I am back!

Satan i helvete for et liv! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan ting, når det er som svartest, vise seg å kunne bli enda svartere?! Dette hadde jeg aldri trodd. Ikke engang i mine villeste fantasier. Likevel viser det seg at smerten jeg før kjente på, smerten jeg trodde skulle ta livet av meg.. Den kan ikke sammenliknes med den smerten jeg kjenner på nå. At noe jeg trodde ikke kunne bli verre, når det var så ille som det kunne bli. Da jeg fikk høre at der fra var det bare en vei og det var opp. Feil! Det var faen meg et hull helt på bunnen og jeg falt i det og havnet i noe jeg ikke aner hva er, som er langt unner bunnen. Det er bare helt utrolig at det går at. Uvirkelig. Det er noe jeg kjenner på. Sterk forvirring. Går frem og tilbake. Forsøker å sortere litt av tankekaoset, men det er en heller vanskelig oppgave.

Jeg snakker, mer enn gjerne. Ikke fordi jeg vil, føler for det og har lyst. Men fordi jeg gir meg blanke faen. Jeg er så ufattelig, sinnssykt lei! Bryr meg ikke lenger. Jeg prater. Om jeg har en kompetent mottaker av formidlingen min er jeg ikke sikker på, men forholder meg til at det ikke er mitt problem. Jeg forteller. Om det så kun når frem til veggen.

Overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel.

Rart menneske som gjør rare ting. Det meste har en logisk forklaring.. Ikke sant?

Jeg gjorde noe galt. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Jeg "våknet" opp på badet og tenkte på en nær slektning. Da pumpet det masse blod ut av meg.
Reaksjonen min på dette var: dette kan jeg jo ikke gjøre, jeg må leve, være i livet. jeg har mange oppgaver jeg må få gjort fremover. Hvem skal hjelpe denne slektningen min vist jeg ikke gjør det?" jeg var helt rolig. Flyttet den skarpe gjenstanden min vekk fra den plassen hvor blodden pompet ut og til armen. "Ett kutt så forsvinner smerten for en stund, trenger ikke å dø, bare blø litt.. Litt annen smerte.." Personalet sto på utsiden og spurte meg flere ganger om jeg kunne komme slik at vi fikk skrevet litt rapport. Jeg sa: jeg kommer snart, veldig mange ganger.
Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte jo bare får dette personalet inn på badet, jeg kunne jo ikke gå ut der fra slik. Jeg fikk stoppet blødningen og tullet et sjal rundt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte holde kuttet skult for personalet, sånn i tilfelle at jeg skulle gå hele veien. Men, nei, jeg viste det såret først. Det ga meg fotfølging, så jeg angrer selvfølgelig ekstremt mye nå på valget jeg tok der. Og nå i ettertid tenker jeg at jeg anskje bare skulle fortsettet da jeg "våknet".

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, jeg vet ikke hva jeg gjorde eller hva som fikk meg til å gjøre det. Alt jeg vet er at jeg var rolig da jeg våknet og så hva som hadde hendt. Jeg vet t selv om jeg måtte holde meg i livet så var ikke døden skremmene. Det ble en mulighet, en mulighet jeg valgte bort akkurat i tide. Også tenker jeg selvfølgelig, hva skjer om jeg "sovner" igjen, og gjør noe like farlig igjen og ikke våkner før det er forsent. Altså hva om jeg våkner i en annen verden. Døden.

Alt har en logisk forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje ikke kan hjelpe denne slektningen min. Kanskje det er det som gjorde døden så lite skremmende?

Det er natt, jeg sover ikke. Som vanlig. men nå gir jeg med faen. Så jeg sitter ved pasient pc`en og skriver her på bloggen.

Jeg har angst. Ligger å vrir meg i senga, tenker på vekta.. Bilder av helt andre ting fyker gjennom hodet i sakte film. Ting man ikke vil ha der. Tanker om hvordan denne dagen vil bli. Og positive tanker. Jeg vil i leiligheta mi. Jeg vil hjem. Jeg vil ha kontroll. Også vil jeg ha hjelp, men jeg skal i hverfall ikke ha hjelp. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt er blitt til en uforklarlig sammensettnig av en rå stygg suppe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å holde meg i livet når jeg ikke vet nårtid jeg finner ut at jeg er på tur inn i døden. Når livet og døden. Det valget. Når det ikke handler om lyst, noe det aldri har. Når menneskene rundt meg ikke forstå at det ikke handler om lyst. Om jeg vil eller ikke vil. Det nytter ikke at det er positivt at jeg ikke vil ta livet av meg. Når det ikke er slik det er. Når valget mellom livet og døden kan være en av de tingene man må enten man vil eller ikke..

Det jobber mange spesialister på avdelingen...

Men hva nytter det når man ikke stoler på noen av dem? For min del kan de bare være så mye spesialist de bare orker, men det hjelper meg svært lite når de bryter tilliten i stykker på mange andre områder. Jeg har pratet litt med psykologen min om dette, ikke hva bildene innebærer, men om teknikker jeg kan ta i bruk for å overleve bildene. Det virker som han kan veldig mye om dette, og det vet jeg også for dette er noe han har jobbet med i en evighet. Men jeg kan ALDRI snakke med han om dette, ikke om innholdet i traumene mine. Til en vis grad stoler jeg på han, men grensen går lenge før vi kommer dit. Jeg er mer av den typen som bruker et år hundre på å komme meg noen vei i terapi. Jeg snakker heller om overfladiske ting i det uendelige. For så å løpe inn på rommet å gråte salte krokkodille tårer når de har fortalt meg at jeg bruker for mye tid i terapi, at jeg har kjørt meg selv fast. Noen ganger får jeg høre at de ikke vet hva de skal gjøre med meg, akkurat som om de har gitt meg opp. Selv om dette er noe jeg vet inni meg så gjør det vondt å høre det. Det er vel nettopp derfor det gjør så fryktelig vondt, fordi jeg vet at det er sannheten. Men herremin altså, hadde det vært meningen at jeg skulle bli frisk noen gang, så hadde jeg bitt det for lenge siden.. Hvor lenge har jeg gått i terapi? Hvor mange forskjellige medisiner har jeg prøvd ut? Hvor lenge har jeg vært innlagt? De har jo fortalt meg at mine problemer til vanlig skal kunne stabiliseres i løpet av 3-6mnd. Det gjelder bare ikke for meg. Det er ingenting som har stabilisert seg hos meg. Og nå kjenner jeg det virkelig på kroppen at de begynner å innse at det ikke finnes et annet liv for meg. Livet mitt er i sykdommen. Jeg vil alltid falle tilbake. Men jeg skal ikke la det stoppe meg i å leve, ikke når jeg kan leve. Livet mitt skal jeg leve så mye som jeg klarer og så får bare sykdommen holde meg når jeg faller, men jeg reiser meg jo alltid opp igjen. Selv om jeg ikke står opp om morgenen når jeg er på sykehuset, hopper over måltidene og alle møter bortsett fra de dyrebare møtene med behandleren min som jeg kaster bort med unødvendig pjatt om ingenting. Selv om de irriterer seg over at jeg ikke begynner å prate om det som er vondt, så betyr de timene alt for meg. Det er de timene som får meg til å se fremover. Jeg klamrer meg til de og håper hver eneste dag at neste time skal jeg klare å snakke, om så bare litt. Det har enda ikke gått, ikke med den behandleren jeg har nå, han som jeg har pratet med nesten daglig de siste 6mnd. Men jeg har jo ikke sluttet å håpe, da hadde jeg jo ikke møtt opp på timene.
Selv om jeg kanskje aldri blir helt frisk så klarer ikke jeg å se på behandling som bortkastet. For selv om man ikke blir frisk, det gjelder alle sykdommer så er jo behandling viktig, det kan være det som er med på å forlenge levetiden. Hvorfor kan ikke jeg få forlenget leve tid selv om prognosen for bedring er lav?

I morgen er det møte, vet ikke om jeg har behandlingstime, men det er et annet møte. Med leder, og noen i teamet. Jeg må rydde litt i teamet mitt. Det er ikke alle som har godt av å være rundt meg, så de skal jeg har vekk. Håper bare de hører meg og tar hensyn og respekterer min avgjørelse.

God natt folkens!!!<3