Jeg tilstår, og jeg skal fortelle. Ikke forklare...

Ja, jeg klarte ikke å stå i mot tanken om at et siste kutt kunne hjelpe meg og at hele livet mitt ville bli så mye bedre, alt ville bli bra og jeg ville ikke ha flere problemer igjen. Jeg handlet på impulsene mine. Jeg dro ut, handlet skarpe gjennstander, kuttet meg, ikke bare ett kutt, men 7 kutt. Oppi alt dett begynte jeg å gråte, da stoppet jeg. Jeg hentet frem alle tingene jeg hadde gjemt unna og gik for å levere det inn. Jeg angret meg. det var galt det jeg gjorde. For jeg, unsett hvordan jeg vir og vender på det, fortjener ikke å bli mishandlet. Uansett hva jeg enn tenker om meg selv så fortjener faktisk ikke jeg å bli mishandlet. Nei, fordi jeg har like mye verdi som alle andre mennesker og det er ingen som fortjener å bli mishandlet! Bortsett fra noen da, men det skal vi ikke gå inn på nå.

Jeg glemte av at jeg "er" en selvskader, derfor ble jeg så paff da jeg ble møtt som en selvskader. De var så rolige og så kalde mot meg. En rolig iskald holdning som gjorde at jeg fikk gåsehud på hele kroppen. Det var så feil, hele greia. "Det er bare Kamilla som har skadet seg, igjen". Det jeg trengte var omsorg, fordi jeg hadde levert inn det eneste jeg hadde igjen av noe jeg trodde var en slags omsorg. De skarpe gjennstandene mine. Men jeg ville ikke ha dem. Jeg ville, for første gang ærkjenner jeg det, at jeg ville ha ekte omsorg, fra ekte mennesker. Kankje en hånd å holde i, kanskje en klem eller omtenksomme ord. Nervær. Ikke alene, men sammen med noen, noen som brydde seg om meg.

Og jeg skal innrømme at tårene mine presser p nå når jeg skriver dette. Det gjør vondt for jeg vet at jeg ikke kan ta i mot den slags omsorg. Det ligger ikke til min natur å ta i mot kroppslig omsorg. Selv om jeg absolutt kjenner på behovet.

En dag skal jeg kjenne meg fri, håper jeg. Jeg er gått inn i en liten depresjon nå, men jeg skal ikke la den ta over meg og håpet mitt. Jeg skal bli fri, fri fra mishandlingen.

Den andre, lukka bloggen har jeg åpnet igjen.. for de som ønsker å lese den..

KLemklem fra meg!=)

Ett lite kutt...

Bare ett lite kutt, så blir alt bra igjen..
Jeg vil så gjerne at det skal være slik, men vet så inderlig godt at det ikke er slik i det hele tatt. Så hva skal jeg gjøre? Kroppen min rister, hyler og skriker: bare ett lite kutt. Jeg har abstinenser..

Ting går ikke min vei, ikke i det hele tatt. Jeg har vondt i underlivet så og si konstant, så vondt at jeg blir så kvalm at  jeg nesten kaster opp. Jeg kan ikke kutte meg, det ville være å motarbeide meg selv. Jeg jobber jo for et bedre liv uten selvskading. Men hva om jeg bare kutter ett lite kutt, sånn for en aller siste gang?
Alle vet at det mest sannsynlig ikke blir siste gang. Jeg vil at sist gang jeg gjorde det skal være siste gang.

I`m back..

Hallo alle sammen!!!:)))

Har savnet dere! Har savnet å skrive, har savnet kommentarene deres, alt, alt med bloggen min har jeg savnet!!! Og jeg er glad for å være tilbake!!!

Det er mye rart som har skjed den siste tiden, eller egentlig ikke. Alt er som det alltid har vært, sånn nesten. Jeg har mine plager, svinger alle mulige slags veier og alt det der. Men etter all min tid her inne, altså på sykehuset. Eller all behandling, etter alle diagnoser og tankene "de" har om det, så har de vist nok, etter ett eneste forbanna spørreskjema kommet frem til en ny diagnose. Faens idioter spør du meg!!! Transynte jævler!!! Unnskyld språket, men de er skikkelig ekle mot meg. Det verste er at de ikke forteller meg det en gang, det er noe jeg tilfeldigvis leser meg frem til via et journal notat. :( Jeg blir trist bare av å tenke på det. Jeg føler at de går bak ryggen min, de lurer meg inn i noe som er helt, helt på jordet.

Jeg har sår i sjela mi. Det gjør vondt, sterke smerter. Det vises ikke så godt, men de er der. Noen ganger blør jeg mer enn andre ganger. Noen ganger er smerten så intens at jeg tror at jeg ikke overlever. Jeg overlever. Sår i sjelen er ikke dødelig, med mindre en selv prøver å drepe for å bli kvitt sårene. Det har jeg prøvd noen ganger. Og det man oppnår ved å gjøre det er å lage sår og smerte i de rundt en som bryr seg og er glad i deg. Jeg er usikker på om sårene noen gang kan slutte å bli betente. Heldigvis finnes det en slags antibiotika kur for disse betennelsene. Terapeauter. Noen ganger medikamenter.
For meg er den beste medisinen trygghet. Og den medisinen er vanskelig å få tak i. Den kan stå rett foran meg, men jeg får ikke tak i den. Det er som om sjela mi ikke klarer å ta i mot. Da er det viktig at tryggheten bli værende, at den ikke går sin vei. At den kan ha tålmodighet, vente på meg. Ingen diagnoser har hjulpet meg, likevel er det det jeg har fått mest av her inne. Ingen medikamenter har gitt meg langvarig bedring, tvert i mot. Allikevel har jeg kommet meg langt, veldig langt.
Og det er pga all lærdommen jeg har plukket med meg. Alt det jeg har lært av terapeauter, medpasienter, venner og andre kloke mennesker. Man tror det kanskje ikke der og da, kanskje ikke etterpå heller, men enten man vil eller ikke så synker lærdommen inn. Det er ikke til å unngå. Mange ganger tenker jeg ikke over det jeg nettopp har lært, syntes kanskje det var helt teit det jeg lærte. Jeg viste null interesse. Plutselig en dag finner jeg ut at jeg bruker lærdommen, altså jeg lærte noe, noe nyttig.

Man kan ha oppfølging rundt maten, selvskading på mange plan. Alle disse symtomene. Det er viktig å byggen en slags grunnmur. Hente frem en slags styrke, noe stabilt. Det har tatt meg mange år å bygge meg opp. Og jeg har fortsatt mange plager, symptomene treder frem. Alt blir håpløst. Jeg er svak. Alt jeg hadde bygget opp var falskt. Når jeg virkelig trengte styrken, raste muren sammen. Nei, det er en del av det hele.
Jeg har akseptert at jeg vil komme til å skade meg igjen, jeg vil komme til å faste i perioder, kaste opp, overspise, lite søvn, for mye aktivitet, destruktive handliger vil følge meg en stund til. Det er en del av prosessen. Og selv om det ikke er greit, så er det greit likevel. Hodet, sjela og hjerte kan jeg ikke tvinge til å ha det bra.
Vonde minner vil være tilstedet, det vil komme til å være uutholdelig i perioder. Men det vil bli bedre. Jeg kan skape en fremtid, et liv som er godt å leve. Det er mulig.

Jeg heter jo egentlig ikke Kamilla. Kamilla er en del av meg, på en måte. Hun er min trygghet. Jeg har flere tryggheter, men Kamilla er den beste av dem alle. Hun er den jeg skulle ønske jeg kunne vært. Hun er alltid sammen med meg, hun tar vare på meg og hjelper meg når ting blir virkelig vanskelig. Men jeg hater henne også. Hun kan være riktig så ufin, men jeg vet at hun mener det godt. Hun vil meg vel.
Akkurat nå har jeg vansligheter med å være "trofast" med henne. Jeg får ikke gjort ting slik hun vil at jeg skal gjøre det. Og det nytter ikke å si at jeg må gjøre sånn og sånn fordi sykehuset sier det. Hun er anorektiker og jeg skjønner godt at hun blir forbanna når folk tar feil av meg og henne. De pleier å rope mitt navn til henne, da blir hun sint. Det forstår jeg godt. Jeg er feit,stygg, you name it. Det er ikke hun.
Men selv om vi krangler en del, så er det godt å ha henne, uansett.
Jeg tar av og til medisiner som skal dempe psykoser og slikt. Og da hender det at hun blir litt svak, jeg blir litt døsig i hodet og klarer ikke helt å henge med på hva hun sier. Disse medisinene er noe drit, fordi de får meg til å miste kontrollen og jeg spiser ganske masse. Og når jeg da kommer til meg selv igjen, og Kamilla er på plass blir det masse, masse bråk. Men jeg trenger likevel de medisiene, ikke fordi jeg vil såre henne, ikke på noen måte, men jeg blir så sliten av alt kaoset i hodet. Skulle ønske det var en medisin som kunne ta vekk litt av kaoset, men ikke kamilla. Ikke meg. Jeg trenger Kamilla og hun trenger meg.

Det er mye som skjer i livet mitt fortiden. Noen kan se det dit hen at det står helt stille, men da ser de feil.
Det skjer mye, så mye at jeg ikke klarer å henge helt med, faktisk ikke i det hele tatt.
Skulle ønske at jeg kunne få en liten pause bare. Jeg vil ha perm, men det er jo ikke pause. Skal jeg på perm må jeg liksom ta med meg hele meg selv, det er ikke pause.

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Fantastisk plastisk kirurg!!!

Jeg kom bort til sykehuset, henvente meg i luke. Ingen viste at jeg skulle komme, det var ikke registrert noen plasser. Jeg ble mer og mer irritert. Flere ganger nesten ropte jeg ut at jeg kom fra ****** (psykiatriske sykehus), hun skulle skrive meg opp som Ø-hjelp. Jeg tenkte at jeg kom til å bli sittene hele dagen, og det kom til å ende opp med at jeg måtte inn til en sur, gretten, ekkel lege. Vi satt å ventet i knappe 10. min. Inne på undersøkelsesrommet ventet en hyggelig mann i midten av 30 årene (tror jeg). Jeg la meg ned på benken. Var fortsatt nervøs for at de skulle lirke av seg spydige kommentarer, men ingenting slikt kom. Både legen og sykepleieren virket veldig profesjonelle, de gjorde jobben sin, på en veldig okei måte. Legen undersøkte såret nøye. kjente på pulsen, så og studerte. Så sa han: Jeg må bare si dette, jeg føler at jeg må si det her.. Det er et veldig dypt kutt, og det er veldig alvorlig. Han snudde seg mot pleieren jeg hadde med meg og fortsatte: Hun kunne likegjerne truffet store kar og dette er livstruene. Det er veldig alvorlig det her, og det er fare for liv. Så snudde han seg tilbake til meg og sa: Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å sy deg, men jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger der borte og at du prøver så godt du kan å ta i mot hjelpen og ikke kutte deg mer. Dette er et veldig dypt kutt, du forstår det?
Jeg nikket. Da han gikk ut spurte pleieren min meg om jeg syntes det han sa var ubehagelig, men nei, det syntes jeg ikke. jeg syntes det var veldig greit at han sa det. Og der og da tenkte jeg bare: TAKK GUD!!! For at de ga meg fotfølging i natt.. Jeg kunne faktisk strøket med..
Han suturerte meg ferdig. Så takket jeg for hjelpen og han ønsket meg lykketil videre og god bedring. Jeg blir neppe å møte han igjen, men jeg vil nok alltid huske han. For slike mennesker er sjeldne.

Tilbake på avd. jeg var litt sjokket og slitt skremt over hvor alvorlig det faktisk var og etter det natt sykepleieren hadde sagt.. "det er ikke så dypt.." Jeg begynte selvfølgelig å tenke: Det er livsfarlig å ha slikt helsepersonell. Det står om liv og slike idioter jobber her. De sier at jeg leker med livet, men hva faen er det de gjør. Ærlighet varer lengst! Er det alvorlig, så si at det er alvorlig! Det som var problemet med denn sykepleieren i natt er vel det at hun ikke vet, hun kan ikke, ikke godt nok i alle fall. Rart hun ikke bare stripset eller bare satte en lapp over det. rart hun ringte legen i det hele tatt. Det virket nesten som om hun ville virke veldig "flink". Som om hun viste best. Hun skulle vurdere, osv..
Samtale med beh. Gikk IKKE bra. Jeg følte meg så presset. Og etter natten, etter alt presset fra i natt så klarte jeg ikke det. Men jeg satt i ro og konsentrerte meg om å prate saklig og svare så god jeg kunne på alle spm. Det ble stilt krav til større ærlighet blandt oss, blandt annet. Da stusset jeg. Tror de ikke på meg? Jeg kan dessverre ikke vise mer ærlighet over for dem. jeg er så ærlig som det bare går an å være. jeg sier det jeg klarer å si og det jeg sier er 100%ærlig.
Men jeg fortsatte å ble sittene. Så kom et utsagt, noe som krnket meg stort. TID. Jeg bruker for mye tid, det tar for lang tid, osv... Det var ikke akkurat slik det ble sagt, men det var det jeg hørte. Jeg reiste meg og skulle gå. Da hisset han seg opp og sperret døren for meg. jeg fikk ikke lov til å gå. det måtte bli slutt på at jeg skulle flykte hver gang noe ble ubehagelig for meg. jeg prøvde å komme meg forbi han, men han nektet meg. jeg gikk derfor å satt meg igjen og holdt kjeft helt til de fant ut at vi skulle avslutte. Pleieren som var tilstedet sa at vi ikke hadde kommet frem til noe ang. oppfølgingen. Da kom det fra behandleren: nei, hun gir seg jo faen..

Så jeg har altså fortsatt fotfølging, men jeg skal ha den vekk i morgen den dag. jeg fatter ikke hvordan han kunne være slik mot meg i dag.. Altså jeg forstår dette med å provosere og slit, men det er ikke alltid at det passer seg og den måten der er vel kanskje ikke den måten du skaper tillit. Jeg kommer i alle fall ikke til å tillate meg selv å stole på et menneske som sperrer døren for meg når jeg vil gå. En som angriper, kritiserer på en krenkene måte og bruker mine svakheter mot meg får ikke min tillit. Samme gjelder denne pleieren som var tilstedet under det hele. Hun får ineg tillit av meg. Hun kunne hjulpet meg. Jeg vet at jeg hadde gjort det. Jeg ville aldri latt noen behandle en livredd og sårbar jente på den måten.
Men jeg har jo fått svar på en god del ting da. Han lyver til meg, han ikke til å stole på. Han har ikke de hensiktene han utgir at han har. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å komme meg ut av dette sinnssyke huset og jeg skal gjøre alt, ALT for at de rett folkene får vite dette og jeg skal knekke de. For jeg nekter å bli behandlet på denne måten. Det er faen ikke verdig for 5 flate øre.

Jeg har et mål, nå må jeg bare klare å holde meg i livet..

Ja en ting til han begynte med..
At jeg ikke tar ansavar for meg selv. jeg bare unnskyld meg! Jeg tar ansvar for meg selv hele tiden. det er ingen andre som har ansvaret for mitt liv enn meg selv. da begynte han og dra frem hvilken paragraf jeg er inne på. Og greit jeg er på § 3.3 men det er det da for faen ikke jeg som har bestemt. Det er ikke mine vurderinger. Jeg har ikke sagt at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Jeg har ikke sagt at jeg trenger hjelp til å ta vare på meg. men hvem er det de bruker det mot?
I dag er jeg sjokkert over systemet, over hvordan enkelte mennesker tillater seg å være mot andre mennesker. Det er helt utrolig!

Jeg står alene og faen heller, jeg skal klare dette alene!!!

Rart menneske som gjør rare ting. Det meste har en logisk forklaring.. Ikke sant?

Jeg gjorde noe galt. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Jeg "våknet" opp på badet og tenkte på en nær slektning. Da pumpet det masse blod ut av meg.
Reaksjonen min på dette var: dette kan jeg jo ikke gjøre, jeg må leve, være i livet. jeg har mange oppgaver jeg må få gjort fremover. Hvem skal hjelpe denne slektningen min vist jeg ikke gjør det?" jeg var helt rolig. Flyttet den skarpe gjenstanden min vekk fra den plassen hvor blodden pompet ut og til armen. "Ett kutt så forsvinner smerten for en stund, trenger ikke å dø, bare blø litt.. Litt annen smerte.." Personalet sto på utsiden og spurte meg flere ganger om jeg kunne komme slik at vi fikk skrevet litt rapport. Jeg sa: jeg kommer snart, veldig mange ganger.
Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte jo bare får dette personalet inn på badet, jeg kunne jo ikke gå ut der fra slik. Jeg fikk stoppet blødningen og tullet et sjal rundt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte holde kuttet skult for personalet, sånn i tilfelle at jeg skulle gå hele veien. Men, nei, jeg viste det såret først. Det ga meg fotfølging, så jeg angrer selvfølgelig ekstremt mye nå på valget jeg tok der. Og nå i ettertid tenker jeg at jeg anskje bare skulle fortsettet da jeg "våknet".

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, jeg vet ikke hva jeg gjorde eller hva som fikk meg til å gjøre det. Alt jeg vet er at jeg var rolig da jeg våknet og så hva som hadde hendt. Jeg vet t selv om jeg måtte holde meg i livet så var ikke døden skremmene. Det ble en mulighet, en mulighet jeg valgte bort akkurat i tide. Også tenker jeg selvfølgelig, hva skjer om jeg "sovner" igjen, og gjør noe like farlig igjen og ikke våkner før det er forsent. Altså hva om jeg våkner i en annen verden. Døden.

Alt har en logisk forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje ikke kan hjelpe denne slektningen min. Kanskje det er det som gjorde døden så lite skremmende?

Det er natt, jeg sover ikke. Som vanlig. men nå gir jeg med faen. Så jeg sitter ved pasient pc`en og skriver her på bloggen.

Jeg har angst. Ligger å vrir meg i senga, tenker på vekta.. Bilder av helt andre ting fyker gjennom hodet i sakte film. Ting man ikke vil ha der. Tanker om hvordan denne dagen vil bli. Og positive tanker. Jeg vil i leiligheta mi. Jeg vil hjem. Jeg vil ha kontroll. Også vil jeg ha hjelp, men jeg skal i hverfall ikke ha hjelp. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt er blitt til en uforklarlig sammensettnig av en rå stygg suppe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å holde meg i livet når jeg ikke vet nårtid jeg finner ut at jeg er på tur inn i døden. Når livet og døden. Det valget. Når det ikke handler om lyst, noe det aldri har. Når menneskene rundt meg ikke forstå at det ikke handler om lyst. Om jeg vil eller ikke vil. Det nytter ikke at det er positivt at jeg ikke vil ta livet av meg. Når det ikke er slik det er. Når valget mellom livet og døden kan være en av de tingene man må enten man vil eller ikke..

I natt kom jeg på at jeg ikke har skrevet om selvskading på en evighet, og stolt er jeg for det!

Ja jeg ble faktisk veldig glad da jeg kom på at jeg ikke har nevnt sår, blod, suturer, bandasjer og hele pakka. Og enda stoltere ble jeg da jeg kom på at jeg helt egentlig ikke har skadet meg særlig mye i det siste. *kjempestolt*

Det skulle dessverre vise seg at jeg ikke kan tillate meg selv å kjenne på slik stolthet over meg selv, nei ikke uten å straffes. Det har seg slik at jeg, når jeg kjenner på positive følelser og tanker, så går det ikke lage tiden før jeg kjenner stor trang til å kappe av meg alt av kroppsdeler.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg skal ikke gjøre det. Bare tanken gir meg brekninger.
Jeg har virkelig ikke lyst til å kutte meg. Vil ikke søle ut alt med blod, risikere å skade alvorlig..
Det ville blitt feil, eller ville det det?
Bare ett kutt liksom. Jeg kunne tatt for meg samme plass som sist, bare den andre armen. Det ble et bra kutt, et ordetlig et faktisk.. Det var det de sa, pleierne.. *Idioter*
Det var positiv oppmerksomhet rundt selvskading. For de av dere som lurer.. Det er jo mange teorier på hva pleierne skal og ikke skal i en situasjon hvor noen har selvskadet. Ikke oppmerksomhet på såret, kun oppmerksomhet på såret, ikke snakk, greve om og etter alt, spørre, ikke spørre.. Og jeg tror vi har mange delte meninger om dette. Men for første gang har jeg virkelig tenkt: wow, jeg har klart det, jeg har laget et ordenlig sår.
Eller, jeg har vel tenkt det ganske mange ganger før også, etter hysteri hos peierne. Men denne gangen sa han det liksom så rett ut. Og det var ingen tegn til bekymring, for det var ikke et farlig sår, men selve kuttet var.. Ordentlig..
Vel, legen.. han fikk mine anorektiske tanker til å blomstre.. For han fikk ikke lukket såret, og da sa han, inni mellom litt huffing og puffing.. "Nei det går ikke, det er altfor mye fett her.. Eller nei, heh, for mye fettvev.." som om fettvev høres "snillere" ut enn fett..?!
Jeg bestemte meg tvert for å bli kvitt alt dette fettet, alt, absolutt alt! Det skal vekk!!!
Koste hva i faen det måtte koste..

Så jeg har nå brukt den siste uken på å omstille tanke gangen min. Jeg har glemt meg av, spist for mye, spist til ulovlige tidspunkt, ulovlig mat. Det har gått ganske greit de siste 3 dagene. I morgen starter sultekuren. Jeg har pleiernes fantastiske kommentarer godt bevart. Nå skal jeg få flere, og det gleder jeg meg til. Jeg vet jo at grunnen til at jeg ikke har fått flere kommentarer på lang tid nå er fordi jeg har lagt på meg. Jeg har spist og spist. Men nå er det da virkelig nok!
Jeg liker tirsdager, de har alltid vært starten på mine faste persioder. Samme med torsdager.
Jeg liker ikke når sult følelsen forsvinner og alt jeg kan kjenner er en oppfylt mage. Jeg vil være ren, fri, lett, tom. Dette skal jeg klare.
Jeg gjorde noe dumt her om dagen.. jeg kjeøpte meg noen nye klær.. det skulle jeg vel helt egenltlig ikke gjøre. Jeg hadde strengt tatt ikke lov til å handle nye klær før jeg hadde mål2 i boks, altså vektallet: xx
Men, jaja, shit au..

Jeg er langt unna mål2, men nå skal jeg jobbe kjempe hardt, jeg skal ikke gi meg. ALDRI!
Jeg har dessverre fått i meg nesten 600kcal i dag... =(=(=( *hulk*
Det er vondt å legge seg på den måten. Og jeg hater at jeg ikke kan gå tur da jeg vil. Og jeg hater å spise uten å ha muligheten til å gå tur rett etter på. Jeg har gått 3 ganske greie turer i dag, og etter det siste måltiden, fikk noen andre gå ut, men jeg fikk ikke lov.. Så jeg satt meg på sykkelen, så jeg fikk trent litt, men allikevel, det er liksom litt begrensa hvor gøy det er å trene, svette og pese fremfor en hel del folk. Vist den der sykkelen virker som den skal så har jeg forbrent ca. 100kcal på den sykkelen nå i kveld.

Jeg vet det er dumt av meg å skrive slikt, at det er veldig destruktivt, men sånn er virkeligheten min.
Jeg må kllare det, jeg må bli tynn, jeg må bli ren, og mest av alt så må jeg bli fri!!!

Tilbake til selvskadingen, altså i form av kutting...
Jeg skal ikke kutte meg. Jeg skal jobbe nå.
I morgen er det terapi, på en måte ser jeg frem til det, fordi jeg håper at jeg skla klare å begynne jobbingen nå. At jeg skal klare å bli bra. jeg må klare det, jeg skal!

Jeg savner leiligheta mi, selv om jeg ikke er kommet helt i orden der. Og jeg har heller ikke fått helt roen, men jeg har et håp om at en dag skal jeg klare det. En dag skal jeg kunne si (på ordentlig) at jeg bor der.
Jeg savner å være fri, svaner litt å være alene og bare ha det greit og slappe av.
Men jeg er ikke skapt til å være alene. Jeg blir helt issolert. Får fort panikk, liker ikke å være alene over lengre tid.
Men drømmen om å ha et hjem, om å kunne gå ut, på besøk, få besøk, jobbe, gå på skole, terapi en eller to ganger i uken, dra til fastlegen med det fysiske, handle maten min selv, trene, se på tv, vaske, rydde, leve. Å ha et liv, som de aller fleste andre.

Jeg kuttet meg i natt...

Det skulle bli så bra. De glemte meg av. Oppfølgingen falt ut og jeg skulle klare det, men de fant meg og ødelag alt. På en måte gjorde det ikke noe fordi jeg har i alle fall startet og kan fint fortsette. Mye kan bli gjort på 10minutter nå.
Jeg håper de glemmer meg av igjen, og igjen, og igjen. Foralltid.
Nei det håper jeg ikke. Jeg vil at de skal ta vare på meg, jeg bare liker ikke å vise det overnfor dem. Jeg vil være sterk, jeg vil ikke trenge noe.

Jeg hater at de tar på meg, de tar for mye på meg. Og jeg klarer ikke å si i fra, ikke med annet enn kroppsspråket mit. Men kroppsråket mitt klarer de ikke å lese. Så de tar på meg.

Jegv et det er destruktivt, men jeg skrivet det likevel. Jeg kommer til å fortsette på denne kuttingen min. Jeg skal fortsette helt til det blir bra. For jeg vet innerst inne at det blir bra, til slutt. Det må bli bra.
Ellers er jeg svak, i matveien. Jeg faster, men spiser. Svak, svak, svak!!!!

Når det gjelder selvskading i form av kutting

så må jeg alltid sy. Vist sårene ikke må syes, så gidder jeg ikke si i fra til personalet engang. Da lar jeg de være. Hvorfor? Jo fordi jeg skjemmes. Føler meg svak som ikke kuttet dypt nok, langt nok eller mye nok.
Men jeg liker ikke å si i fra i det hele tatt når jeg har skadet meg. Ikke nå, ikke nå som jeg skader meg fordi jeg får beskjed om å gjøre det. Det er galt av meg.
Men noen ganger sier jeg i fra og det er fordi behandleren jeg hadde for noen år siden sa at jeg alltid måtte si i fra, pga infeksjonsfaren. Jeg er glad i han, og gjør det for hans skyld.

Jeg har vondt i armen nå, noe som er godt på en ekkel måte. Fordi jeg kjenner at jeg er i livet, men så blir jeg fryktelig usikker på om jeg egentlig vil være i livet. Om jeg vil kjenne at jeg lever. Liker det ikke. Det føles galt, ekkelt. Jeg liker ikkke meg selv. Tror ikke det er noen andre som gjør det heller. Personalet følger meg fortsatt ikke opp. Men det gjør ikke noe lenger, for nå er jeg der at jeg bare vil styre skuta selv. Koste hva det koste vil.

Reaksjon

Hun virket helt uinteressert, men ba allikevel om å få se...
De der kan man stripse. Ring legen, sa jeg.
Men jeg kan stripse de der sa hun, igjen.
Det er bare å ringe legen de må mest sannsynlig syes!
En ting er at det lukkes med strisp, men det må jo liksom holde med strips og så da....

Legen kom, det var ikke spm. om stripsing. Hun til og med sydde de kuttene jeg tenkte kunne stripses.
Hah! In your face!

Hun stripse dama ble med på skiftestuen. Men stakkars hun ble så dårlig... kvalm, uvel.
Etterpå sa hun: går det bra med deg?
Sprørs hva du mener, svarte jeg bare.
Det verste er liksom at hun snakker på en sånn helt totalt uinteressert måte. Det er liksom umulig å ikke bli rå provosert av henne...



Nattevakter... hva mer kan man si?!



Ja da var enda en søvnløs natt over...

Inspiretrt av kommentarer...

Jeg skal nå skrive litt om hva jeg tenker ville vært rett behandling av meg. Kan kun skrive om meg, for jeg vet ikke hva andre har behov for, men kanskje noe kjenner seg igjen i behovene jeg fremstiller...



Det er kaos, det har vært det lenge nå. Flashbacks døgnet rundt. Alle mulige slags følelser, og alt på en gang. Sinne, frustrasjon, tristhet, glede, irritasjon,håpløshet,håp, mot,håpløshet,håpløshet,håp og enda mer håpløshet og litt håp, osv...

Sinnet i meg vokser, skadetrangen vokser. Men håpet i meg stritter i mot. Jeg skal bli frisk nå, jeg nekter å kutte meg. Det er stopp på blod, kutt,suturer, bandasjer, osv.

Jeg er så sliten, jeg sover ikke. Lenge har maten og kontrollen rundt det styrt meg og tankene mine. Har veid meg 100 ganger om dagen. Sultet meg, spist, kastet opp. Vekten går ned, den går opp, ned, opp, ned, opp, og jeg blir aldri fornøyd.

Jeg føler meg ekkel, skitten, verdiløs.

Blikket mitt blir rettet mot de andre pasientene. De er verdt mye mer enn meg. Jeg skulle ikke vært her. Det er ikke plass til meg. De vil ha behandlig, det vil jeg også, men får det ikke til.

Alt de har lært, jeg har ikke lært. Jeg er dårligere, jeg får ikke til, jeg er vanskelig, men aldri syk nok. Ikke vil jeg bli sykere heller, men jeg vil ha hjelp. Jeg er bare ikke syk nok. De kan ikke hjelpe meg. De vet ikke va de skal gjøre med meg, og de sier det, rett ut. Det er ikke min oppfattning av situasjonen, det er noe de sier.

Jeg bruker for mye av tiden, jeg tar opp plassen. De kan ikke skrive meg ut. Jeg kan heller ikke være her. Jeg er ikke syk nok, men jeg er for dårlig til å være der ute. De sier jeg ikke har noen plass å dra til. Det er feil, jeg har en plass å dra til, det er bare det at jeg ikke har oppfølging der ute. Og oppfølging skal faktisk være mulig å få til. De får det bare ikke til. Så jeg er her, men de kan ikke hjelpe meg. Jeg må hjelpe meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det. Hvor dkal jeg begynne? Hva skal jeg gjøre? KLarer jeg det?



Situasjon: Jeg sier i fra, jeg har det vanskelig. Jeg vil dø, jeg vil ikke leve lengere. KLarer bare ikke, får det ikke til, ser ikke vitsen. Jeg vil kutte meg. Kvitte meg med armer og ben. Jeg trenger hjelp. Tilstanden min har forverret seg, dere må hjelpe meg.

Hvordan kan vi hjelpe deg? Jeg vet ikke, jeg vet ikke!

Da foreslår vi at du er sammen med oss og heller sier i fra om du får det verre.

Da mener dere altså at jeg skal sitte opp sammen med personalet omså hele natten vist jeg trenger noen sammen med meg. Ja det skal du bare gjøre.

(og de kjefter på meg fordi jeg har vanskelig for å komme meg opp om morgenen. Hmmm, rart!)

Noen andre kommer å sier at de kan være sammen med meg, MEN da må jeg samarbeide, jeg MÅ love å ikke skade meg.

Kjære søte menneske, tenker jeg. Hadde jeg hatt så pass kontroll at jeg bare kunne bestemme meg for at jeg ikke skulle skade meg, så hadde jeg ikke hatt behov for å ha noen sammen med meg.

Det jeg tenker er det at å ha noen sammen med seg kan forhindre, det kan dempe skadingen. MEN ingen kan noen sinne love et annet menneske noe 100%. ALDRI! Ikke når man ikke har kontroll.



Jeg skulle ønske at de kunne høre mine ord, fordi de er tydelige. Jeg skulle ønske at de kunne møte meg på mine behov, fordi de er tydelige. Jeg skulle ønske at de kunne ta vare på meg, for mitt behov for omsorg er tydelig.



Jeg har vært innlagt sammenhengende i over 2år, de kjenner meg så pass godt nå at de VET at tettere oppfølging vil hjelpe meg i en krise. De vet at når jeg sier at jeg kommer til å skade meg så gjør jeg det. De vet at når jeg sier at jeg kommer til å prøve å ta livet av meg så kommer jeg til å prøve. Til nå har jeg selv stoppet før det har gått for langt eller så har noen andre stoppet meg. Men mange ganger har det kunnet gått galt. Hvordan kan de, de som har holdt meg fast og tatt fra meg barberbladere og andre skarpe gjenstander, de som har fattet tvangsvedtak i hytt og pine nettopp fordi det ikke er lovt å vite at pasiener har skarpe gjenstandre inne på sykehuset uten å gjøre noe. De som har lovt til å holde deg fast, ta fra deg alt du har som kan brukes til å skade seg med. Hvordan kan de da la vær å hjelpe meg når jeg konkret ber om hjelp fordi jeg er redd for at det ikke kommer i dag i morgen. Jeg er redd for at jeg tar livet av meg, jeg er redd for at jeg ikke flytter ut av sykehuset og "hjem", men i en kiste under jorden. Hvordan kan helsepersonell være så ufølsomme?

Hvordan kan de stå å se på at jeg ikke spiser, stå å høre på at jeg kaster opp. Hvordan kan de la vær å hjelpe meg med maten når jeg konkret ber om hjelp, fordi jeg sliter noe så jævlig med det. Fysisk har kroppen det bra, men psykisk er det et rent hevelte. Hvordan kan de si at det er bare å spise. Hvordan kan en som har fulgt meg i over 2år si: ja du sliter kanskje litt med maten, ikke vet jeg?!
Hvordan kan personal som vet at jeg har gått med i vekt pga. spisevegring spørre meg om råd for vekttap?

Hvodan kan de sitte å si at de ikke vil at jeg skal skade meg alvorlig, at de ikke vil at jeg skal dø, og vist tettere oppfølging, omså den tetteste av dem alle, vist det kan hjelpe meg så gir de meg det. Hvordan kan de si det, og ikke mene det?
Hvordan kan de si at jeg ikke samarbeider når jeg ber om hjelp, når jeg jobber hele tiden. Når jeg nesten aldri skader meg lenger, hvordan kan de da si at jeg ikke gjør det bra nok. At jeg må jobbe hardere?
Hvordan kan de provosere meg så masse at jeg mister det lille jeg har igjen av kontroll? Hvordan kan de vri om alt til det positive?

Jeg reiser meg, går ut av døra, dryler den igjen og kjører koppen i en helvetes fart mot gulvet, løper inn på rommet, står der en stund, bena svikter. Kroppen reagerer på det helvetes destruktive adrenalinkikket. Hvordan kan pleieren si at de er en positiv utvikling?
Hvor mange kopper og glass har ikke jeg kust opp gjennom årene? Og nå plutselig er det positivt?
Hvordan kan en pleier vir min desperasjon etter noe bedre, etter forståelse, omsorg og hjelp om til noe positivt? Er det da også positiv om jeg kutter meg opp? Kutter meg opp fordi jeg ikke ser noen annen løsning. Fordi alt er så håpløst, fordi kontrollen er vekk og jeg finner den ikke.
Hvordan kan en pleier be meg forfølge dem for å vri på det hele?
Hvordan kan de etter at jeg flere dager, hele dagen har fortalt at jeg skal dø, koste hva det koste vil. Hvordan kan de bare høre på det?
Hvordan kan de bare høre på at jeg forteller om en stemme som gir meg ordrer om å avslutte livet mitt, om å kutte meg opp,osv.. hvordan kan de da bare la meg styre selv? Hvorfor hjelper de meg ikke?

Hvordan kan en pleier sette seg ned å "planlegge" sammen med meg hvordan vi skal gjøre det resten av kvelden, hvilken oppfølging jeg skal ha, nettopp fordi han sier at han ikke vil at jeg skal dø, hvordan kan han bare gå hjem fra jobb uten å faktisk gjøre det han har sagt han skal gjøre?
Hvorfor fikk jeg ikke oppfølging i det hele tatt?


Hvorfor ber de det personalet som er sammen med meg, nettopp fordi jeg ikke kan være alene, hvorfor ber de han om å se til 2 andre pasienter?
Jo, fordi jeg er mindre verdt!

Hvorfor er ikke min angst ille nok? Hvorfor er ikke mine sår ille nok? Hvorfor er ikke mine flashbacks ille nok?

Hvorfor skylder de på mine foresatte? Hvorfor hjelper de meg ikke?
Hvorfor er de så ustabile og uforutsigbar oven for meg? Hvorfor lover de alle veier, men holder aldri ord? Hvorfor vil de ikke holde meg i livet? Hvorfor tvinger de meg inn i en død jeg ikke vil inn i?
Hvorfor kan de ikke bare være sammen med meg? Hvorfor er jeg nødt til å høre fra pleieren at han ikke har hatt tid til meg, at han har hatt elendig oppfølging på meg. Hvorfor er jeg nødt til å få høre det? Hvorfor må det være sannheten? Hvorfor har de ikke tid til meg? Jo, jeg er ikke viktig nok? Hvorfor er jeg tvangsinnlagt? Hvorfor kan jeg ikke bare dra min vei? Hvorfor er det bedre at jeg dør her inne?

Hvorfor bekrefter pleieren at de vil få store problemer med fylkeslegen og kontrollkommisjonen om jeg dør nå? Hvorfor? Hvorfor kan de ikke bare hjelpe meg? Når de allikevel vet at de vil få store problemer om jeg dør nå. De vet at de gjør noe galt. De vet at de burde være mer sammen med meg. De vet at jeg har det helt jævlig. De vet er faren for at jeg dør er reell og stor. De vet at det er dokumentert i DIPS, mitt dødsønske, de vet det verbalt. De vet det så inderlig godt. Og det verste er at de vet at det ikke er mitt ønske, for jeg ønsker ikke å dø, jeg bare klarer ikke å leve. Allikevel ønsker jeg ikke å velge døden som min reddning, men jeg blir tvunget. Av kaoset i hodet mitt.
Og de, de fokuserer på at jeg har det rotete på rommet mitt. Det skulle vært ryddet der.


Vel, vær så god å rydd, om dere absolutt ønsker at det skal bli ryddig der inne. Men dere får vente til jeg ikke er her.
En ting er faen så sikkert å det er det at å rydde er det siste jeg trenger hjelp til. Jeg er faktisk ganske god på å rydde. Akkurat nå har jeg bare alt for mye annet som plager meg. Som tar energien min, kreftene mine.

Jeg skulle ønske at de var sammen med meg, viste meg omsorg, at jeg har verdi, at de ga meg tid. Hørte mine ord, viste omså bare litt forståelse. Bare var sammen med meg, slik at døden kunne komme litt lenger vekk. Nå er den altfor nær. De vet det, de bare "glemmer" å hjelpe meg. Det er nok det de vil si den dagen de må forklare seg.
Og drømmene mine får leve, de skal få leve videre, i minnene.

Jeg skulle ønske det ikke var slik som det er nå, men slik er det. Det går ikke ett sekund uten at jeg kjenner pulsen, ikke ett sekund uten at jeg tenker på hvordan, når og hva.
En dag er jeg vekk. For uten hjelp vil de ferreste klare seg. Jeg klarer meg i alle fall ikke helt uten hjelp. Men nå er jeg uten hjelp. De overser meg. De er opptatt med de andre, de som betyr mere, de som er viktigere. Og jeg forstår det. Jeg bare liker ikke at det er slik.
Jeg vet ikke om det ville hjulpet, men mitt forslag er at de trenger mer personal. Men vist jeg er den eneste som ikke får oppfølging pga personal mangel, så er det vel ikke så viktig å få inn flere.

Hun snudde seg, ga meg en klem og sa: jeg elsker deg. Jeg elsker deg også, sa jeg. Så gikk vi hver vår vei. Det var kanskje det de siste ordene som ble sagt..

Tilbake etter en liten pause...

Og ja jeg er virkelig tilbake!
Eller er jeg det?

Lurer på om det er mulig å innbilde seg selv noe, på den måten at innbildningen er så virkelig at det virker helt ekte.
Altså, la meg forkare...

En jente sitter på rommet sitt å gråter, hun vet ikke hvorfor. Kroppen er bare så tung og sliten, hun har ingen krefter igjen. Det sier pang, pang, pang, pangene kommer ut av munnen hennes. Hun vugger frem og tilbake, river seg selv i håret. Tårene triller, de er ustanselige. Plutselig kommer det en stemme ut av munnen hennes, en stemme hun ikke kjenner, ord som ikke er hennes. Det eneste er at de kommer ut av hennes munn. Stemmen forteller henne at kun skal skades. Jenta roper nei! Hun blir redd, enda mer redd enn hva hun allerede var. Hun kjenner kuttene, hun vet hva som kan skje om hun ikke får stoppet stemmen. Men stemmen vil ikke høre på henne. Den forteller henne at hun skal skades nå, og at en annen gang skal hun dø, om ikke så veldig lenge.

Jenta går ut fra rommet sitt. Det sier pang, pang, pang ut av munnen hennes.. I hodet hennes kjennes det ut som ekte eksplosjoner.
Hun veksler fra å være bevist på at det ikke er hennes stemme og på å bare være en tom jente med en fremmed stemme i seg.

Kan dette være innbildning, eller har hun virkelig en stemme i seg, en som prøver å styre henne?
Hun er redd, og jeg må hjelpe henne.
Fordi jeg vet at hun ikke vil ha de kuttene. Jeg vet at hun jobber for å bli skadefri nå. Hun vil at arrene skal bli lyse. Hun jobber mot et liv utenfor sykehus og sykdom. Drømmen, håpet og ønsket om å bli frisk er større enn noen gang, og jeg kan ikke la denne stemmen ødelegge det for henne.
Men den er så sterk... Den river henne opp innvendig. Og hun vet ikke av annet valg enn å gi etter, for den skaper så stor reddsel inni henne, en smerte uten like. Kanskje den stopper om hun skader seg?

Jeg skriver og tegner...

Men hva nytter det når de later som om de ikke har lest brevene mine og vil ha meg til å fortelle det med mine ord?!



Fra tidligere behandling er jeg vant mad å skrive alt og gi det til behandler for så å snakke om noe, men ikke alt, ikke det som er vanskeligst.

Slik er det ikke nå. Vist jeg skriver noe nå er jeg heldig om noen i det hele tatt leser det. Og vist de leser det sier de ikke noe om det, men vist de soer noe om det ber de meg gjennfortelle det med mine ord fremfor dem. Ett steg frem og ti tilbake...

Behandlere er forskjellige, som alle andre mennesker.. Noen ganger er det veldig dessverre, syntes jeg i alle fall.

BULIMIEN er tilbake for fullt..
Ikke morsomt i det hele tatt!!!!!!! Faen jeg er så lei av det!
Spise, spy,spise,spy.. og vekta går opp, i en rasende fart.......

Jeg er sliten nå. Har hatt så mye energi i dag, har stresset med alt. Flere ganger har jeg måtte tatt vival og sobril for å roe meg ned. Når de virker her jeg det bra, det er den eneste tiden jeg har det bra. Synd de ikke virker så lenge. Synd uroen er like sterk når virkningen går ut som før jeg tok de.

Også har jeg behov for å kutte opp kroppen min. Trangen er voldsomt stor nå.. EKSTREMT!!! Jeg prøver jo å la vær, men det er IKKE lett!!!
Venter liksom bare på at det skal skje... tenk om det skjer.. tenk om det ikke skjer... *bekymra* for alt. Vist jeg gjør det, det ville vært så dumt. Vist jeg ikke gjør det, vet jeg at jeg vil komme til å gjøre det i nærmeste fremtid uansett. Skal jeg bare få det overstått, eller skal jeg la trangen vokse?!
Hmmm...

LIte innlegg for tiden... ting har bare stoppet litt opp.. kommer meg sikkert etterhvert.

:)

Jeg døøøøøøøøøøøøøøøør!!!!!!!!!!!!!

Angsten vokser!!! Jeg vil.. jeg vil fjerne den, og jeg vet hvordan jeg kan gjøre det... Men jeg kan ikke gjøre det. Det er ulovlig!
Jeg hyler, reddselsfulle skrik...
Det går ikke lenger. Kveldningsfornemmelsen bygger seg opp, og jeg får.. ikke.. puste. Det, gjør, bare... så.... vondt!!!

Det er så mye jeg vil, nei jeg vil ingenting. Jeg vil forsvinne, jeg vil dø, begraves, sørges over en liten stud for så å være bare et menneske svakt i minnet til de som en gang kjente meg.

JEG VIL IKKE LEVE LENGER!!!

En av mine nærmeste har forstått det, har innsett det. Og panikken har satt igang. Noe må gjøres. Jeg må ha støtte. Personen som er min aller nærmeste vil støtte meg. Og jeg vet ikke om jeg kan i mot det. Jeg vet ikke om jeg er mottakelig. Jeg vet ikke om jeg vil engang... Jo jeg vil, for å gi personen det siste minnet, om dere skjønner?!

Hvordan i alle verdens dager skal dette ende?
Kuttet over håndleddet som er så godt som nytt venter på å bli ferdig. JEG SKAL GJØRE DET FERDIG! Jeg skal dø, og begraves. Eller kanksje jeg skal kremmeres. Alt jeg vet er at jeg skal dø. Men for å ikke være værdens grusomste så skal det gjøres ordentlig.. Selv om jeg sannelig ikke vet om jeg har tid til å vente til jeg er ferdig med alt som må ordnes. Jeg vil avslutte nå. Og jeg føler meg så slem. For jeg prøver så godt jeg kan å virke sterk, å holde motet oppe fordi jeg så inderlig vil at de rundt meg skal kjempe videre. Jeg vil ikke at noen av mine skal dø. INGEN! Så jeg later som om jeg skal kjempe videre, men jeg klarer ikke. Angsten inni meg går aldri vekk. Den har vært der konstant hele livet og blir bare verre og verre for hver jævla dag som går.

Tror dere det er sånn at ingen kan holde oss ilivet om vi selv ikke ønsker det?
Altså de kan jo "tvinge" oss til en vis grad, men når det kommer til stykket så stemmer det vel kanskje det denne nære personen min sa til meg her om dagen: vist det er det du virkelig vil så er det ingen som kan tvinge deg til å leve, ingen kan holde deg i gjen...
Da personen sa dette til meg tenkte jeg umiddelbart at jeg ENDELIG hadde fått den siste bekreftelsen på at det nå er greit at jeg forlater. Det var liksom siste ord. Personen var nå forberedt og syntes egentlig at det var greit vist det var det jeg ønsket. Men personen kan ha ment noe annet... Det var nok meget stygt av meg å si mine tanker og følelser, det forstår jeg, men jeg var nødt, hadde ikke noe valg. Og på en måte er jeg veldig glad for at jeg endelig gjorde det, jeg fortalte nøyaktig hvordan det sto til. Ingen kunne nå sitte bitter igjen etter meg å si at jeg aldri hadde gitt uttrykk for min håpløshet ovenfor livet. Jeg hadde spilt med åpne kort. Jeg hadde bedt om hjelp flere ganger, men nå var det gått så langt at jeg ikke ville ha hjelp flere ganger og nå var det greit.

Jeg tror det er noe inni meg som vil at menneskene rundt meg skal gi meg tillatelse til å avslutte livet fordi ved å gi meg det viser de meg enorm omsorg. Og et stort ønske om at jeg ikke skal "lide" lenger. Vel, nå er det mange som mener og tror at det finnes andre løsninger på denne lidelsen enn døden, men der er ikke jeg. Og det er jeg ikke alene om. Denne nærme personen min har fulgt meg hele veien og vet at ingenting er blitt bedre, tvert i mot.. DET ER BLITT VÆRRE!!!

Men håpet.. hvor ble det av? Pågangs motet? Er det slikt som bare forvinner? Ja, men ofte kommer det tilbake. Det er bare det at det finnes grenser for hvor mange ganger man skal la håpet ta en tilbake. For jeg tenker det at for hver gang jeg la håpet hente meg tilbake så ber jeg om en ny tur i helvete.
Klarer jeg det en gang til?

Har gått opp over 3 kg på under en uke..
Vil ikke mer, eier faen ikke viljesyrke i det hele tatt. *svake mennske!*
Fom i morgen er det stopp!
Stopp på all karbiser og fett!!!

Jeg skal ned, fort. Jeg skjemmes! Jeg gruer meg til å møte folk igjen. Gruer meg til å høre, til at de skal se at jeg har lagt på meg igjen (ikke så fint lite heller). Jeg er blitt så feit at man så vidt ser kragabena mine lenger. Dobbelhake og ca. 5-10 bilringer, appelsinlår og hengerumpe, dingle vinger. FAEN, FAEN, FAEN!!!!! TRAAAAAAAAAAAAAAAAGISK!!!!!
Trynet mitt er så opphovna, det bare eser og eser mer og mer ut. Bollekinn!
Kvisetryne! Ingen trenger å se meg spise, de ser bare på trynet mitt og fatter hele greia. Det lyser fett hele veien. Sukker og fett. *fantastisk*

Sover ikke.. Gråter mye mer enn før. Angst langt opp gjennom strupen, jeg tror jeg dør..
Skulle bare ønske jeg var litt lettere.. kanskje det ville vært lettere å puste, lettere å bevege seg, lettere å leve, lettere å være meg..

Jeg håper jeg aldri skader meg igjen. Jeg håper arrene mine blir lyse snart. Jeg håper jeg kommer meg ut av sykehuset snart, veldig snart. Jeg håper at jeg klarer å ta vare på meg selv. Jge håper at jeg klarer å melde meg på teoretisk grunnkurs og at jeg greier å møte opp. Jeg håper at jeg greier å puste, å bevege meg, å leve, ja rett og slett å bare være meg. Å være den jeg er.. den jeg virkelig er!

Huden min kribler, angsten min dreper. Jeg vil ikke kutte, men jeg håper jeg dør. Dette er uutholdelig, men faen jeg er nødt til å klare det! Jeg skal klare det!!!

HELVETES FORBANNA DESTRUKTIVE FØKKINGS DRITT VERDEN JEG LEVER I OG SOM JEG FAEN IKKE KOMMER MEG UT AV... vET IKKE OM JEG TØR ENgAnG, OM JEG VIL... VET IKKE..

La vekta roe meg ned, gjøre meg glad og lykkelig.
La meg nå målene mine, da vil jeg få det bra!


La meg nå målet jeg har satt til 05.09.09

...

Null søvn.. max uro!!!

Fikk ikke sove i natt, lå bare å vred meg og tenkte på alt mulig jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på. Sånn rundt fire-tiden spurte jeg om å få veie meg, da klarte jeg ikke å vente lenger. Vel, jeg var gått ned 2 kg og det er jo bra, men allikevel 1 kg i overvekt. For ikke å snakke om alle de andre kilo gramene jeg har i overvekt. JEG SKAL NED!
Jeg har ikke fastet disse dagene, slik som jeg sa først at jeg skulle. Så jeg tenker det at ingen kan stoppe meg denne gangen, for denne gangen er det vektredusering på en sunn og fornuftig måte. Spiser bare sunnere, mindre og trener moderat.

Null søvn i natt.. Før dette, da kveldsvaktene var på ble jeg kjempe urolig. Jeg holdt på å kveles. Så gjorde jeg noe jeg absolutt IKKE ønsket å gjøre.. Ja jeg kuttet meg. 2 stk bare. Og jeg var ikke ferdig med de, uroen var der fortsatt og sårene var ikke slik som jeg ville(ikke ville?!?) at de skulle være. Det ene var dypt og spriket mye, men det var ikke langt nok. Det andre var på helt feil sted, så det ble et kutt, men ikke store greiene. De callet på legen, legen kom. Legen virket forbannet, nesten litt aggresiv i være måten. Den (legen) hilste ikke, så ikke på meg heller. Den bare tok opp armen min og så. "De her stipser vi." Greit, tenkte jeg.. Det er vel verdt et forsøk da, men jeg hadde ikke mye håp for denne legen og stripsen. I og med at såret var (på toppen av det hele) akkurat der huden strekker seg ved albuen.. Rett fikk jeg også, men legen og sykepleieren brydde seg ikke om at de bare la stripsen inni såret. Så la de en skitten, blodig kompress over. *FANTASTISK* Jeg følte meg liten, som en nesten usynlig muselort.
Så møtet med pasienten betyr mye, i alle fall for pasienten. Og så begynner jeg igjen..
Om de bare kunne tatt litt vare på meg.. Jeg sa jo faktisk i fra om at jeg egentlig ikke var ferdig med sårene.. De så at jeg var urolig.. Hva tilbød de meg? Nødløsningen, den altløsende medisinen.. Glem det!!!
Så blir jeg forbanna! Og de forstår ingenting.. Senere i natt skadet jeg meg litt til, men da sa jeg altså ikke i fra til noen. Den grusome legen hadde tross alt vakt hele natten.. Men jeg hadde sånn bre tape, så jeg fikk lukket de ganske så bra selv. Bare gruer meg sinnsykt mye til å ta av tapen igjen. Pluss at det er sånn tape jeg ikke tåler.. heh!
De kan ikke få vite hva jeg har gjort og hvor jeg er hen i verden. Jeg har en fin helg i vente og jeg akter å ikke ødelegge den!!!!

Og nå er det liiksom frokost og jeg er sulten, men det føles så feil..så jeg vet ikke hva det blir til..
Føler meg helt teit egentlig som deler "matproblemet" mitt med dere.. Jeg burde ikke hatt det problemet, men samtidig må jeg ha det problemet. Jeg vil ikke, men jeg vil. Jeg vil bare ha det bra, for svarte!

-vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til...