I`m back and life is shit

Everytime I get back here


Everytime Ana



Everytime Life is shit









Hunger hunts me



reaches me



embraces me









I`m not alone



Everytime life is shit



Ana is always with me



Let me



Be me



Some way Free



Ana come and embrace me

Jeg tilstår, og jeg skal fortelle. Ikke forklare...

Ja, jeg klarte ikke å stå i mot tanken om at et siste kutt kunne hjelpe meg og at hele livet mitt ville bli så mye bedre, alt ville bli bra og jeg ville ikke ha flere problemer igjen. Jeg handlet på impulsene mine. Jeg dro ut, handlet skarpe gjennstander, kuttet meg, ikke bare ett kutt, men 7 kutt. Oppi alt dett begynte jeg å gråte, da stoppet jeg. Jeg hentet frem alle tingene jeg hadde gjemt unna og gik for å levere det inn. Jeg angret meg. det var galt det jeg gjorde. For jeg, unsett hvordan jeg vir og vender på det, fortjener ikke å bli mishandlet. Uansett hva jeg enn tenker om meg selv så fortjener faktisk ikke jeg å bli mishandlet. Nei, fordi jeg har like mye verdi som alle andre mennesker og det er ingen som fortjener å bli mishandlet! Bortsett fra noen da, men det skal vi ikke gå inn på nå.

Jeg glemte av at jeg "er" en selvskader, derfor ble jeg så paff da jeg ble møtt som en selvskader. De var så rolige og så kalde mot meg. En rolig iskald holdning som gjorde at jeg fikk gåsehud på hele kroppen. Det var så feil, hele greia. "Det er bare Kamilla som har skadet seg, igjen". Det jeg trengte var omsorg, fordi jeg hadde levert inn det eneste jeg hadde igjen av noe jeg trodde var en slags omsorg. De skarpe gjennstandene mine. Men jeg ville ikke ha dem. Jeg ville, for første gang ærkjenner jeg det, at jeg ville ha ekte omsorg, fra ekte mennesker. Kankje en hånd å holde i, kanskje en klem eller omtenksomme ord. Nervær. Ikke alene, men sammen med noen, noen som brydde seg om meg.

Og jeg skal innrømme at tårene mine presser p nå når jeg skriver dette. Det gjør vondt for jeg vet at jeg ikke kan ta i mot den slags omsorg. Det ligger ikke til min natur å ta i mot kroppslig omsorg. Selv om jeg absolutt kjenner på behovet.

En dag skal jeg kjenne meg fri, håper jeg. Jeg er gått inn i en liten depresjon nå, men jeg skal ikke la den ta over meg og håpet mitt. Jeg skal bli fri, fri fra mishandlingen.

Den andre, lukka bloggen har jeg åpnet igjen.. for de som ønsker å lese den..

KLemklem fra meg!=)

Ett lite kutt...

Bare ett lite kutt, så blir alt bra igjen..
Jeg vil så gjerne at det skal være slik, men vet så inderlig godt at det ikke er slik i det hele tatt. Så hva skal jeg gjøre? Kroppen min rister, hyler og skriker: bare ett lite kutt. Jeg har abstinenser..

Ting går ikke min vei, ikke i det hele tatt. Jeg har vondt i underlivet så og si konstant, så vondt at jeg blir så kvalm at  jeg nesten kaster opp. Jeg kan ikke kutte meg, det ville være å motarbeide meg selv. Jeg jobber jo for et bedre liv uten selvskading. Men hva om jeg bare kutter ett lite kutt, sånn for en aller siste gang?
Alle vet at det mest sannsynlig ikke blir siste gang. Jeg vil at sist gang jeg gjorde det skal være siste gang.

Sliten

Jeg er sliten! fryktelig sliten..
Kroppen og hodet vil ikke mer, men likevel holder jeg det gåene..

Påsken har vært tung, mye tyngre enn forventet. jeg kom meg helskinnet gjennom den, og takk for det!
Jeg har lært mye denne påsken. Lærdommen om hvor viktig det er å kjenne sine begrensninger. Og kunne ta hensyn til seg selv. Det er ikke bare bare. Jeg viste inni meg at jeg burde dra, jeg burde være en plass hvor jeg kunne la det som ville komme, komme. Likevel trosset jeg det og ble. Måtte tvinge vekk alt vondt og da kom det heller uventet. Og til helt feil tidspunkt og sted. Angstanfall.. panikkanfall, smerte, mye smerte!

Nå når jeg er tilbake, på plass, jeg er der hvor jeg kan slippe alt. Jeg kan (endelig) bare la det komme. Men nei, jeg får ikke til. Jeg tør ikke. Er så fryktelig redd for hvor som kan komme. Jeg er redd for mine egne reaksjoner. Jeg er redd for om ojeg kommer til å overleve om jeg faller. Men jeg burde virkelig ikke utsette det heller.

Gruer meg til evt. samtale med behandler. Vet ikke om jeg har jobbet godt nok, vet ikke om jeg har gjort det jeg skulle. Vet ikke om jeg samarbeider eller om jeg jobber på egenhånd. Jeg vet ingenting og jeg er redd for å bli fortalt alle disse tingene jeg ikke vet.

Det er natt nå, nå som alltid.. her på bloggen.. Jeg tør ikke legge meg. Inne på dette rommet. Tenker på alle de gangene jeg har kuttet meg.. alle de destruktive handlingene og tankene som farer rundt i dette rommet.. Jeg vil ikke, tør ikke. Døra er på gløtt, det er trygt, litt i alle fall. Jeg tror ikke jeg har noen skarpe gjennstander. mange deler av meg skulle ønske det, virkelig, men på en annen måte absolutt ikke. Jeg vil ikke ha et eneste arr til. det er bare så nok nå. Den andre delen av meg manipulerer meg til å tro at det er det som kan hjelpe meg, bare ett kutt, liksom.. Faen ta disse syke tankene!!! Jeg vil bli frisk!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg skal bli det!

Jeg har som vanlig en hel masse planer om hvor bra ting skal bli.. Og som vanlig skal jeg gjøre alt jeg kan for å gjennomføre disse.. Og som vanlig kommer jeg sikkert ikke til å gjøre en enest av disse. En altfor stor del av meg er: HÅPLØS!
Men denne gangen skal bli annerledes! den skal! For jeg SKAL bli bra nå!!!

Håper alle sammen har hatt en så bra påske som mulig!
Stor klem!=)

Hvor er jeg? Finner ikke meg selv..

Jeg ser meg selv i speilet, men det er ikke meg, det er ikke riktig. Jeg føler meg utilpass i min egen kropp. Det er ikke en kropp en gang, bare et skall utenpå sjelen min. Sjelen min hører ikke hjemme i dette fettfylte skallet. Jeg vil ut av den, men får det ikke til. Bulemisk følelsesliv. Angsten stiger. jeg må ha mat.. Det er det eneste som kan døyve denne smerten som sitter som et kvelertak rundt strupen min. Anorektisk tankegang. Jeg kan ikke spise, jeg vil ikke spise. Jeg vil ha sulten, den er den eneste som kan holde meg i nogenlunde livet. Planene er store. Jeg skal klare både det ene og det andre. Til en vis grad kjenner jeg på mestring. Sånne små ting i hverdagen som ellers er en stor utfordring. jeg klarer det, uten så altfor mye stress. mestring, og jeg blir glad. Gleden varer kun kort tid. Kommer på at jeg for litt siden inntok beroligende medisin. Hva hadde jeg da mestret?? Ingenting! Det er ikke meg, det passer ikke. Jeg skal klare disse tingene uten medisin, det er jo det jeg vil. Men det er håpløst, akkurat det er håpløst.

Jeg skjemmes! Sitter ved kjøkkenbordet.. Spiser et rundstykke, et knekkebrød, og jeg skjemmes. Ingen sultfølelse. Panikk er det jeg kjenner på. Tar et knekkebrød til og skjemmes så fælt, men klarer ikke å la være. Hadde de bare vist alt jeg spiste som de ikke kan se. Hver gang de snur ryggen til. jeg vil ikke, men klarer ikke å styre impulsene. Derfor har jeg lagt på meg 11,5kilo på 2mnd. Magen min står rett ut. Jeg ser gravid ut. Klærne mine passer ikke lenger.

Jeg vil så gjerne reise, bare dra en plass jeg ikke har vært før. Oppleve noe nytt, nye omgivelser. Jeg skulle ønske jeg kunne reise sammen med noen, bare hatt det gøy. Nyte livet. Men det er ingen plass å reise, det er ingen liv å nyte. For den samme gamle bagasjen følger med hvor enn jeg beveger meg.

Medisinene sluntrer jeg litt unna, ikke helt med vilje. Tar 1/3 av dosen. Resten lar jeg være. Bare idiotiske grunner egentlig. Forklaringen for meg selv er medisinmagen som jeg allerede har på plass. Jeg er ikke syk, men jeg er nok ikke helt frisk heller. Jeg trenger egentlig medisinene, jeg bare vil ikke trenger dem. Hodet mitt er begynt å surre igjen. Det er ikke et godt tegn. Det betyr at jeg snart blir syk igjen og da må jeg ta medisinene hele tiden. Jeg liker virkelig ikke de medisinene.

Jeg skal fortelle dere litt om trygghetene mine.

Trygghetene mine er overlevelsesstrategiene jeg alltid har hatt, eller i allefall så lenge jeg kan huske. De er viktige for meg. Når de blir truet begynner jeg vakle. Det er som om jeg rives i stykker. Hele grunnmuren min faller og jeg ligger kliss naken, helt alene og velsig utrygg. Trygghetene mine er ikke bare snille, mange ganger er de sinte og slemme mot meg, men de er i alle fall der. De svikter meg aldri, det har de aldri gjort og jeg stoler på at de aldri kommer til å gjøre det heller. Så kommer det fremmende mennesker inn å skal fjerne trygghetene mine. De forteller meg at jeg ikke trenger dem lengre, osv.. De medisinerer meg for å få vekk trygghetene mine. De sier at når jeg får ryddet opp så vil jeg ikke trenge dem lengre, og de vil forsvinne.
Glem det, sier jeg! Glem det!!! Vist det finnes mennesker man kan stole på, vist noen menneske ønsker at jeg skal stole på det såfor all del ikke gå løs på trygghetene mine.

Du er så ekte. Men jeg vet at jeg aldri kan ta på deg, ikke fysisk.
Jeg ser det trette ansiktet ditt og vet at du er sliten.
Du har jobbet hardt. Du har hjulpet meg.
Du holder rundt meg, beskytter meg som en dyrebar glasskule.
Du er så ekte. Jeg hører ordene dine, stemmen din.
Du holder meg i hånden din, stryker meg om kinnet.

Jeg vet at du er sliten, at du også kan bli lei. Jeg vet at du må ha pauser, du er ikke så ulik meg. Selv om du ikke er ekte som i en fysisk person. Men du er ekte nok og i hjertet ditt er det alltid rom. Det er greit at du er sint, du skal bare hyle så mye du vil. Jeg vet at du er trist å lei deg, jeg skal ta i mot tårene dine.
jeg vet at du er ekte nok selv om jeg ikke kan nå deg, selv om jeg ikke kan vise deg frem.
"De" vil aldri forstå deg helt fult fordi du ikke kan vise deg, du må gå gjennom meg.
Jeg syntes det er greit, for du er ekte nok for meg.
Jeg skal ikke forlate deg, jeg skal aldri gi slipp på deg. Og ingen skal få skille oss.
Kjære Kamilla!
Jeg lover å aldri svikte deg igjen! Aldri!