Nyttårsaften

Godt nyttår!!!

Søvnløs natt..

Jeg er våken, noe som for første gang på en stund er fryktelig, fryktelig tungt. Jeg har prøvd å sove, virkelig prøvd, men det går ikke. Jeg skjemmes!!! Vet ikke hva det er som skjer med meg, men jeg tror det er 20 forskjellige stemmer som prater med meg. Eller de fleste prater ikke til meg heller. Det er sånn rart, som om de prøver å si meg noe uten å si det direkte. Jeg får bare sånne små stikkere her og der. Og det er så tungt. Det er så ekkelt. Den ene jente stemmen var verst.. Helt kort bare, som om hun var rett ved siden av meg, men snudde vekk hodet og halvveis ropte ut i luften:  Æ e her
Og en ung stemme, en liten gutt høtres det ut som, en bergenser,, han gjenntok og gjenntok seg selv: Eg veit ikkje, eg veit ikkje, eg veit ikkje
Det hørtes ut som om han var blandt mange andre mennesker. Ellers så har det vært voksne herre og kvinne stemmer, de snakket jeg tilbake til. Hun jenta som ropte at hun var her, hun snakket jeg også til, men det var bare på refleks. Jeg sa med en gang jeg hørte henne: Æ vet det, æ vet det
Det har vært en del sanger der inne også. Og alle marerittene.

Det er varmt og jeg klør, allergisk. Det er blomster og juletre og hele pakka her. Tettluft og ikke akkurat den reneste plassen på denne jord.

Jeg har begynt på en ny blogg, den er lukka. Tenkte å etterhvert invitere noen av dere som har fulgt bloggen min. det er bare å legge igjen mail adressa i kommentarboksen, så inviterer jeg etterhvert!:)
Vil ordne den litt først. Tenkte å bli litt flinkere til å legge ut bilder, også vil bloggen være veldig ærlig, naken og utleverende. Jeg kan lett bli gjennkjent og vil derfor ha den lukket. Ønsker ikke at det skal ligge åpent for alle. ja dere skjønnner hva jeg mener.

Nå skal jeg snart stå opp og ta dagens første kaffe. Det er fortsatt 3 kvarterer til den blir servert, men likevel. Skal høre om jeg kan få ta meg en røyk nå.
Dagen i dag må jeg bruke til noe. Jeg kan ikke gå rundt slik som jeg gjorde i går. Er det rart man får suicidale tanker?! skulle bare ønske at jeg var 5kg lettere, da jeg ting vært helt, helt annerledes!!!

Hm..

Dagen i dag ble så absolutt ikke som forventet. Ikke at jeg vet hva jeg hadde forventet, men jeg merker at jeg ikke liker utfallet av den. Jeg forsøkte, virkelig forsøkte å legge fra meg alle planene om å kun vise frem Kamilla i dag. For jeg hadde nemlig planlagt å bare vise henne og alle helst gjøre det en god stund fremover. Men jeg la de planene vekk ettersom at jeg frykter for mitt eget liv og dens helse. Så, jeg skulle være meg selv fult og helt, jeg skulle fortelle alt slik som det er. Nei, det fikk jeg ikke til, som alt annet, så feilet jeg, igjen! Samtalen ble avsluttet og jeg hadde ikke fått ut noen ting alt var bare kaos, kanskje hakket verre enn før jeg gikk inn.

Så jeg forsøkte å huke tak i beh. før han gikk. Da sa jeg at kanskje jeg trenger litt tettere oppfølging. (Herregud, jeg er god!!!) Det er ikke helt meg å be om slikt, eller noe som helst egentlig. Men tydeligvis så har det vist seg at tettere oppfølging ikke er for meg. Det gjør vist nok ting verre, eller noe i den duren. Jeg ville bare ha det for å unngå en død eller en nesten død eller i det hele tatt et dødsforsøk. Vi forstod ikke hverandre. Det ble bare vond å vanskelig å være i samtale nr. 2. Jeg ville bare ut der fra, vekk, bort. Hodet mitt forlot den samtalen lenge før kroppen min. Det ble snakk om å ta det som kom opp der og da. Og ja jeg er enig i den. Men hodet mitt ville ikke, jeg ville ikke. Jeg hater dette og når man føler at man må sloss, at man ikke blir trodd når man ber om noe. Eller at man blir stilt i tvil i forhold til intuisjonene man har med det man gjør. Altså, jeg kom tilbake fra perm, før planlagt. Jeg bestemte meg 2 timer før jeg dro. Det var en ganske så haste, halvveis akutt tilbake reise. Jeg har jobbet med meg selv om mine reaksjonsmønstre for full guffe i over en uke. Jeg har sovet 0-2timer hver natt. Jeg går helt ved siden av meg selv, mentalt. Jeg kommer tilbake og nattevaktene smiler, er glade, prater om hverdagslige ting. Jeg er våken. Våknet etter mine 2 timers søvn kl. 04.00 i natt. de kom inn på rommet mitt kl. 06.30. Det er runde kl. 00.00, 03.00 og 06.00. Hun spurte meg om jeg hadde vært våken hele natten. Hun skal ikke spørre meg om slikt, hun skulle til en vis grad vite at jeg var ganske så langt inn i søvnen da de hadde 03.00 runde. Men, nei, de hadde vel ikke hatt runde på meg. Rett før jeg dro på perm hadde jeg flere netter hvor jeg var våken hele natten. Da var de ikke inne en eneste gang. *kjempe trygt*

Jeg sto opp og begynte etterhvert på min fantastiske rensekur. er spent på resultatet!!!

Angsten lå og murret i bunnen av meg hele dagen. Jeg måtte få til å prate med beh.
Fikk jeg til? Nei!!!

Det er noe galt med meg. Jeg mister alt rundt meg, og meg selv. Men de som er rundt meg ser meg som en meget samlet person med all bakkekontakt som finnes. Det må være denne masken som er på klistret igjen. Og jeg hater det!

I ettermiddag har jeg bare vært på rommet, ligget på sengen og hørt, yes, I know!!! Hørt, en kvinne hyle, gråte, hun var helt desperat i stemmen. Hun var inne i hodet mitt, så jeg kunne ikke gjøre så velig mye for å hjelpe henne. Jeg følte meg helt hjelpes løs. Så jeg måtte finne en måte å håndtere dette på. Jeg spurte meg selv hvem denne stemmen kunne være. Kjente jeg den igjen? Var det en del av meg selv? Var det noen jeg kjente? Osv... Jeg kom vel helt egentlig ikke frem til noe. Men mine tanker er at det kan være den delen av meg som er desperat, den delen av meg som er hysterisk redd. Den delen av meg som opplever, igjen og igjen og igjen ting som barn ikke skal oppleve. Ting som ungen jenter skal slippe, ting som skal kunne unngåes, men som blir allikevel fordi verden innholder en hel masse mennesker som ikke kan behandle kvinner med respekt. Som ikke kan behandle kvinner, barn og unge på en ordentlig måte. Mennesker som må ha store vrangforestillinger om helt grunnleggene "rett og galt". Uansett. Jeg tror de hyle kunne komme fra meg. Og jeg skulle ønske at noen andre enn meg kunne høre dem, selv om det var grusomt å høre på. Jeg skulle ønske at "de rette" folkene kunne høre dem. Slik at jeg kunne på hjelp, slik at noen kunne være der og roet meg ned. Bare en stemme fra et menneske som kunne fortelle meg at ting vil bli bedre, jeg er her for å hjelpe deg og jeg skal ikke forlate deg.

Jeg måtte få stemmen vekk, og den forsvant tilslutt, men da kom marerittene..
Jeg har lugget fast spent i den senga, inne på det rommet fra kl. 15-19.30 og hyperventilert, svettet, hatt angst, holdt på å tisse meg ut. Hatt vondt, masse smerter. MEN jeg var helt alene, stemmen min ville ikke komme ut. Jeg kom meg ingen vei. Omsider kom jeg meg ut og på toalettet, men noe "tvang" meg tilbake til marerittene. Gikk rett tilbake til rommet og la meg i sengen, ble hentet tilbake, marerittene tok over.

Døden er kanskje ikke så ille.. Jeg mener, når livet er som dette, kan døden være noe verre?
Jeg er nyskjerrig, jeg ønsker å finne ut av det. Det hadde vært så fint om det bare kunne vært et fredlig sted, et sted hvor redsel ikke finnes.. Et sted hvor man kan ha det trygt og rolig i evig tid. Jeg ser for meg at døden bare er svart. Men jeg har også mine frykter om hva døden kan være. Jeg ønsker å finne ut av døden. FEIL! Jeg ønsker det ikke, jeg er livredd for at jeg skal greie det denne gangen!!! jeg er livredd for at jeg, igjen skal greie å lure meg selv til å tro at jeg ønsker døden.. For det er ikke det jeg ønsker, men man ser jo hvordan det har gått tidligere.. Kun tilfeldigheter..
Det var en gang en som sa til meg: du har vært nær døden mange ganger. jeg har vært redd og bekymra for deg..
Jeg husker at da jeg hørte det ble jeg litt redd, og litt glad. Redd fordi det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde vært nært døden en del ganger, og glad fordi jeg hadde fått det bekreftet, at jeg er dødelig, at jeg nesten har vært der, sånn i døden.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kuttet meg på halsen, men det begynner å ble en del ganger nå, arrene begynner å ble mange. Jeg merker at når jeg er blandt "vanlige" så gjør jeg alt for at de ikke skal se halsen min. Jeg ønsker ikke å måtte bortforklare, men jeg vil heller ikke skremme noen ved å fortelle sannheten.

Jeg håper at neste gang jeg kutter halsen, så blir det aller siste gang! Jeg håper at neste gang jeg kutter halsen, så finner jeg ut av dette med døden! Og jeg håper at neste gang jeg kutter halsen så får jeg evig trygghet og ro i sjela!

"I`m back at the place where I belong"

Hm.. Det var rart! Veldig rart.
Greit jeg har bare vært hjemme 8 dager, men allikevel, det er det lengste jeg har vært på en evighet. Men huff, så rart det var å komme tilbake.

Lurer på om hodet mitt i det hele tatt er plassert på toppen av kroppen min, slik som det er meningen at det skal være.. det føles ikke slik. Det føles som om jeg har mistet både hodet og alt annet mentalt. Jeg er og det er vel det eneste. Kanskje det er nok, nei kanskje ikke. Jeg trenger å fokusere, noe som er umulig. Jeg har fått med meg så mye som at de 4++ kiloene jeg trodde og mente jeg hadde gått opp var 1, 9kg. Og greot, jeg hater at jeg har gått opp og ikke ned. Men i,9kg er litt lettere å bære enn 4++. Og det er så absolutt lettere å kvitte seg med. Så nå sitter jeg da her og har sovet like lite eller mye som jeg har gjort før jeg dro, mens jeg var borte og nå når jeg er tilbake. Altså: 2 timer. Men jeg fuker best slik. Da jeg for noen dager siden som 5 timer var jeg ikke menneske. Jeg klare ikke å våkne helt. Satt bare der og ville sove, for evig og alltid. Men, jeg som alle andre vet at lite søvn, så lite søvn, ikke er bra for kropp og sjel.

Jeg skal forresten starte på rensekur i dag!!!=) Gleder meg!!! Can`t wait!!!

Også lurer jeg veldig masse på om det er sånne folk her i dag, de menneskene man kan snakke med og slik. For vist ikke, så drar jeg vekk her fra, det er da virkelig ikke vits å være her vist jeg ikke skal snakke med noen. Men igjen, hva skal jeg snakke om. Hodet mitt har jeg mistet. Tanker er det noen andre som tar seg av. Jeg bare er og det er alt. Jeg har ingenting på menyen, for å si det slik.
På en måte så vil jeg bare gå å henge meg, jeg vet at det er smertefult. Kanskje jeg da ville fått tilbake noe av det vettet jeg har mistet.

Jeg hater, virkelig hater denne verden. Ubeskrivelig mye! Har dere sett den reklamen for plan fadder (tror det var det). De små barna som snakker om lekebiler og slikt. De forteller at de blir slått før de får leker. Også sier den norske stemmen at med å si at de blir slått, så mener de seksuelle overgrep...
Aldeles grusomt. Jeg må bare forlate tv-skjermen når de der kommer på. Og det gjør så vondt i sjelen å tenke på at ved å bli fadder så greit, du hjelper kanskje ett barn, men hva med alle de andre barna som aldri får hjelp. Jeg vil hjelpe alle. Jeg hater denne verden!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg fortalte et menneske om den egentlige diagnosen min. tenkte bare at denne personen burde vite det. For i mitt sinn så tenkte (merkelig nok) jeg at personen kom til å forstå litt mer. Men nei, jeg fikk en hel masse spm om hvordan i alledager jeg hadde fått den diagnosen. Og bla, bla, bla... En hel masse store øyner og herregud, herregud...
Jeg sa tilslutt at jeg trakk det tilbake, at jeg ikke mente det jeg sa. Da var det greit. Jeg slapp unna med den. Og personen like glad igjen. Diagonsen "forsvant". Det gjorde vel jeg også, plagene mine og alt.

Jeg elsker meg selv som Kamilla. Hun er bare så søt, men jeg føler og frykter at jeg holder på å miste henne...

Skal foresten skrive meg ut i løpet av kun kort, kort tid!!!!!!!!!!

Gleder meg til å kunne leve for meg selv, jeg, Kamilla og sulten!!!<3
Forever

Jeg skal ikke dø, eller noe slikt..

Kan jo ikke det, da finner de ut hva jeg veier og det går jeg ikke med på!!!
Jeg skal bli tynn!!!
Jeg skal!!! Jeg gir ikke opp!!! Har startet en faste, den skal vare i 16 dager++
Vet at jeg selvfølgelig kommer til å få en del sprekker inni mellom, men det er lettere å holde seg "matfri" eller spise veldig lite når man egentig er på en faste.
Jeg har nå i kveld gitt mamma klar beskjed om at jeg ikke kommer til å spise mer fremover og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å spise på julaften heller. Hun bare lo, på en litt så "jeg vet ikke hva jeg skal si" måte.. Jeg var helt i fra meg, ville bare gråte, satt å stirret tomt ut i luften og pratet litt om hvor forferdelig deprimert jeg er. Jeg sa også at det kom av all den ekkle maten jeg hadde i kroppen og at jeg hadde det mye bedre på tom mage.
Jeg klikker helt fullstendig om noen prøver å oppfordre meg til mat. Det er så veldig dårlig gjort å gjøre slik når de vet at man må holde seg unna. Jeg mener, vil de at jeg skal ha det helt jævlig?

Ikke 300gram, 3kilo. I går kveld var det helt oppe i 4 kilogram. men i dag var jeg tilbake på 3kilo på + siden =(
Men jeg vet at dette er kilo jeg fort får vekk. Sist gang da jeg gikk opp 2,4 kilo var de vekke og vel så det etter 2 dagers intensiv jobbing. Ingen faste, men jobb..
Jeg skal klare dette! Og jeg er ikke den som gir opp, skal i alle fall ikke være det!

Gidder ikke å si i fra til behandler eller til avdelingen. Jeg vil være for meg selv, være så fri som mulig. Djevlene følger meg hvor enn jeg er. Og jeg er faktisk tryggere her jeg er nå enn hva jeg er på det forbannade sykehuset. Her kutter jeg meg ikke alvorlig, ikke sånn dødelig. Fordi jeg har min kjæreste dyrebare slektning her. Det menneske som betyr mest i hele verden for meg. Og jeg tar ikke livet av meg forran det menneske!!! ALDRI!!! Men på det helvetes sykehuset så er det så lett å glemme. Man blir så inne i "syk" at før man vet ordet av det så har man halvveis kutta av seg hodet. Jeg tror jeg skal være hjemme en god stund til. Eller i alle fall til søndag, om ikke lenger. Og heller reise tilbake snart. Men når jeg kommer tilbake til sykehuset så kommer jeg til å dra hjem til leiligheten mest mulig. Jeg skal være for meg selv. Jeg nekter å være sammen med mennesker som kun ser på meg som syk. Mennesker som omtaler meg som syk. Mennesker som snakker til meg som syk. mennesker som sier det samme til meg i dag som de sa for 1 1/2 år siden: du er ute her fra snart, før du vet ordet av det...
De bare glemmer den setninga hvor det inneholder en hel masse ord som betyr år. Kamilla du skal ut her fra, det vil bare ta noen år, mange år, en hel del år, før du vet ordet av det så har det gått mange år...
Faens idioter!!!
Jeg har for helvete vært innlagt å godt over 2 år sammenhengende nå, er jeg noe mer utskreven nå? Er jeg "friskere" nå? Er det noe som har endret seg i det hele tatt? NEI! det kan jeg fortelle med en gang. Fordi det er nemlig en hel masse misforståelser ute å går. noe som irriterer meg grense løst!!!
Jeg er en sånn person som er kjempe sjenert de første gangene du møter meg, også blir jeg mer og mer uttadvendt etter som tiden går. Vel dette er noe sykehuset mener er en endring, et friskhetstegn. Og ja friskt er det, men det er jo ingen endring, jeg har jo alltid vært slik. Men det kan jo ikke de vite for de kjente meg jo ikke før.Men de tror altså at jeg har endret meg så veldig fordi jeg tør å prate mer, er ikke så sjenert lenger, osv...

Det jeg tenker er mer viktig å se på er tryggheten. Er jeg noe mer trygg? NEI! Mer utrygg? Nja, kanskje heller det..

Jeg vil ikke ha behandling lenger, eller mer!!! Jeg vil slutte!!! Jeg vil klare meg selv og jeg vet at jeg kan får det til!!! Jeg vet og jeg skal!!!

Jeg har prøvd alt av sove pillere, kroppen min biter ikke på noe. Vallergan funket ikke. men nå er det sikkert over ett år siden jeg prøvde det sist..

Nå for ei uke siden prøvde jeg apodorm, og selv det bet ikke på. Jeg følte meg ikke ruset engang. For jeg ble spurt om det dagen etter på, og nei, jeg merket ingenting. Altså selv imovane/zopiklone gir meg mer rus... Det er som om kroppen min ikke tar opp medisinen den får. Heldigvis har vivalen og sobrilen fortsatt beroligene effekt på meg, men det tør jeg jo nesten aldri ta. Da må det helst være fordi noen andre anbefaler meg å ta det. Liker ikke å se det selv. Liker ikke åstå ansvarlig for evt. avhengighet. Selv om jeg vet at jeg heller tvilsomt vil bli avhengig. Jeg er alltid redd for at medisinen ikke skal funke. Jeg blir rolig, men faller ikke inn i søvn.

Etter jul skal jeg egentlig begynne med sånn mat, søvn og treningsprogram, men jeg gidder ikke likevel. jeg skal skrive meg ut! Vil ikke, sure tryner fordi jeg ikke står opp da de vil det eller for jeg ikke spiser da klokken viser mat, eller fordi jeg ikke klarer å gå tur da de har tid.
Sure tryner fordi jeg ikke følger opplegget, fordi jeg ikke får til, fordi jeg er et dårlig menneske, lat, feit, stygg og slem.. Sure tryner fordi jeg blir forbanna av masingen deres.. Sure tryner fordi jeg sier i fra, sure tryner fordi de har uoppklarte problemer som ligger i grunnen, sure tryner fordi de ikke har selvinnsikt i det hele tatt, fordi de ikke tåler kritikk, sure tryner fordi de vet at de er elendige og at det aller høyst sannsynlig ikke kan skje endring fordiå lære en gammel ku å gå er nesten umulig. Ikke vits å prøve en gang..
Sure tryner, fordi jeg viser mitt sure tryne. Og alt er bare surt og det er bare sure tryner hvor enn man snur seg, ingen er interessert i å endre seg og dermed vil de sure trynene bli værende som fast innvendtar.

Savner sulten, lei av den mette smerten! Prøver å leve, noe som ser ut til å føre til døden..

Jeg vil ha sulten tilbake! Den lette følelsen man kjenner på når magen er helt tom. Herlig! Så ren, så lett, så enkel, så vakker, så god, så kjærlig, så flink, så utrolig dyktig!

Jeg vil ha det tilbake, hele pakka! Følelsen av å mestre noe, følelsen av at jeg kan, får til og at jeg er god til det. Det eneste jeg kjenner på nå om dagene er en vond metthetsfølelse som ikke gir meg annet en negative tanker om meg selv. Jeg får ikke til noen ting, jeg er feit, stygg, ekkel, lukter vondt, klarer ingenting, ingen verdens ting!

Akkurat nå starter jeg på nytt! Jeg starter en ny fase i livet, på en måte et nytt liv..
Levereglene er endret, jeg endres, jeg skal klare meg!

Problemet oppi alt dette er alle de tingene som hindrer meg. Som f.eks søvn. Jeg får bare ikke sove, enkelt og greit. Og jeg klarer meg jo godt, lenge uten søvn, men det har gått veldig lang tid nå. Kanskje altfor lang tid nå. Nå prøver jeg bare å holde ut til etter 2. juledag. Jeg holder ut for en hver pris. Jeg skla klare det, koste hva det koste vil! Dette med stor fare for at det er det siste jeg klarer. Jeg kjenner meg selv så altfor godt. Jeg kjenner forvarslene. Tegnene. Alt, og de er der så veldig, veldig tydelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette.
1. jeg kan kontakte beh. og fortelle det slik som det er. Jeg vil da, ganske så sikkert ikke bli tatt på alvor. For ved å gjøre det på den måten viser man en sånn enorm styrke og styrke er lite svakt og er det lite svakhet inne i bildet er det lite fare. Eller hva de nå enn tenker. Det er bare min formulering..
2. Jeg kan la det gå så langt som det går, så kan jeg risikere å få en skikkelig knekk her fremfor de viktigste menneskene jeg har. de som overhodet ikke fortjener å se meg så langt vekke fra virkeligheten. de som burde bli skjermet fra den virkeligheten jeg lever i når jeg er dårlig.
3. Jeg kan kreve å bli tatt godt hånd om da jeg kommer tilbake etter jul.
4. Jeg kan la dette suse og gå i det uendelige og la det gå som det går.
5. Jeg kan late som så lenge som mulig, være frisk og sånn, sånn som jeg hadde tenkt i utgangspunktet, bli tynn og leve lykkelig alle mine dager... eh..

Nei, jeg vet ikke, ingen av forslagene mine virker gode nok, heller ikke fristene.

Jeg trenger søvn, men vil ikke sove, får heller ikke sove uansett hvor ille det er å holde øynene oppe. Jeg faller rett og slett ikke inn i søvnen. Jeg er og blir våken.

Tør ikke veie meg. Skulle ønske jeg greide å spise mindre og trene mer, skulle virkelig ønske at jeg hadde gått ned neste gang jeg gikk på vekta. Men jeg vet at jeg har gått opp. Veide meg i går og hadde da gått opp intet mindre enn 3kilogram.... FAAAAAAAAANTASTISK!!!!!!!!!!!!!!!!

Kjære noen!!! Hjelp meg!!! Vet ikke lenger hva jeg ber om hjelp til, jeg bare trenger noen, noe, ett eller annet. Hjelp!
Jeg nekter å falle vekk en gang til, jeg nekter: "det var bare tilfeldigheter som gjorde at det ikke ga et fatalt utfall..." NEKTER!

Home sweet home

Jeg er hjemme nå..
Det aller første som skjer er at jeg får en panikk reaksjon. Jeg raser ut av meg en hel masse sinne rundt mat og for en dårlig person jeg er. At jeg ikke får til noen ting, ect..
Tårene renner, angsten stiger, huden brenner. Hodet koker. Jeg må ut å gå, men greier ikke, kroppen min svikter meg. Jeg er sliten, huden min vil vekk. Tankene mine går til alle skarpe gjennstander. Ut å gå Kamilla!!! Omsider kom jeg meg ut og opp av senga og gikk ut. Da jeg kom ut prøvde jeg ¨å tvinge meg selv til å tenke at det er bra å være hjemme. Finn noe bra ved å være her. Jeg gikk, letet og en liten stund syntes jeg det var koselig å gå tur alene i denne lille byen som jeg hater mer enn noe annet.

Jeg har vært hjemme i over ett døgn nå og jeg har ikke kastet opp en eneste gang. Skal jeg være stolt eller?! Hm.. mange ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne si det slik som det er, til de som er rundt meg. Dette med maten. At det er vanskelig. Jeg prøvde å prate om det i går, men det jeg får tilbake er ukonsentrere og uinteresserte kommentarer som ikke er ord en gang, det er bare sånn: å ja.. m`m.. osv...

Det er mye som skjer fortiden, på mange forskjellige plan og nivåer. Hvordan skal man håndtere dette? Ikke klarer jeg å forberede meg. Ikke klarer jeg å holde fokus. Og verst av alt når jeg prøver å tenke i de banene så glemmer jeg. Huff.. jeg gruer meg. Tenk om jeg sier noe galt.. Og tenk om jeg ikke greier å si noe i det hele tatt.. Da svikter jeg... Det kan ikke skje!!!

Dette er noe jeg ikke skal skrive om, dere forstår ikke hva jeg snakker om for jeg kan bare skrive litt om tankene mine, men ikke hva de handler om.

Det handler ikke om vekta..

sånn i bunn og grunn.

jeg er avhengig, vekta og tallene sitter bom fast i hodet mitt dag som natt. Har jeg gått ned føler jeg meg litt renere til sinns og kan meddele et smil eller to. Har jeg ikke gått ned eller gått opp så mye som et halvt gram, koker det i meg. Jeg kjenner jeg kveles. Trangen til å kverke alt rundt meg stiger og jeg blir lite medgjørlig. Jeg glefser til alt og alle som er i nærheten og håper at de forstår at de må holde seg langt unna meg.

Spiser jeg en dag da jeg egentlig har faste får jeg samme reaksjon som ved vektøkning. Jeg koker over, kaster opp, må rømme, ut, vekk, bort, gå, trene, forsvinne. Straffe!

Nå skal jeg fortelle dere noe som jeg ikke har sagt til noen andre før..

Det som skjer med meg når jeg spiser, spesielt vist andre mennesker ser på er at jeg føler at de kan se, lukte og kjenne det som jeg gjør. Og det jeg ser, kjenner, lukter og alt det der er: sperm!
Hver gang jeg putter mat i munnen føler jeg at kumpen med sperm i magen min blir større, jeg må få den ut. Og jeg er livredd for at andre skal se det. At de skal lukte sperm av meg. At de skal se det hvite renne nedover leppene mine. Selv om det jeg spiser ikke kan assosieres med sperm i det hele tatt, så er det de tankene og bildene som dukker opp i hodet mitt.
Lukten følger meg hvor enn jeg er. Og det er fordi jeg har det uten på kroppen også.

Og det er klart at jo mer jeg går ned i vekt, jo mindre sperm har jeg i meg og på meg, og da vil jeg bli renere. Og jeg vil absolutt får et mye, mye bedre liv da.

Så jeg forsøker å holde meg unna mat så godt som overhodet mulig. Noen ganger må jeg spise bare for å spy. Er liksom litt avhengig av den biten også.. eller at jeg spiser noe som jeg vet har en rask avførende effekt. Det å få tømt seg for denne ekkle hvite gjørma er faktisk ganske godt. Det ubehagelige velbehaget varer bare en liten stund, men litt en bedre, mye bedre enn ingenting.

Jeg blir kvalm når jeg sitter sammen med mennesker som spiser veldig raskt. Også blir jeg skikkelig uvel av slafsing og smatting. Jeg tåler det ikke. Det er som å benne meg levende på bålet. Det er ektremt smertefult.

I går fikk jeg behov for noe salt. Så jeg skulle ta meg litt vegetar, det var sesamnuggets eller noe, så tok jeg en god del jalapenos ved siden av. Det spiser jeg til alt. Funker kjempe bra for magen, mye bedre og mye mer effektivt enn avføringsmiddel. Altså det tømmer tom mage.. det er bare helt fantastisk!!! Og jeg har bedre erfaring med det enn med mmisbruk av cayenne pepper, for det fikk jeg nemlig en helt uventet pang reaksjon på. Grusomt!!! Diare man ikke greier å holde tilbake på akuttavd. Guuuud så flaut!!! Jeg var på rommet, heldigvis, men jeg måtte jo komme meg til toalettet og da var det allerede gått galt.. Huff...
Uansett.. Jeg var så dum at jeg sa det høyt i går, at jeg hadde behov for noe salt å spise. Og da jeg hørte og skjønte hva jeg sa kom magesyren i en stormende fart. Tenk at det er mulig å være så fryktelig ekkel!!!!
Men jeg spise forde om, jeg prøvde å late som om jeg ikke tenkte slik. Og håpet at ingen andre tenkte slik heller.

Etter mye om og men endte det hele opp med at jeg nesten tok livet av meg..
Jeg glemte nemlig å banke i bordet her om dagen da jeg sa til en ansatt at jeg ikke hadde hatt noen tanker om å ta livet av meg på en stund nå. I går gikk alt galt. Tung samtale, stygge ord i journalen, ekkel kontakt som jeg så absolutt ikke fikk kontakt med, han sviktet meg. Kaos på avd. Kaos i hodet mitt. Baking, ingen planer om overspising, men på leten etter en avsluttning på kaoset så ble det 3 boller, mye forbannelse. En stor kopp kaffe på styrten. Oppkast med en masse tilhørere på gangen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre og sendte dem bare et stygt blikk da jeg kom ut av badet. for jeg så på dem at de så på meg og at vi alle viste.

Ja, så måtte jeg rømme, jeg måtte kjefte, jeg var så sint, så forbanna!!!
De ville nekte meg, men på en eller annen måte så greide jeg å få meg permisjon i natt. Gikk og gikk og gikk i et helvetes raskt tempo. Kom hjem, veide meg sikkert 50-60 ganger om ikke mer i løpet av natten og gikk ned ett kilo.

Jeg gruer meg til julen fordi jeg vet at det betyr vektøkning..
Men i min herlige fantasiverden så skal jeg gå ned masse masse. Og i januar så vil jeg har det så bra at jeg sikkert blir utskrevet.

Jeg vet at jeg lukter vondt, jeg prøver å få lukten vekk. Dette sier jeg til dere som er i nærheten av meg. Det er virkelig ikke meningen å gå rundt slik. Jeg vasker og vasker, men lukten sitter fast! Jeg prøver å holde meg på avstand, men det er heller vanskelig når enkelte har en (u)vane med å kommer helt opp i trynet på meg når de snakker, eller er veldig tett på meg. Hmm... vanskelig!

Om 6 kilo kan jeg med glede si at jeg har gått ned 20kilo siden mai=) Så gøy!!!!
Vell jeg har brukt nesten 5 mnd på de fire siste. Gikk ned 10 kilo på 1 1/2mnd. Og resten har jeg gått litt ned, litt opp, litt stabilt på ett tall osv.. siden juli/august.. så jeg kan ikke si at jeg er rask akkurat, men det går da heldigvis, sånn alt i alt i rett rettning!=)

Nå skal jeg ta meg en røyk, pakke og så skal jeg reise om ikke så altfor lenge...

Jeg er her...

Og jeg vises godt, altfor godt!!!

Har klart, på 3 dager å gå opp 2,4kg!!!!!!!!
Og jeg vil ikke mer!!!!

Det er alltid så store tall når det gjelder meg, det er nesten aldri noen gram her og noen gram der, det er alltid store, store kilo gram på kun kort tid.. Helvete heller!!!

Fra: x1,2kg til: x3,6kg!!!!!!!!

Helvete satan!!! Jeg klarer det ikke!!! takler det ikke!!!

Heldigvis slapp jeg oppfølgingen i dag. Eller det vil si, heldigvis ba jeg om å slippe den. Jeg velger selv. Heldigvis!

Har byttet rom, fantastisk, jeg har så mye drit, så altfor mange ting. Jeg bor så altfor mye her. Jeg bor faktisk her, dessverre!!!
Jeg vil ut, jeg vil bli tynn, jeg vil være fri!!!

Det er snart jul (*hulk*)
Jeg er overhodet ikke glad for det, men det er det ingen som vet. Glade jul og alt det der..
Jeg skal hjem og har tydeligvis planer om å være hjemme i nærmere 14 dager, noe jeg ikke har vært på 2 år nå. Og selv da greide jeg det ikke..
Så hvordan i svarteste helvete mener jeg at jeg skal greie det denne gangen?
Jeg må, jeg bare må. Har faktisk ikke noe annet valg!

I forrige uke merket jeg og kroppen min veldig godt at den kanskje er litt underernært. Så klike meg ba om hjelp. Jeg ba om å få drikke nutri da jeg ikke greier å spise fast føde og jeg ba om å få et personal jeg er sånn høvelig trygg på sammen med meg da jeg skulle møte opp til måltidene. Nutri skal jo være fantastiske greier, i følge mange leger..
Vel, jeg ble bare forbanna, alle disse kaloriene til ingen nytte.. Jeg fikk ikke energi.. jeg følte meg ikke bedre. Men det var kanskje fordi jeg fordelte disse 300kcal opp i 3 over 2 dager. heh!
Jeg fortsatte å gå ned i vekt forrige uke. Så dro jeg hjem og stress overspiste til den store gullmedaljen. Hang over toalettet i lang lang tid, jeg fikk det ut.. den ene dagen.. og bestemte meg selvsagt for å aldri, aldri spise igjen. Men så var det det faktum at jeg faktisk var hjemme, noe som ikke er det enkleste i verden. Så jeg gjorde det igjen. Det satt fast og det er der fortsatt.. Jeg vil dø!!!! Vil vekk fra dette!!!!

Så i dag har jeg pratet med beh. Og jeg fortalte om disse kiloene som var tillagt meg etter helgens stress. Jeg var trist og lei meg, ville bare hyle og gråte. Følte meg klart, ekstemt dum. Gråter over vekta, gråter for alt. Jævla bæs unge, det er det jeg er!!!
Følte ikke at jeg ble hørt, eller det vil si, jeg fikk ord som: jeg forstår, jeg skjønner, osv..
Men jeg fikk aldri forståelsen av at jeg kunne få hjelp til dette. jeg fatter ikke hvordan de kan stå å se på at jeg spiser meg i hjel. Mener beh. at jeg skal dra hjem å spise, masse for å døyve stresset, ubehaget, forså å legge på meg flere ti talls kilo???!!!!

Dessuten trenger jeg å få ut den maten som ligger i tarmene mine å gjør meg feit! Den sitter fast inni der. Og det er absolutt IKKE bra!!!

Jeg har sånn passe panikk, det er jul like rundt hjørnet. Jeg svinger mellom ingen mat og altfor mye mat. Jeg svinger mellom å svime av av sult og svime av av magesmerter etter overspising. Jeg svinger mellom å rase ned i vekt og fyke opp i vekt..
Jeg svinger mellom å være i ubeskrivelig dårlig form og bare ville dø, ha fotfølging og det å ville leve for å bli tynn, for å bli bra , for å klare dette, på min måte.

Alt dette er med på å gjøre meg mindre bra for omgivelsene og det igjen går ut over ganske så masse. Det hele vil vel ende opp med at jeg sitter på sykehuset sammen med gamlingene, psykotiske og de stakkars syke, så fryktelig syke pedofile jævlene som er innlagt. Det er akkurat det som kommer til å skje. Og det er det de ønsker. Jeg vet at avdelingen ønsker å ha meg her, se meg lide, se meg bli sykere, dårligere, de vil ikke slippe meg, de vil se meg sammen med de gale, ordentlig gale menneskene. De unner meg ikke noe godt. De har det i kjeften. Men gjør de noe? NEI!

Jeg skal aldri spise igjen!!! Jeg ghar ikke spist i dag og skal ikke gjøre det noen av de dagen jeg har fremfor meg. På julaften skal jeg smake, kun smake litt. ". juledag skal jeg stappe kroppen min full med masse alkoholinnholdige kaloribomber og deretter er det fullstendig stopp. Så skal jeg sulte meg ihjel. Eller til noen finner meg, og tvinger en slangen inn gjennom nesen min. Så skal jeg ha den der så lenge som de mener det er nødvendig, så skal jeg ut her fra og sulte meg enda mer. Og når jeg da har gjort dette nok mange ganger, så skal jeg dø! Jeg skal dø tynn!!!
Når jeg bare blir tynn nok, bra nok, ren nok, vakker nok.. Da skal jeg takke for meg!
For da har jeg klart det, da har jeg vist dem alt.

Det verste er vel egentlig bare det at jeg har bedt om hjelp, men det er jo ikke nødvendig å hjelpe et fettberg som meg. Hva gjør det om jeg sulter meg? Hva gjør det om jeg spiser mye en dag?
Hva gjør det om jeg kaster opp? Hva gjør det om jeg svimer av? Hva gjør det om jeg har lavt blodtrykk og ekstrem høy eller lav pult? hva gjør det om jeg har konstante magesmerter? Hva gjør det om jeg har dårlige blodprøver?
Hva i helvete gjør det om kroppen min svikter, mentalt og fysisk fordi jeg ikke får til?
Det er nemlig der det ligger. Jeg vil klare det, men jeg får ikke til. Jeg klarer ikke å bare spise normalt, hva nå enn det vil si.
Det er jo bare å spise normalt! Det er jo bare, det er jo bare...

Så når jeg uansett får holde på på dette viset, så skal jeg gjøre det!!!

I går møtte jeg ei jeg ikke har sett på en stund..
Hun sa at jeg var blitt tynn, jeg brå nektet. Hun sa: det er jo bare halve deg igjen.. Du er blitt kjempe tynn, hvor har du gjort av deg selv?
Inni meg tenkte jeg: jeg har ikke gått ned et eneste gram!!! Jeg er feit!!! (Men vekta sier at jeg har gått ned 14kilogram...)