har denne panikkfølelsen vekk, en vival? sobril? NEI! Nei, det skal jeg ikke ta!!! Jeg skal klare dette! Jeg skal klare meg, helt på egenhånd!!! Håper jeg får utgang i dag!!!!! håper, håper, håper!!!!

Ny dag, søndag

Jeg ville ikke stå opp i dag.. selv om det gjorde vondt å ligge i senga.. hva var vitsen med å stå opp, til ingenting?!
De vekte meg.. "nå er det frokost, vi rydder den vekk om en halv time" Noe inni meg sa at jeg ville stå opp å spise. Mat, tenk så godt..
Men NEI! Jeg måtte ikke glemme at jeg ikke skulle spise i dag!!!
De var inne hos meg en million ganger, men jeg ville ikke stå opp. Jeg bare lå å tenkte, ble invadert av nattens mareritter. Nattens ekkle bilder. Smerten i ganen, de plutselige angstanfallene,de plutselige pustestoppene..
Det gjør vondt å svelge. Kvalmen stiger, og jeg higer etter pusten.
Jeg ber om hjelp, for jeg holder på å bli gal!
men hjelp er for mye å be om, jeg må la det komme, jeg må la bildene komme, jeg må la de ta meg, til de blekner.
Jeg tror ikke alltid at det er bare bilder, det føles ikke slik. Sannheten er at jeg går rundt med smerter i hele kroppen og det føles konstant ut som om jeg har vært utsatt for en massevoldtekt.
Men det kan jeg jo ikke si!!! Jeg kan bare si at jeg er plaget med ekkle bilder. Resten må jeg holde for meg selv. De sier at jeg gjerne må snakke om hva de bildene er om jeg klarer og vil, men herregud og fader, det er jo bare noe de sier, de mener det jo ikke. Jeg vet at hadde jeg begynt å snakke om noe som helst så ville de rømt, de ville løpt for livet. For jeg vet at de ikke vil høre mine historier. De vil ikke høre om virkeligheten. De ville fortelle psyokotise at det de ser og hører ikke er der i virkeligheten, de vil motivere deprimerte for en spasertur, de vil nekte rusmisbrukere utgang, de vil reime de sinte og redde og be dem roe seg ned, de vil følge etter de suicidale og plapre om håp. Men dybden vil de aldri nærme seg.
Det vet jeg for måten de sa til meg i går at vi kunne snakke om bildene på... de sa vi kan snakke om det vist du vil og klarer, men vi vet jo at du ikke vil... HALLO!!!! Ja for da tror de at jeg snakker om noe, når de allerede har svart for meg og bestemt at jeg ikke vil.

Helvete heller, jeg vil snakke om det!!! Jeg vil, kroppen min, hodet mitt, tankene og følelsene de skriker etter å få slippe ut noe av møkka. Jeg vil snakke om det for faen. Jeg kan bare ikke snakke om det til hvem som helst. Jeg må finne tryggheten først, det menneske som jeg tenker er det rette til å få høre. De jeg har rundt meg nå er ufokuserte, de er ikke de rett. De har fokuset på noe hlet annet, de er ikke trygge, og de har mistet tilliten min (for lenge siden).

Nå sitter de å spiser middag... ha ha ha... Vi må planlegge ettermiddagen, en søndags etter middag, det er en dag det ikke går an å plalegge på avdelingen. Spille kort, det gidder jeg faen ikke. Og det er aller mest i protest, fordi de ikke vil være her sammen med meg akkurat her jeg er. De vil dra meg vekk, det er bare å sette en midlertidig pause på problemene. Ikke interessert, over here!!!

NY VEKT!!!=)=)

Jeg har kjøpt meg ny vekt i dag. Og den var så fin, faktisk så fin at den viste at jeg var gått ned 3KILOGRAM med både middagsmat, eplekake, brus, kaffe og vann innabors. Helt fantastisk!!!
Gjett om jeg ble glad!!!=)=)=) Tihi!!!;)

Men gud hvor jeg har spist i dag. Middag og eplekake med is. Huff og nei og nei. Men men starter på nytt i morgen. 2 dagers eple diett. Det blir bra!
Jeg lå lenge i dag også... Personalet er ikke blid på meg nå, men det DRITER jeg langt i!!! Jeg har lovt til å ha dårlige dager jeg også, som alle andre.

Men nå er jeg på vei oppover igjen! Og det er herligt!!!=) Så glad, føler endelig at jeg får til noe og det er så godt! men jeg har mye angst. Skikkelig mye!!! Altfor mye!
Men det skal jeg overbære! Jeg skal vinne denne kampen! for jeg er sterere enn angsten, mye sterkere! Også skal jeg få det bra, jeg SKAL klare å ta eksamen i noen fag jeg har valgt meg ut!!! jeg skal, koste hva det koste vil! Jeg får til alt om jeg vil!
I morgen får jeg mest sannsynlig utgangen min tilbake, det blir deilig! Da skal jeg ut, ut i det fri!
Kanksje jeg til og med tør å dra og trene... =D Ja det ville vært fint.
Også skal det være et møte i morgen, som jeg ikke ser frem til, men allikevel litt... fordi jeg har mye jeg skal si, og jeg SKAL si det UANSETT hvor stor angsten min blir av de folkene!!!!! Jeg er forberedt!
Også har jeg skrevet mye på en søknad som jeg skal ha ferdig til i morgen, håper den blir bra nok. Også skal jeg skrive en klage, det skal jeg gjøre nå! Åååå det blir så bra!!! Det kribler i meg. Tror nesten at jeg har hatt godt av å ha 2 og en halv dritt dag!;) hehe...

Livet er fantastisk!!!! (litt overdrivelse, men det er nesten helt sant)

Et lite eple?

Jeg er sulten! Skikkelig sulten, har vanvittig matlyst, men kan ikke spise...
Et lite eple? Nei jeg kan ikke. Et halvt eple? nei jeg kan ikke. To båter? En båt? Nei, nei , nei!!! Jeg KAN IKKE!!! Men jeg vil, å gud jeg vil!

Også tenker jeg at kanskje jeg kan tillate meg å spise sammen med en person, men det blir så vanskelig for jeg kan jo ikke si det til denne personen. Dessuten er han å spiser nå og jeg tør ikke å sette med ved matbordet der alle sitter.
Jeg tenkte tidligere å si det til han slik at vi kunne spise sammen, men jeg tør ikke. Dessuten ville det vært for mye å be om. Alt ville blitt så mye, mye mer synlig da, jeg ville blitt så mye mer synlig da. Og DET vil jeg ikke!

Ellers så har jeg vært mye mer opp av senga i dag enn i går, men allikevel vært mye på rommet og i senga. Jeg var ute i miljøet fra 12.00-16.00 Ellers har jeg bare vært i senga og blitt overfalt av vonde ting.. MINNER!!! faen jeg hater det!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg fryser hele tiden og har angst. Har jeg ikke angst er jeg helt tom.

Jeg hatet sykehus og vil ut her fra!!! Altfor mange SLEMME mennesker som jobber her!!! Og det skal man tillate? NEI!!!

Hmmm

Det er rart hvordan man blir møtt.. For hver gang jeg blir møtt i en krise av et menneske blir jeg overrasket, eller ikke.. Men det jeg skal frem til er..
Når personalet spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer greit nok eller noe i den duren så sier de ok og går videre. Vist jeg da egentlig ikke hadde det så veldig greit og det kommer frem litt etterpå blir de sååå overrasket og sier at det kunne de ikke se på meg osv..
Men i kveld (som jeg har opplevd noen ganger før også..) kom nattevakten og spurte meg hvordan jeg har det, jeg svarte at jeg ikke har det bra. Hennes spontane svar var at det så hun på meg. Hun hadde sett det hele kvelden. Så tenker jeg, hvorfor sier de slik?! Hvorfor kommer de aldri til meg og sier at de ser det på meg uten at jeg sier noe først? Er det bare et svar, en reaksjon de kommer med der og da. En helt meningsløs seting som bare faller spontant ut av kjeften deres bare for at jeg kanskje skal føle meg litt.. bedre møtt.. jeg vet ikke. Syntes i alle fall at det er ganske unødvendig av dem å si slik vist de ikke mener det. Og vist de har sett at jeg ikke har det bra, har de da sett noe mer også kanskje? Nei tviler sterkt på det. De er jo faen meg så blinde, døve og uten lukte sans i det hele tatt at det er skremmende å tanke på at jeg faktisk er innlagt på et sykehus, i norge.

Jeg tror jeg er på vei inn i en dyp deprisjon. Ligger hele dagen, sover ikke, bare ligger der og tenker på at jeg ikke fatter vitsen med å eksistere. Bare ligger å kjenner på at blæra holder på å sprekke, men gidder ikke gå på toalettet. Ligger å kjenner på røyksuget som så veldig gjerne vil følge meg ut for å ta et par trekk, men jeg orker ikke. Jeg kryper heller sammen, presser bamsen inntil brystet, pakker dyna godt rundt meg og håper på å klare å svelge angsten før den tar helt fullstendig over meg. Jeg vandrer rundt i min egen verden av destruktive tanker som føles helt normalt. Klarer ikke å forestille meg at det finnes et annet liv, en annen verden og andre tanker.
Hvordan det går med meg? det går til helvete.. Hva jeg mener med det, det må da gudene vite. For det vet ikke jeg, jeg vet bare at store deler av tiden tenker jeg bare på å avslutte livet. Så det jeg mener med at det går til helvete er vel det at jeg føler at jeg dør, og kanskje jeg ikke helt egentlig ønsker det akkurat nå. Jeg har jo håp, jeg har drømmer. Mange drømmer!

Jeg drømmer dagen lang, når angsten roer seg, da kommer dagdrømmeriet mitt frem. men det gjør vondt det også. Gode drømmer og et herlig liv som man vet at sannsynligvis ikke finnes. Verken nå eller i fremtiden. men jeg drømmer og jeg håper.

Jeg klarer ikke å spise, eller jo jeg ville nok klart det om jeg prøvde, men jeg er feig så jeg tør ikke. Jeg vil heller ikke. Jo litt, litt vil jeg. Sulten er så stor, maten er så ristene, bare litt.. bare litt.. Men jeg kan ikke! JEG KAN IKKE! Og jeg skal ikke gjøre det heller. men så har jeg dette dilemmaet, det faktum at jeg er innlagt på sykehus og at de henger seg så forbanna mye opp i hva jeg bedriver tiden min med. Jeg hater det!
Jeg er for faen voksen og bestemmer selv om jeg skal spise, når jeg skal spise og hva jeg skal spise. heldigvis kan de ikke nekte meg å holde på slik jeg gjør. Eller etter retten kan de jo det, men de gjør det ikke før det de mener det går ut over behandlingen og det mener de vel ikke akkurat nå.
Men jeg vil ut, jeg vil bestemme selv, jeg vil være fri! fri fra alt!!!
De maser og maser på meg, dagen lang. Mat , mat, mat. Og alt det andre de maser om.
Det er et mennesker her, hun jobber ganske tett rundt meg, eller skal jeg si på meg, for det føles faen meg ut som om huner på meg hele forbanna dagen når hun er på vakt. Hun er grusom. Heslig! Måten hun snakker på, blikkene, det inntrengende kroppsspråket hennes. Å fy faen det er så ekkelt. Og jeg ligger i senga og hun kommer inn. jeg har aldri saggt at det var greit at hun kom helt inn på rommet mitt. Men jeg vet hvordan huin jobber og jeg vet at deprisjon, ja det må være hennes spesial felt. Hun elsker å små kjefte på nedstemte pasienter som ligger sammen krøllet under dyna og ikke vil snakke med noen. hun presser seg på, hun presser for langt. Og nå er jeg blodig ærlig, hun prsser seg så forbanna mye at vist hun ikke holder seg litt lavere i terrenget i morgen så ligger hun ekstremt i faresonen for mine voldshandlinger mot andre mennesker. Jeg takler ikke det kvinne mennesket!!!

Jeg ser i alle fall frem til i morgen ettermiddag, da kommer den mannlige kontakten min og har har liksom skjønt litt mer enn visse andre. Altså nå skal det sies at jeg har hatt han også langt opp gjennom vrang halsen, men det har ordnet seg for har tok det etter at jeg hadde et par verbale runder med han. Han er ikke så dum som jeg først hadde innbildt meg. Det er mulig å snakke med fyren.

gruer meg sånn til i morgen at jeg så vidt tør å legge meg i natt. Først skal jeg bli vekt at det udyret av et menneske, så skal jeg i samtale med et menneske jeg fortiden ikke kan fordra!
Helvetes liv. Også har jeg en del ting jeg må få gjort, men som jeg ikke kan gjøre. Og jeg hater det. jeg hater å ha ting å gjøre som jeg MÅ be andre om å gjøre. Skulle ønske jeg selv hadde tilgang til dips.

Faen jeg er sliten! Har jo ikke vært i senga på et par timer nå. kroppen kan da umulig ha gost av så mye aktivitet. Nei og nei! Strikket har jeg også gjort..

Jeg døøøøøøøøøøøøøøøør!!!!!!!!!!!!!

Angsten vokser!!! Jeg vil.. jeg vil fjerne den, og jeg vet hvordan jeg kan gjøre det... Men jeg kan ikke gjøre det. Det er ulovlig!
Jeg hyler, reddselsfulle skrik...
Det går ikke lenger. Kveldningsfornemmelsen bygger seg opp, og jeg får.. ikke.. puste. Det, gjør, bare... så.... vondt!!!

Det er så mye jeg vil, nei jeg vil ingenting. Jeg vil forsvinne, jeg vil dø, begraves, sørges over en liten stud for så å være bare et menneske svakt i minnet til de som en gang kjente meg.

JEG VIL IKKE LEVE LENGER!!!

En av mine nærmeste har forstått det, har innsett det. Og panikken har satt igang. Noe må gjøres. Jeg må ha støtte. Personen som er min aller nærmeste vil støtte meg. Og jeg vet ikke om jeg kan i mot det. Jeg vet ikke om jeg er mottakelig. Jeg vet ikke om jeg vil engang... Jo jeg vil, for å gi personen det siste minnet, om dere skjønner?!

Hvordan i alle verdens dager skal dette ende?
Kuttet over håndleddet som er så godt som nytt venter på å bli ferdig. JEG SKAL GJØRE DET FERDIG! Jeg skal dø, og begraves. Eller kanksje jeg skal kremmeres. Alt jeg vet er at jeg skal dø. Men for å ikke være værdens grusomste så skal det gjøres ordentlig.. Selv om jeg sannelig ikke vet om jeg har tid til å vente til jeg er ferdig med alt som må ordnes. Jeg vil avslutte nå. Og jeg føler meg så slem. For jeg prøver så godt jeg kan å virke sterk, å holde motet oppe fordi jeg så inderlig vil at de rundt meg skal kjempe videre. Jeg vil ikke at noen av mine skal dø. INGEN! Så jeg later som om jeg skal kjempe videre, men jeg klarer ikke. Angsten inni meg går aldri vekk. Den har vært der konstant hele livet og blir bare verre og verre for hver jævla dag som går.

Tror dere det er sånn at ingen kan holde oss ilivet om vi selv ikke ønsker det?
Altså de kan jo "tvinge" oss til en vis grad, men når det kommer til stykket så stemmer det vel kanskje det denne nære personen min sa til meg her om dagen: vist det er det du virkelig vil så er det ingen som kan tvinge deg til å leve, ingen kan holde deg i gjen...
Da personen sa dette til meg tenkte jeg umiddelbart at jeg ENDELIG hadde fått den siste bekreftelsen på at det nå er greit at jeg forlater. Det var liksom siste ord. Personen var nå forberedt og syntes egentlig at det var greit vist det var det jeg ønsket. Men personen kan ha ment noe annet... Det var nok meget stygt av meg å si mine tanker og følelser, det forstår jeg, men jeg var nødt, hadde ikke noe valg. Og på en måte er jeg veldig glad for at jeg endelig gjorde det, jeg fortalte nøyaktig hvordan det sto til. Ingen kunne nå sitte bitter igjen etter meg å si at jeg aldri hadde gitt uttrykk for min håpløshet ovenfor livet. Jeg hadde spilt med åpne kort. Jeg hadde bedt om hjelp flere ganger, men nå var det gått så langt at jeg ikke ville ha hjelp flere ganger og nå var det greit.

Jeg tror det er noe inni meg som vil at menneskene rundt meg skal gi meg tillatelse til å avslutte livet fordi ved å gi meg det viser de meg enorm omsorg. Og et stort ønske om at jeg ikke skal "lide" lenger. Vel, nå er det mange som mener og tror at det finnes andre løsninger på denne lidelsen enn døden, men der er ikke jeg. Og det er jeg ikke alene om. Denne nærme personen min har fulgt meg hele veien og vet at ingenting er blitt bedre, tvert i mot.. DET ER BLITT VÆRRE!!!

Men håpet.. hvor ble det av? Pågangs motet? Er det slikt som bare forvinner? Ja, men ofte kommer det tilbake. Det er bare det at det finnes grenser for hvor mange ganger man skal la håpet ta en tilbake. For jeg tenker det at for hver gang jeg la håpet hente meg tilbake så ber jeg om en ny tur i helvete.
Klarer jeg det en gang til?

Jeg var på butikken i stad... også fikk jeg lyst på nøtter, men ikke så mye. Så jeg plukket bare noen få i begret. Gikk for å betale. Hadde med meg 75kr. Jeg kjøpte en boks med cottage chees, en stor pepsi max og de nøtterne. Da jeg kom til kasse ba han om 85kr. Jeg fikk helt sjokk, for jeg pleier alltid å regne ut før jeg kommer til kassa (spesielt vist jeg bare har med meg akkurat nok.). Så jeg ba han om å legge tilbake pepsi maxen,han så bare rart på meg. Men jeg måtte betale 64kr... cottage cheesen koster 20kr. Og jeg nekter for 10nøtter koster 45kr. Uansett.. jeg betalte og gikk. men da jeg kom hjem så jeg at han ikke hadde tatt betalt for cottage cheesen. Altså han hadde tatt betalt for 1/2kg nøtter. Jeg hadde toppen 100gram nøtter i boksen.
Men jeg turte ikke å gå tilbake. Får sikkelig nærver av slike ting. Hater det. Men mamma sa jeg måtte gå tilbake, rett skal være rett. Så jeg gikk tilbake. Og det gikk for så vidt greit.. Men pulsen økte da jeg kjente køa som bygde seg opp bak meg. Jeg opptok den eneste kassa i butikken. Jeg ble redd for at kassadama skulle tro at jeg hadde spist av nøtte begret før jeg kom tilbake. Tenk om hun virkelig trodde det... Jeg snudde meg i køen.. og gjett hvem som sto der.. jo en av de ansatte på avdelingen. Hei, sa han.. hei, sa jeg og ville synke under jorden. Nå så han at jeg hadde kjøpt nøtter. Hva kom han til å tenke??? feite, stygge ekkle menneske! Det er faen ikke rart hun er så feit som hun er, slik som hun spiser.
Neeeeeeeeei!!! Jeg skulle aldri gått tilbake til butikken! Aldri!!!!
Det ende med at hun trakk fra cottage cheese'n + at jeg fikk 26kr igjen. Kassamannen hadde gjort feil og jeg hadde gjort rett.
Takk og lov for det.
Vet ikke hvor mange ganger jeg veide den boksen før jeg gikk tilbake for å forsikre meg selv oom at jeg ikke tok feil. Veel, man er aldri helt sikke ruansett hvor sannsynlig det egentlig er. Ikke jeg i alle fall.
Men jeg overlevde! Angsten var stor, jeg trodde jeg skulle dø i den køa med de nærvene.
Kroppen min skalv så mye og hjertet mitt donket så hardt. Det var like før....... Men jeg greide det. Og kanskje det blir enda enklere neste gang. Kanskje jeg greier å være skeptisk der og da og stille spm til prisen om den skulle høres feil ut. Kanskje..

Har gått opp over 3 kg på under en uke..
Vil ikke mer, eier faen ikke viljesyrke i det hele tatt. *svake mennske!*
Fom i morgen er det stopp!
Stopp på all karbiser og fett!!!

Jeg skal ned, fort. Jeg skjemmes! Jeg gruer meg til å møte folk igjen. Gruer meg til å høre, til at de skal se at jeg har lagt på meg igjen (ikke så fint lite heller). Jeg er blitt så feit at man så vidt ser kragabena mine lenger. Dobbelhake og ca. 5-10 bilringer, appelsinlår og hengerumpe, dingle vinger. FAEN, FAEN, FAEN!!!!! TRAAAAAAAAAAAAAAAAGISK!!!!!
Trynet mitt er så opphovna, det bare eser og eser mer og mer ut. Bollekinn!
Kvisetryne! Ingen trenger å se meg spise, de ser bare på trynet mitt og fatter hele greia. Det lyser fett hele veien. Sukker og fett. *fantastisk*

Sover ikke.. Gråter mye mer enn før. Angst langt opp gjennom strupen, jeg tror jeg dør..
Skulle bare ønske jeg var litt lettere.. kanskje det ville vært lettere å puste, lettere å bevege seg, lettere å leve, lettere å være meg..

Jeg håper jeg aldri skader meg igjen. Jeg håper arrene mine blir lyse snart. Jeg håper jeg kommer meg ut av sykehuset snart, veldig snart. Jeg håper at jeg klarer å ta vare på meg selv. Jge håper at jeg klarer å melde meg på teoretisk grunnkurs og at jeg greier å møte opp. Jeg håper at jeg greier å puste, å bevege meg, å leve, ja rett og slett å bare være meg. Å være den jeg er.. den jeg virkelig er!

Huden min kribler, angsten min dreper. Jeg vil ikke kutte, men jeg håper jeg dør. Dette er uutholdelig, men faen jeg er nødt til å klare det! Jeg skal klare det!!!

HELVETES FORBANNA DESTRUKTIVE FØKKINGS DRITT VERDEN JEG LEVER I OG SOM JEG FAEN IKKE KOMMER MEG UT AV... vET IKKE OM JEG TØR ENgAnG, OM JEG VIL... VET IKKE..

La vekta roe meg ned, gjøre meg glad og lykkelig.
La meg nå målene mine, da vil jeg få det bra!


La meg nå målet jeg har satt til 05.09.09

...

Null søvn.. max uro!!!

Fikk ikke sove i natt, lå bare å vred meg og tenkte på alt mulig jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på. Sånn rundt fire-tiden spurte jeg om å få veie meg, da klarte jeg ikke å vente lenger. Vel, jeg var gått ned 2 kg og det er jo bra, men allikevel 1 kg i overvekt. For ikke å snakke om alle de andre kilo gramene jeg har i overvekt. JEG SKAL NED!
Jeg har ikke fastet disse dagene, slik som jeg sa først at jeg skulle. Så jeg tenker det at ingen kan stoppe meg denne gangen, for denne gangen er det vektredusering på en sunn og fornuftig måte. Spiser bare sunnere, mindre og trener moderat.

Null søvn i natt.. Før dette, da kveldsvaktene var på ble jeg kjempe urolig. Jeg holdt på å kveles. Så gjorde jeg noe jeg absolutt IKKE ønsket å gjøre.. Ja jeg kuttet meg. 2 stk bare. Og jeg var ikke ferdig med de, uroen var der fortsatt og sårene var ikke slik som jeg ville(ikke ville?!?) at de skulle være. Det ene var dypt og spriket mye, men det var ikke langt nok. Det andre var på helt feil sted, så det ble et kutt, men ikke store greiene. De callet på legen, legen kom. Legen virket forbannet, nesten litt aggresiv i være måten. Den (legen) hilste ikke, så ikke på meg heller. Den bare tok opp armen min og så. "De her stipser vi." Greit, tenkte jeg.. Det er vel verdt et forsøk da, men jeg hadde ikke mye håp for denne legen og stripsen. I og med at såret var (på toppen av det hele) akkurat der huden strekker seg ved albuen.. Rett fikk jeg også, men legen og sykepleieren brydde seg ikke om at de bare la stripsen inni såret. Så la de en skitten, blodig kompress over. *FANTASTISK* Jeg følte meg liten, som en nesten usynlig muselort.
Så møtet med pasienten betyr mye, i alle fall for pasienten. Og så begynner jeg igjen..
Om de bare kunne tatt litt vare på meg.. Jeg sa jo faktisk i fra om at jeg egentlig ikke var ferdig med sårene.. De så at jeg var urolig.. Hva tilbød de meg? Nødløsningen, den altløsende medisinen.. Glem det!!!
Så blir jeg forbanna! Og de forstår ingenting.. Senere i natt skadet jeg meg litt til, men da sa jeg altså ikke i fra til noen. Den grusome legen hadde tross alt vakt hele natten.. Men jeg hadde sånn bre tape, så jeg fikk lukket de ganske så bra selv. Bare gruer meg sinnsykt mye til å ta av tapen igjen. Pluss at det er sånn tape jeg ikke tåler.. heh!
De kan ikke få vite hva jeg har gjort og hvor jeg er hen i verden. Jeg har en fin helg i vente og jeg akter å ikke ødelegge den!!!!

Og nå er det liiksom frokost og jeg er sulten, men det føles så feil..så jeg vet ikke hva det blir til..
Føler meg helt teit egentlig som deler "matproblemet" mitt med dere.. Jeg burde ikke hatt det problemet, men samtidig må jeg ha det problemet. Jeg vil ikke, men jeg vil. Jeg vil bare ha det bra, for svarte!

-vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til...