Jeg skal nå skrive litt om hva jeg tenker ville vært rett behandling av meg. Kan kun skrive om meg, for jeg vet ikke hva andre har behov for, men kanskje noe kjenner seg igjen i behovene jeg fremstiller...
Det er kaos, det har vært det lenge nå. Flashbacks døgnet rundt. Alle mulige slags følelser, og alt på en gang. Sinne, frustrasjon, tristhet, glede, irritasjon,håpløshet,håp, mot,håpløshet,håpløshet,håp og enda mer håpløshet og litt håp, osv...
Sinnet i meg vokser, skadetrangen vokser. Men håpet i meg stritter i mot. Jeg skal bli frisk nå, jeg nekter å kutte meg. Det er stopp på blod, kutt,suturer, bandasjer, osv.
Jeg er så sliten, jeg sover ikke. Lenge har maten og kontrollen rundt det styrt meg og tankene mine. Har veid meg 100 ganger om dagen. Sultet meg, spist, kastet opp. Vekten går ned, den går opp, ned, opp, ned, opp, og jeg blir aldri fornøyd.
Jeg føler meg ekkel, skitten, verdiløs.
Blikket mitt blir rettet mot de andre pasientene. De er verdt mye mer enn meg. Jeg skulle ikke vært her. Det er ikke plass til meg. De vil ha behandlig, det vil jeg også, men får det ikke til.
Alt de har lært, jeg har ikke lært. Jeg er dårligere, jeg får ikke til, jeg er vanskelig, men aldri syk nok. Ikke vil jeg bli sykere heller, men jeg vil ha hjelp. Jeg er bare ikke syk nok. De kan ikke hjelpe meg. De vet ikke va de skal gjøre med meg, og de sier det, rett ut. Det er ikke min oppfattning av situasjonen, det er noe de sier.
Jeg bruker for mye av tiden, jeg tar opp plassen. De kan ikke skrive meg ut. Jeg kan heller ikke være her. Jeg er ikke syk nok, men jeg er for dårlig til å være der ute. De sier jeg ikke har noen plass å dra til. Det er feil, jeg har en plass å dra til, det er bare det at jeg ikke har oppfølging der ute. Og oppfølging skal faktisk være mulig å få til. De får det bare ikke til. Så jeg er her, men de kan ikke hjelpe meg. Jeg må hjelpe meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det. Hvor dkal jeg begynne? Hva skal jeg gjøre? KLarer jeg det?
Situasjon: Jeg sier i fra, jeg har det vanskelig. Jeg vil dø, jeg vil ikke leve lengere. KLarer bare ikke, får det ikke til, ser ikke vitsen. Jeg vil kutte meg. Kvitte meg med armer og ben. Jeg trenger hjelp. Tilstanden min har forverret seg, dere må hjelpe meg.
Hvordan kan vi hjelpe deg? Jeg vet ikke, jeg vet ikke!
Da foreslår vi at du er sammen med oss og heller sier i fra om du får det verre.
Da mener dere altså at jeg skal sitte opp sammen med personalet omså hele natten vist jeg trenger noen sammen med meg. Ja det skal du bare gjøre.
(og de kjefter på meg fordi jeg har vanskelig for å komme meg opp om morgenen. Hmmm, rart!)
Noen andre kommer å sier at de kan være sammen med meg, MEN da må jeg samarbeide, jeg MÅ love å ikke skade meg.
Kjære søte menneske, tenker jeg. Hadde jeg hatt så pass kontroll at jeg bare kunne bestemme meg for at jeg ikke skulle skade meg, så hadde jeg ikke hatt behov for å ha noen sammen med meg.
Det jeg tenker er det at å ha noen sammen med seg kan forhindre, det kan dempe skadingen. MEN ingen kan noen sinne love et annet menneske noe 100%. ALDRI! Ikke når man ikke har kontroll.
Jeg skulle ønske at de kunne høre mine ord, fordi de er tydelige. Jeg skulle ønske at de kunne møte meg på mine behov, fordi de er tydelige. Jeg skulle ønske at de kunne ta vare på meg, for mitt behov for omsorg er tydelig.
Jeg har vært innlagt sammenhengende i over 2år, de kjenner meg så pass godt nå at de VET at tettere oppfølging vil hjelpe meg i en krise. De vet at når jeg sier at jeg kommer til å skade meg så gjør jeg det. De vet at når jeg sier at jeg kommer til å prøve å ta livet av meg så kommer jeg til å prøve. Til nå har jeg selv stoppet før det har gått for langt eller så har noen andre stoppet meg. Men mange ganger har det kunnet gått galt. Hvordan kan de, de som har holdt meg fast og tatt fra meg barberbladere og andre skarpe gjenstander, de som har fattet tvangsvedtak i hytt og pine nettopp fordi det ikke er lovt å vite at pasiener har skarpe gjenstandre inne på sykehuset uten å gjøre noe. De som har lovt til å holde deg fast, ta fra deg alt du har som kan brukes til å skade seg med. Hvordan kan de da la vær å hjelpe meg når jeg konkret ber om hjelp fordi jeg er redd for at det ikke kommer i dag i morgen. Jeg er redd for at jeg tar livet av meg, jeg er redd for at jeg ikke
flytter ut av sykehuset og "hjem", men i en kiste under jorden. Hvordan kan helsepersonell være så ufølsomme?
Hvordan kan de stå å se på at jeg ikke spiser, stå å høre på at jeg kaster opp. Hvordan kan de la vær å hjelpe meg med maten når jeg konkret ber om hjelp, fordi jeg sliter noe så jævlig med det. Fysisk har kroppen det bra, men psykisk er det et rent hevelte. Hvordan kan de si at det er bare å spise. Hvordan kan en som har fulgt meg i over 2år si: ja du sliter kanskje litt med maten, ikke vet jeg?!
Hvordan kan personal som vet at jeg har gått med i vekt pga. spisevegring spørre meg om råd for vekttap?
Hvodan kan de sitte å si at de ikke vil at jeg skal skade meg alvorlig, at de ikke vil at jeg skal dø, og vist tettere oppfølging, omså den tetteste av dem alle, vist det kan hjelpe meg så gir de meg det. Hvordan kan de si det, og ikke mene det?
Hvordan kan de si at jeg ikke samarbeider når jeg ber om hjelp, når jeg jobber hele tiden. Når jeg nesten aldri skader meg lenger, hvordan kan de da si at jeg ikke gjør det bra nok. At jeg må jobbe hardere?
Hvordan kan de provosere meg så masse at jeg mister det lille jeg har igjen av kontroll? Hvordan kan de vri om alt til det positive?
Jeg reiser meg, går ut av døra, dryler den igjen og kjører koppen i en helvetes fart mot gulvet, løper inn på rommet, står der en stund, bena svikter. Kroppen reagerer på det helvetes destruktive adrenalinkikket. Hvordan kan pleieren si at de er en positiv utvikling?
Hvor mange kopper og glass har ikke jeg kust opp gjennom årene? Og nå plutselig er det positivt?
Hvordan kan en pleier vir min desperasjon etter noe bedre, etter forståelse, omsorg og hjelp om til noe positivt? Er det da også positiv om jeg kutter meg opp? Kutter meg opp fordi jeg ikke ser noen annen løsning. Fordi alt er så håpløst, fordi kontrollen er vekk og jeg finner den ikke.
Hvordan kan en pleier be meg forfølge dem for å vri på det hele?
Hvordan kan de etter at jeg flere dager, hele dagen har fortalt at jeg skal dø, koste hva det koste vil. Hvordan kan de bare høre på det?
Hvordan kan de bare høre på at jeg forteller om en stemme som gir meg ordrer om å avslutte livet mitt, om å kutte meg opp,osv.. hvordan kan de da bare la meg styre selv? Hvorfor hjelper de meg ikke?
Hvordan kan en pleier sette seg ned å "planlegge" sammen med meg hvordan vi skal gjøre det resten av kvelden, hvilken oppfølging jeg skal ha, nettopp fordi han sier at han ikke vil at jeg skal dø, hvordan kan han bare gå hjem fra jobb uten å faktisk gjøre det han har sagt han skal gjøre?
Hvorfor fikk jeg ikke oppfølging i det hele tatt?
Hvorfor ber de det personalet som er sammen med meg, nettopp fordi jeg ikke kan være alene, hvorfor ber de han om å se til 2 andre pasienter?
Jo, fordi jeg er mindre verdt!
Hvorfor er ikke min angst ille nok? Hvorfor er ikke mine sår ille nok? Hvorfor er ikke mine flashbacks ille nok?
Hvorfor skylder de på mine foresatte? Hvorfor hjelper de meg ikke?
Hvorfor er de så ustabile og uforutsigbar oven for meg? Hvorfor lover de alle veier, men holder aldri ord? Hvorfor vil de ikke holde meg i livet? Hvorfor tvinger de meg inn i en død jeg ikke vil inn i?
Hvorfor kan de ikke bare være sammen med meg? Hvorfor er jeg nødt til å høre fra pleieren at han ikke har hatt tid til meg, at han har hatt elendig oppfølging på meg. Hvorfor er jeg nødt til å få høre det? Hvorfor må det være sannheten? Hvorfor har de ikke tid til meg? Jo, jeg er ikke viktig nok? Hvorfor er jeg tvangsinnlagt? Hvorfor kan jeg ikke bare dra min vei? Hvorfor er det bedre at jeg dør her inne?
Hvorfor bekrefter pleieren at de vil få store problemer med fylkeslegen og kontrollkommisjonen om jeg dør nå? Hvorfor? Hvorfor kan de ikke bare hjelpe meg? Når de allikevel vet at de vil få store problemer om jeg dør nå. De vet at de gjør noe galt. De vet at de burde være mer sammen med meg. De vet at jeg har det helt jævlig. De vet er faren for at jeg dør er reell og stor. De vet at det er dokumentert i DIPS, mitt dødsønske, de vet det verbalt. De vet det så inderlig godt. Og det verste er at de vet at det ikke er mitt ønske, for jeg ønsker ikke å dø, jeg bare klarer ikke å leve. Allikevel ønsker jeg ikke å velge døden som min reddning, men jeg blir tvunget. Av kaoset i hodet mitt.
Og de, de fokuserer på at jeg har det rotete på rommet mitt. Det skulle vært ryddet der.
Vel, vær så god å rydd, om dere absolutt ønsker at det skal bli ryddig der inne. Men dere får vente til jeg ikke er her.
En ting er faen så sikkert å det er det at å rydde er det siste jeg trenger hjelp til. Jeg er faktisk ganske god på å rydde. Akkurat nå har jeg bare alt for mye annet som plager meg. Som tar energien min, kreftene mine.
Jeg skulle ønske at de var sammen med meg, viste meg omsorg, at jeg har verdi, at de ga meg tid. Hørte mine ord, viste omså bare litt forståelse. Bare var sammen med meg, slik at døden kunne komme litt lenger vekk. Nå er den altfor nær. De vet det, de bare "glemmer" å hjelpe meg. Det er nok det de vil si den dagen de må forklare seg.
Og drømmene mine får leve, de skal få leve videre, i minnene.
Jeg skulle ønske det ikke var slik som det er nå, men slik er det. Det går ikke ett sekund uten at jeg kjenner pulsen, ikke ett sekund uten at jeg tenker på hvordan, når og hva.
En dag er jeg vekk. For uten hjelp vil de ferreste klare seg. Jeg klarer meg i alle fall ikke helt uten hjelp. Men nå er jeg uten hjelp. De overser meg. De er opptatt med de andre, de som betyr mere, de som er viktigere. Og jeg forstår det. Jeg bare liker ikke at det er slik.
Jeg vet ikke om det ville hjulpet, men mitt forslag er at de trenger mer personal. Men vist jeg er den eneste som ikke får oppfølging pga personal mangel, så er det vel ikke så viktig å få inn flere.
Hun snudde seg, ga meg en klem og sa: jeg elsker deg. Jeg elsker deg også, sa jeg. Så gikk vi hver vår vei. Det var kanskje det de siste ordene som ble sagt..
