I natt kom jeg på at jeg ikke har skrevet om selvskading på en evighet, og stolt er jeg for det!

Ja jeg ble faktisk veldig glad da jeg kom på at jeg ikke har nevnt sår, blod, suturer, bandasjer og hele pakka. Og enda stoltere ble jeg da jeg kom på at jeg helt egentlig ikke har skadet meg særlig mye i det siste. *kjempestolt*

Det skulle dessverre vise seg at jeg ikke kan tillate meg selv å kjenne på slik stolthet over meg selv, nei ikke uten å straffes. Det har seg slik at jeg, når jeg kjenner på positive følelser og tanker, så går det ikke lage tiden før jeg kjenner stor trang til å kappe av meg alt av kroppsdeler.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg skal ikke gjøre det. Bare tanken gir meg brekninger.
Jeg har virkelig ikke lyst til å kutte meg. Vil ikke søle ut alt med blod, risikere å skade alvorlig..
Det ville blitt feil, eller ville det det?
Bare ett kutt liksom. Jeg kunne tatt for meg samme plass som sist, bare den andre armen. Det ble et bra kutt, et ordetlig et faktisk.. Det var det de sa, pleierne.. *Idioter*
Det var positiv oppmerksomhet rundt selvskading. For de av dere som lurer.. Det er jo mange teorier på hva pleierne skal og ikke skal i en situasjon hvor noen har selvskadet. Ikke oppmerksomhet på såret, kun oppmerksomhet på såret, ikke snakk, greve om og etter alt, spørre, ikke spørre.. Og jeg tror vi har mange delte meninger om dette. Men for første gang har jeg virkelig tenkt: wow, jeg har klart det, jeg har laget et ordenlig sår.
Eller, jeg har vel tenkt det ganske mange ganger før også, etter hysteri hos peierne. Men denne gangen sa han det liksom så rett ut. Og det var ingen tegn til bekymring, for det var ikke et farlig sår, men selve kuttet var.. Ordentlig..
Vel, legen.. han fikk mine anorektiske tanker til å blomstre.. For han fikk ikke lukket såret, og da sa han, inni mellom litt huffing og puffing.. "Nei det går ikke, det er altfor mye fett her.. Eller nei, heh, for mye fettvev.." som om fettvev høres "snillere" ut enn fett..?!
Jeg bestemte meg tvert for å bli kvitt alt dette fettet, alt, absolutt alt! Det skal vekk!!!
Koste hva i faen det måtte koste..

Så jeg har nå brukt den siste uken på å omstille tanke gangen min. Jeg har glemt meg av, spist for mye, spist til ulovlige tidspunkt, ulovlig mat. Det har gått ganske greit de siste 3 dagene. I morgen starter sultekuren. Jeg har pleiernes fantastiske kommentarer godt bevart. Nå skal jeg få flere, og det gleder jeg meg til. Jeg vet jo at grunnen til at jeg ikke har fått flere kommentarer på lang tid nå er fordi jeg har lagt på meg. Jeg har spist og spist. Men nå er det da virkelig nok!
Jeg liker tirsdager, de har alltid vært starten på mine faste persioder. Samme med torsdager.
Jeg liker ikke når sult følelsen forsvinner og alt jeg kan kjenner er en oppfylt mage. Jeg vil være ren, fri, lett, tom. Dette skal jeg klare.
Jeg gjorde noe dumt her om dagen.. jeg kjeøpte meg noen nye klær.. det skulle jeg vel helt egenltlig ikke gjøre. Jeg hadde strengt tatt ikke lov til å handle nye klær før jeg hadde mål2 i boks, altså vektallet: xx
Men, jaja, shit au..

Jeg er langt unna mål2, men nå skal jeg jobbe kjempe hardt, jeg skal ikke gi meg. ALDRI!
Jeg har dessverre fått i meg nesten 600kcal i dag... =(=(=( *hulk*
Det er vondt å legge seg på den måten. Og jeg hater at jeg ikke kan gå tur da jeg vil. Og jeg hater å spise uten å ha muligheten til å gå tur rett etter på. Jeg har gått 3 ganske greie turer i dag, og etter det siste måltiden, fikk noen andre gå ut, men jeg fikk ikke lov.. Så jeg satt meg på sykkelen, så jeg fikk trent litt, men allikevel, det er liksom litt begrensa hvor gøy det er å trene, svette og pese fremfor en hel del folk. Vist den der sykkelen virker som den skal så har jeg forbrent ca. 100kcal på den sykkelen nå i kveld.

Jeg vet det er dumt av meg å skrive slikt, at det er veldig destruktivt, men sånn er virkeligheten min.
Jeg må kllare det, jeg må bli tynn, jeg må bli ren, og mest av alt så må jeg bli fri!!!

Tilbake til selvskadingen, altså i form av kutting...
Jeg skal ikke kutte meg. Jeg skal jobbe nå.
I morgen er det terapi, på en måte ser jeg frem til det, fordi jeg håper at jeg skla klare å begynne jobbingen nå. At jeg skal klare å bli bra. jeg må klare det, jeg skal!

Jeg savner leiligheta mi, selv om jeg ikke er kommet helt i orden der. Og jeg har heller ikke fått helt roen, men jeg har et håp om at en dag skal jeg klare det. En dag skal jeg kunne si (på ordentlig) at jeg bor der.
Jeg savner å være fri, svaner litt å være alene og bare ha det greit og slappe av.
Men jeg er ikke skapt til å være alene. Jeg blir helt issolert. Får fort panikk, liker ikke å være alene over lengre tid.
Men drømmen om å ha et hjem, om å kunne gå ut, på besøk, få besøk, jobbe, gå på skole, terapi en eller to ganger i uken, dra til fastlegen med det fysiske, handle maten min selv, trene, se på tv, vaske, rydde, leve. Å ha et liv, som de aller fleste andre.