I am back!

Satan i helvete for et liv! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan ting, når det er som svartest, vise seg å kunne bli enda svartere?! Dette hadde jeg aldri trodd. Ikke engang i mine villeste fantasier. Likevel viser det seg at smerten jeg før kjente på, smerten jeg trodde skulle ta livet av meg.. Den kan ikke sammenliknes med den smerten jeg kjenner på nå. At noe jeg trodde ikke kunne bli verre, når det var så ille som det kunne bli. Da jeg fikk høre at der fra var det bare en vei og det var opp. Feil! Det var faen meg et hull helt på bunnen og jeg falt i det og havnet i noe jeg ikke aner hva er, som er langt unner bunnen. Det er bare helt utrolig at det går at. Uvirkelig. Det er noe jeg kjenner på. Sterk forvirring. Går frem og tilbake. Forsøker å sortere litt av tankekaoset, men det er en heller vanskelig oppgave.

Jeg snakker, mer enn gjerne. Ikke fordi jeg vil, føler for det og har lyst. Men fordi jeg gir meg blanke faen. Jeg er så ufattelig, sinnssykt lei! Bryr meg ikke lenger. Jeg prater. Om jeg har en kompetent mottaker av formidlingen min er jeg ikke sikker på, men forholder meg til at det ikke er mitt problem. Jeg forteller. Om det så kun når frem til veggen.

Overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel.

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...

Fantastisk plastisk kirurg!!!

Jeg kom bort til sykehuset, henvente meg i luke. Ingen viste at jeg skulle komme, det var ikke registrert noen plasser. Jeg ble mer og mer irritert. Flere ganger nesten ropte jeg ut at jeg kom fra ****** (psykiatriske sykehus), hun skulle skrive meg opp som Ø-hjelp. Jeg tenkte at jeg kom til å bli sittene hele dagen, og det kom til å ende opp med at jeg måtte inn til en sur, gretten, ekkel lege. Vi satt å ventet i knappe 10. min. Inne på undersøkelsesrommet ventet en hyggelig mann i midten av 30 årene (tror jeg). Jeg la meg ned på benken. Var fortsatt nervøs for at de skulle lirke av seg spydige kommentarer, men ingenting slikt kom. Både legen og sykepleieren virket veldig profesjonelle, de gjorde jobben sin, på en veldig okei måte. Legen undersøkte såret nøye. kjente på pulsen, så og studerte. Så sa han: Jeg må bare si dette, jeg føler at jeg må si det her.. Det er et veldig dypt kutt, og det er veldig alvorlig. Han snudde seg mot pleieren jeg hadde med meg og fortsatte: Hun kunne likegjerne truffet store kar og dette er livstruene. Det er veldig alvorlig det her, og det er fare for liv. Så snudde han seg tilbake til meg og sa: Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å sy deg, men jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger der borte og at du prøver så godt du kan å ta i mot hjelpen og ikke kutte deg mer. Dette er et veldig dypt kutt, du forstår det?
Jeg nikket. Da han gikk ut spurte pleieren min meg om jeg syntes det han sa var ubehagelig, men nei, det syntes jeg ikke. jeg syntes det var veldig greit at han sa det. Og der og da tenkte jeg bare: TAKK GUD!!! For at de ga meg fotfølging i natt.. Jeg kunne faktisk strøket med..
Han suturerte meg ferdig. Så takket jeg for hjelpen og han ønsket meg lykketil videre og god bedring. Jeg blir neppe å møte han igjen, men jeg vil nok alltid huske han. For slike mennesker er sjeldne.

Tilbake på avd. jeg var litt sjokket og slitt skremt over hvor alvorlig det faktisk var og etter det natt sykepleieren hadde sagt.. "det er ikke så dypt.." Jeg begynte selvfølgelig å tenke: Det er livsfarlig å ha slikt helsepersonell. Det står om liv og slike idioter jobber her. De sier at jeg leker med livet, men hva faen er det de gjør. Ærlighet varer lengst! Er det alvorlig, så si at det er alvorlig! Det som var problemet med denn sykepleieren i natt er vel det at hun ikke vet, hun kan ikke, ikke godt nok i alle fall. Rart hun ikke bare stripset eller bare satte en lapp over det. rart hun ringte legen i det hele tatt. Det virket nesten som om hun ville virke veldig "flink". Som om hun viste best. Hun skulle vurdere, osv..
Samtale med beh. Gikk IKKE bra. Jeg følte meg så presset. Og etter natten, etter alt presset fra i natt så klarte jeg ikke det. Men jeg satt i ro og konsentrerte meg om å prate saklig og svare så god jeg kunne på alle spm. Det ble stilt krav til større ærlighet blandt oss, blandt annet. Da stusset jeg. Tror de ikke på meg? Jeg kan dessverre ikke vise mer ærlighet over for dem. jeg er så ærlig som det bare går an å være. jeg sier det jeg klarer å si og det jeg sier er 100%ærlig.
Men jeg fortsatte å ble sittene. Så kom et utsagt, noe som krnket meg stort. TID. Jeg bruker for mye tid, det tar for lang tid, osv... Det var ikke akkurat slik det ble sagt, men det var det jeg hørte. Jeg reiste meg og skulle gå. Da hisset han seg opp og sperret døren for meg. jeg fikk ikke lov til å gå. det måtte bli slutt på at jeg skulle flykte hver gang noe ble ubehagelig for meg. jeg prøvde å komme meg forbi han, men han nektet meg. jeg gikk derfor å satt meg igjen og holdt kjeft helt til de fant ut at vi skulle avslutte. Pleieren som var tilstedet sa at vi ikke hadde kommet frem til noe ang. oppfølgingen. Da kom det fra behandleren: nei, hun gir seg jo faen..

Så jeg har altså fortsatt fotfølging, men jeg skal ha den vekk i morgen den dag. jeg fatter ikke hvordan han kunne være slik mot meg i dag.. Altså jeg forstår dette med å provosere og slit, men det er ikke alltid at det passer seg og den måten der er vel kanskje ikke den måten du skaper tillit. Jeg kommer i alle fall ikke til å tillate meg selv å stole på et menneske som sperrer døren for meg når jeg vil gå. En som angriper, kritiserer på en krenkene måte og bruker mine svakheter mot meg får ikke min tillit. Samme gjelder denne pleieren som var tilstedet under det hele. Hun får ineg tillit av meg. Hun kunne hjulpet meg. Jeg vet at jeg hadde gjort det. Jeg ville aldri latt noen behandle en livredd og sårbar jente på den måten.
Men jeg har jo fått svar på en god del ting da. Han lyver til meg, han ikke til å stole på. Han har ikke de hensiktene han utgir at han har. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å komme meg ut av dette sinnssyke huset og jeg skal gjøre alt, ALT for at de rett folkene får vite dette og jeg skal knekke de. For jeg nekter å bli behandlet på denne måten. Det er faen ikke verdig for 5 flate øre.

Jeg har et mål, nå må jeg bare klare å holde meg i livet..

Ja en ting til han begynte med..
At jeg ikke tar ansavar for meg selv. jeg bare unnskyld meg! Jeg tar ansvar for meg selv hele tiden. det er ingen andre som har ansvaret for mitt liv enn meg selv. da begynte han og dra frem hvilken paragraf jeg er inne på. Og greit jeg er på § 3.3 men det er det da for faen ikke jeg som har bestemt. Det er ikke mine vurderinger. Jeg har ikke sagt at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Jeg har ikke sagt at jeg trenger hjelp til å ta vare på meg. men hvem er det de bruker det mot?
I dag er jeg sjokkert over systemet, over hvordan enkelte mennesker tillater seg å være mot andre mennesker. Det er helt utrolig!

Jeg står alene og faen heller, jeg skal klare dette alene!!!

Rart menneske som gjør rare ting. Det meste har en logisk forklaring.. Ikke sant?

Jeg gjorde noe galt. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Jeg "våknet" opp på badet og tenkte på en nær slektning. Da pumpet det masse blod ut av meg.
Reaksjonen min på dette var: dette kan jeg jo ikke gjøre, jeg må leve, være i livet. jeg har mange oppgaver jeg må få gjort fremover. Hvem skal hjelpe denne slektningen min vist jeg ikke gjør det?" jeg var helt rolig. Flyttet den skarpe gjenstanden min vekk fra den plassen hvor blodden pompet ut og til armen. "Ett kutt så forsvinner smerten for en stund, trenger ikke å dø, bare blø litt.. Litt annen smerte.." Personalet sto på utsiden og spurte meg flere ganger om jeg kunne komme slik at vi fikk skrevet litt rapport. Jeg sa: jeg kommer snart, veldig mange ganger.
Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte jo bare får dette personalet inn på badet, jeg kunne jo ikke gå ut der fra slik. Jeg fikk stoppet blødningen og tullet et sjal rundt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte holde kuttet skult for personalet, sånn i tilfelle at jeg skulle gå hele veien. Men, nei, jeg viste det såret først. Det ga meg fotfølging, så jeg angrer selvfølgelig ekstremt mye nå på valget jeg tok der. Og nå i ettertid tenker jeg at jeg anskje bare skulle fortsettet da jeg "våknet".

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, jeg vet ikke hva jeg gjorde eller hva som fikk meg til å gjøre det. Alt jeg vet er at jeg var rolig da jeg våknet og så hva som hadde hendt. Jeg vet t selv om jeg måtte holde meg i livet så var ikke døden skremmene. Det ble en mulighet, en mulighet jeg valgte bort akkurat i tide. Også tenker jeg selvfølgelig, hva skjer om jeg "sovner" igjen, og gjør noe like farlig igjen og ikke våkner før det er forsent. Altså hva om jeg våkner i en annen verden. Døden.

Alt har en logisk forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje ikke kan hjelpe denne slektningen min. Kanskje det er det som gjorde døden så lite skremmende?

Det er natt, jeg sover ikke. Som vanlig. men nå gir jeg med faen. Så jeg sitter ved pasient pc`en og skriver her på bloggen.

Jeg har angst. Ligger å vrir meg i senga, tenker på vekta.. Bilder av helt andre ting fyker gjennom hodet i sakte film. Ting man ikke vil ha der. Tanker om hvordan denne dagen vil bli. Og positive tanker. Jeg vil i leiligheta mi. Jeg vil hjem. Jeg vil ha kontroll. Også vil jeg ha hjelp, men jeg skal i hverfall ikke ha hjelp. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt er blitt til en uforklarlig sammensettnig av en rå stygg suppe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å holde meg i livet når jeg ikke vet nårtid jeg finner ut at jeg er på tur inn i døden. Når livet og døden. Det valget. Når det ikke handler om lyst, noe det aldri har. Når menneskene rundt meg ikke forstå at det ikke handler om lyst. Om jeg vil eller ikke vil. Det nytter ikke at det er positivt at jeg ikke vil ta livet av meg. Når det ikke er slik det er. Når valget mellom livet og døden kan være en av de tingene man må enten man vil eller ikke..

Jeg bruker energi som ikke er min

De siste dagene har jeg gjort ganske mye, uten å egentlig gjøre så mye. Jeg har fartet rundt. Vært i byen, på kafe, spist ute, shoppet, kjørt tur, strikket, bakt, . Og egentlig er det ikke så mye, ikke for et "vanlig" menneske, eller i alle fall noen som ikke er meg. Andre ville kanskje gjort disse tingene i tillegg til skole/jobb. Uansett.. Jeg vet ikke hvor jeg har energien fra. Det er en slags stess energi. Jeg må gjøre noe, får ikke ro i meg. Jeg smiler og ler, kjenner at det stårler, at jeg har en slags glød i øynene, MEN jeg kjenner også at det ikke er 100% ekte. Jeg får kommentarer på at jeg har fått gløden tilbake. Det stråler fra øynene mine. Og ja, det stemmer jo, men jeg vet jo at det som skjuler seg bak denne masken av lykke er noe helt annet.
Egentlig uttrykker jeg meg bare på en annen måte. Det jeg tenker er det at jeg skjermer meg mer for omverden. Smelier jeg, ler og viser at jeg har det bra, at jeg klarer meg, uten på, så kan jeg også holde menneskene langt unna. Jeg slipper ingen inn.
Akkurat nå vil jeg ikke slippe noen inn. Det gjør vondt. Når noen man egentlig har god kontakt med, noen man har avtalt å "gå sammen med" "forsvinner".
"Var det bare bull shit?" Alt som ble sagt..
"Ikke steng meg ute, ikke forsvinn fra meg, ikke lukke deg helt.." Jo jeg gjør det. Og jeg akter å fortsette med det.

Jeg har funnet ut hva jeg vil med dette livet. Det endrer seg hele tiden, men jeg håper det er noe som kan endre seg etterhvert.

Hemmeligheten bak masken min er salte tårer, skjærende hyl, kveldningsfornemmelser..
Jeg får ikke puste..
Tårene mine vil ikke stoppe..
Hylene mine skjører seg gjennom veggene..

Jeg ventet på noe som aldri kom. Jeg tror h*n ikke liker meg, jeg tror h*n ikke bryr seg om meg. Jeg tror h*n ser på meg som en ballast, et slit, uverdig, ikke bra nok, lita, sutrete, heslig, plagsom, i veien..
Jeg føler et behov for å snakke, men vet ikke helt hva det er jeg vil/trenger å si. Mest av alt kjenner jeg et behov for å lære meg å forholde meg til enkelte til på en litt annerledes måte. Og dit er jeg ikke kommet enda. Det er fortsatt en lang vei igjen, og jeg tror ikke jeg har tid til alt dette. For jeg har enda ikke sagt det som jeg må si før jeg kan lære meg å forholde meg til det på en annen måte. Det er innviklet, det er slitsomt, tungt, vondt, sårt.

Den skarpeste kniven i skuffa skjærer seg sagte gjennom hjertet, jeg får den ikke vekk, det gjør så fryktelig vondt. Men jeg tåler det, jeg skal ikke vise noen tegn på smerte. Jeg er sterk, jeg smiler og jeg ler, Og det er alt de ser. Resten, alt bak, skal forbli hos meg, gjemt langt bak masken.

Ellers om dagen: jeg blir helt svett av mennesker som ikke er åpne for andre tanker enn di de alltid har tenkt seg. Jeg blir helt dårlig av mennesker som ikke er åpne for å lytte til andre, lære noe nytt, osv..
Og jeg vil spy, SPY FLERE TONN MAGESYRE på folk som tror de er så forbanna mye bedre enn andre. Folk som har en holdning over for andre, som : (eks..)
-Jeg hadde meste lyst til å... bla, bla, bla...
-Ja, jeg holdt på å gjøre det (stemmen, måten det ble sagt på var sånn: du hadde lyst.. vel, jeg holdt på å gjøre det..)
Mine tanker: så hvorfor i faen gjorde du det ikke da?
Enkelte har det vel aller mest i kjeften..
Problemet mitt er at jeg blir brutt ned av slikt over lengre tid. Jeg klarer det ikke. Jeg blir dårlig psykisk. Fysisk for den saks skyld, også.. Jeg bare skjønner ikke hvorfor enkelte skal opptre på en slik måte.. Hvordan har det seg at noen har et så stor behov for å hevde seg over andre at de trykker andre ned med absolutt alt?
Hvorfor i faen er det alltid jeg som er dårligst? Hvorfor? Hva har jeg gjort disse menneskene siden de absolutt under alle omstendigheter er nødt til å trykke meg ned på denne måten.
-jeg er bedre enn deg kamilla, Jeg er sterkere enn deg, du er ikke så sterk, du klarer ikke, du har ikke, jeg har, jeg bryr meg ikke, jeg er sånn, du er sånn, jeg får til, du får ikke til, det gjøre ikke du, jeg er bedre, jeg er bedre, jeg er bedre....

Skjønner dere at jeg kommer itl å rable helt fullstendig snart???

I natt kom jeg på at jeg ikke har skrevet om selvskading på en evighet, og stolt er jeg for det!

Ja jeg ble faktisk veldig glad da jeg kom på at jeg ikke har nevnt sår, blod, suturer, bandasjer og hele pakka. Og enda stoltere ble jeg da jeg kom på at jeg helt egentlig ikke har skadet meg særlig mye i det siste. *kjempestolt*

Det skulle dessverre vise seg at jeg ikke kan tillate meg selv å kjenne på slik stolthet over meg selv, nei ikke uten å straffes. Det har seg slik at jeg, når jeg kjenner på positive følelser og tanker, så går det ikke lage tiden før jeg kjenner stor trang til å kappe av meg alt av kroppsdeler.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg skal ikke gjøre det. Bare tanken gir meg brekninger.
Jeg har virkelig ikke lyst til å kutte meg. Vil ikke søle ut alt med blod, risikere å skade alvorlig..
Det ville blitt feil, eller ville det det?
Bare ett kutt liksom. Jeg kunne tatt for meg samme plass som sist, bare den andre armen. Det ble et bra kutt, et ordetlig et faktisk.. Det var det de sa, pleierne.. *Idioter*
Det var positiv oppmerksomhet rundt selvskading. For de av dere som lurer.. Det er jo mange teorier på hva pleierne skal og ikke skal i en situasjon hvor noen har selvskadet. Ikke oppmerksomhet på såret, kun oppmerksomhet på såret, ikke snakk, greve om og etter alt, spørre, ikke spørre.. Og jeg tror vi har mange delte meninger om dette. Men for første gang har jeg virkelig tenkt: wow, jeg har klart det, jeg har laget et ordenlig sår.
Eller, jeg har vel tenkt det ganske mange ganger før også, etter hysteri hos peierne. Men denne gangen sa han det liksom så rett ut. Og det var ingen tegn til bekymring, for det var ikke et farlig sår, men selve kuttet var.. Ordentlig..
Vel, legen.. han fikk mine anorektiske tanker til å blomstre.. For han fikk ikke lukket såret, og da sa han, inni mellom litt huffing og puffing.. "Nei det går ikke, det er altfor mye fett her.. Eller nei, heh, for mye fettvev.." som om fettvev høres "snillere" ut enn fett..?!
Jeg bestemte meg tvert for å bli kvitt alt dette fettet, alt, absolutt alt! Det skal vekk!!!
Koste hva i faen det måtte koste..

Så jeg har nå brukt den siste uken på å omstille tanke gangen min. Jeg har glemt meg av, spist for mye, spist til ulovlige tidspunkt, ulovlig mat. Det har gått ganske greit de siste 3 dagene. I morgen starter sultekuren. Jeg har pleiernes fantastiske kommentarer godt bevart. Nå skal jeg få flere, og det gleder jeg meg til. Jeg vet jo at grunnen til at jeg ikke har fått flere kommentarer på lang tid nå er fordi jeg har lagt på meg. Jeg har spist og spist. Men nå er det da virkelig nok!
Jeg liker tirsdager, de har alltid vært starten på mine faste persioder. Samme med torsdager.
Jeg liker ikke når sult følelsen forsvinner og alt jeg kan kjenner er en oppfylt mage. Jeg vil være ren, fri, lett, tom. Dette skal jeg klare.
Jeg gjorde noe dumt her om dagen.. jeg kjeøpte meg noen nye klær.. det skulle jeg vel helt egenltlig ikke gjøre. Jeg hadde strengt tatt ikke lov til å handle nye klær før jeg hadde mål2 i boks, altså vektallet: xx
Men, jaja, shit au..

Jeg er langt unna mål2, men nå skal jeg jobbe kjempe hardt, jeg skal ikke gi meg. ALDRI!
Jeg har dessverre fått i meg nesten 600kcal i dag... =(=(=( *hulk*
Det er vondt å legge seg på den måten. Og jeg hater at jeg ikke kan gå tur da jeg vil. Og jeg hater å spise uten å ha muligheten til å gå tur rett etter på. Jeg har gått 3 ganske greie turer i dag, og etter det siste måltiden, fikk noen andre gå ut, men jeg fikk ikke lov.. Så jeg satt meg på sykkelen, så jeg fikk trent litt, men allikevel, det er liksom litt begrensa hvor gøy det er å trene, svette og pese fremfor en hel del folk. Vist den der sykkelen virker som den skal så har jeg forbrent ca. 100kcal på den sykkelen nå i kveld.

Jeg vet det er dumt av meg å skrive slikt, at det er veldig destruktivt, men sånn er virkeligheten min.
Jeg må kllare det, jeg må bli tynn, jeg må bli ren, og mest av alt så må jeg bli fri!!!

Tilbake til selvskadingen, altså i form av kutting...
Jeg skal ikke kutte meg. Jeg skal jobbe nå.
I morgen er det terapi, på en måte ser jeg frem til det, fordi jeg håper at jeg skla klare å begynne jobbingen nå. At jeg skal klare å bli bra. jeg må klare det, jeg skal!

Jeg savner leiligheta mi, selv om jeg ikke er kommet helt i orden der. Og jeg har heller ikke fått helt roen, men jeg har et håp om at en dag skal jeg klare det. En dag skal jeg kunne si (på ordentlig) at jeg bor der.
Jeg savner å være fri, svaner litt å være alene og bare ha det greit og slappe av.
Men jeg er ikke skapt til å være alene. Jeg blir helt issolert. Får fort panikk, liker ikke å være alene over lengre tid.
Men drømmen om å ha et hjem, om å kunne gå ut, på besøk, få besøk, jobbe, gå på skole, terapi en eller to ganger i uken, dra til fastlegen med det fysiske, handle maten min selv, trene, se på tv, vaske, rydde, leve. Å ha et liv, som de aller fleste andre.

Det var litt sånn wow...

når hun bare avsluttet samtalen.
Vi må avslutte nå, for nå har jeg ikke mer å komme med.
Min første reaksjon var at hun kanskje innså at alt hun sa kanskje ikke stemte helt over ens med det reelle. Eller så var det det møtet hun stresset seg over, det møtet hun skulle være med på.
Og kanskje var det ingen av delene, kanskje var det det at hun syntes at vi hadde pratet nok, at hun hadde gitt mer, mer enn nok tid. Pratet mer enn nok med meg. Eller kjørte hun seg helt fast?
Kanksje hun ble lei av meg, maset mitt. Alle spm jeg stilte.
Jeg syntes avslutningen ble ubehagelig. Følelsen av av jeg er helt verdiløs slo meg igjen. At jeg hadde brukt for mye av tiden hennes. At hun heller ville inn på personal møtet enn å avslutte samtalen med meg på en ordentlig måte.
Eller kanskje jeg hadde rett i det jeg sa, kanskje det sa stopp fra hennes side, hun sa at hun ikke kom noe vei med å fortsette å prate med meg. Selv syntes jeg det var en grei samtale, fordi jeg fikk tatt opp temaer som er greie å diskutere. Vi kunne dele tanker, være enige og uenige. Hune kunne lære og jeg kunne lære. Men det ble til at samtalen falt i grus da den så brått ble avsluttet. Ikke bare med ordene: nå avslutter vi, men også kroppspråket hun sendte ut. Hun virka stresset, urolig. Så på klokken og ut av vinduet, trakk pusten og bevegde seg mye på stolen. Hun var utolmodig, lei og kanskje litt stressa.

Det hele satt meg bare litt ut. Nettopp fordi jeg følte at det var en bra samtale, jeg fikk sagt mye, men jeg fikk ikke gjøre meg ferdig. Det ødelag alt. Samtalen ble noe jeg skulle ønske jeg var foruten.

Det ble bare litt sånn.. WOW! Jeg er virkelig verdiløs! Og nå har jeg brukt av tiden deres, noe jeg ALDRI skulle gjort. Jeg burde forstå bedre..