Jeg bruker energi som ikke er min

De siste dagene har jeg gjort ganske mye, uten å egentlig gjøre så mye. Jeg har fartet rundt. Vært i byen, på kafe, spist ute, shoppet, kjørt tur, strikket, bakt, . Og egentlig er det ikke så mye, ikke for et "vanlig" menneske, eller i alle fall noen som ikke er meg. Andre ville kanskje gjort disse tingene i tillegg til skole/jobb. Uansett.. Jeg vet ikke hvor jeg har energien fra. Det er en slags stess energi. Jeg må gjøre noe, får ikke ro i meg. Jeg smiler og ler, kjenner at det stårler, at jeg har en slags glød i øynene, MEN jeg kjenner også at det ikke er 100% ekte. Jeg får kommentarer på at jeg har fått gløden tilbake. Det stråler fra øynene mine. Og ja, det stemmer jo, men jeg vet jo at det som skjuler seg bak denne masken av lykke er noe helt annet.
Egentlig uttrykker jeg meg bare på en annen måte. Det jeg tenker er det at jeg skjermer meg mer for omverden. Smelier jeg, ler og viser at jeg har det bra, at jeg klarer meg, uten på, så kan jeg også holde menneskene langt unna. Jeg slipper ingen inn.
Akkurat nå vil jeg ikke slippe noen inn. Det gjør vondt. Når noen man egentlig har god kontakt med, noen man har avtalt å "gå sammen med" "forsvinner".
"Var det bare bull shit?" Alt som ble sagt..
"Ikke steng meg ute, ikke forsvinn fra meg, ikke lukke deg helt.." Jo jeg gjør det. Og jeg akter å fortsette med det.

Jeg har funnet ut hva jeg vil med dette livet. Det endrer seg hele tiden, men jeg håper det er noe som kan endre seg etterhvert.

Hemmeligheten bak masken min er salte tårer, skjærende hyl, kveldningsfornemmelser..
Jeg får ikke puste..
Tårene mine vil ikke stoppe..
Hylene mine skjører seg gjennom veggene..

Jeg ventet på noe som aldri kom. Jeg tror h*n ikke liker meg, jeg tror h*n ikke bryr seg om meg. Jeg tror h*n ser på meg som en ballast, et slit, uverdig, ikke bra nok, lita, sutrete, heslig, plagsom, i veien..
Jeg føler et behov for å snakke, men vet ikke helt hva det er jeg vil/trenger å si. Mest av alt kjenner jeg et behov for å lære meg å forholde meg til enkelte til på en litt annerledes måte. Og dit er jeg ikke kommet enda. Det er fortsatt en lang vei igjen, og jeg tror ikke jeg har tid til alt dette. For jeg har enda ikke sagt det som jeg må si før jeg kan lære meg å forholde meg til det på en annen måte. Det er innviklet, det er slitsomt, tungt, vondt, sårt.

Den skarpeste kniven i skuffa skjærer seg sagte gjennom hjertet, jeg får den ikke vekk, det gjør så fryktelig vondt. Men jeg tåler det, jeg skal ikke vise noen tegn på smerte. Jeg er sterk, jeg smiler og jeg ler, Og det er alt de ser. Resten, alt bak, skal forbli hos meg, gjemt langt bak masken.

Ellers om dagen: jeg blir helt svett av mennesker som ikke er åpne for andre tanker enn di de alltid har tenkt seg. Jeg blir helt dårlig av mennesker som ikke er åpne for å lytte til andre, lære noe nytt, osv..
Og jeg vil spy, SPY FLERE TONN MAGESYRE på folk som tror de er så forbanna mye bedre enn andre. Folk som har en holdning over for andre, som : (eks..)
-Jeg hadde meste lyst til å... bla, bla, bla...
-Ja, jeg holdt på å gjøre det (stemmen, måten det ble sagt på var sånn: du hadde lyst.. vel, jeg holdt på å gjøre det..)
Mine tanker: så hvorfor i faen gjorde du det ikke da?
Enkelte har det vel aller mest i kjeften..
Problemet mitt er at jeg blir brutt ned av slikt over lengre tid. Jeg klarer det ikke. Jeg blir dårlig psykisk. Fysisk for den saks skyld, også.. Jeg bare skjønner ikke hvorfor enkelte skal opptre på en slik måte.. Hvordan har det seg at noen har et så stor behov for å hevde seg over andre at de trykker andre ned med absolutt alt?
Hvorfor i faen er det alltid jeg som er dårligst? Hvorfor? Hva har jeg gjort disse menneskene siden de absolutt under alle omstendigheter er nødt til å trykke meg ned på denne måten.
-jeg er bedre enn deg kamilla, Jeg er sterkere enn deg, du er ikke så sterk, du klarer ikke, du har ikke, jeg har, jeg bryr meg ikke, jeg er sånn, du er sånn, jeg får til, du får ikke til, det gjøre ikke du, jeg er bedre, jeg er bedre, jeg er bedre....

Skjønner dere at jeg kommer itl å rable helt fullstendig snart???

Livet går sin gang..

Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal gjøre. Sånn som nå.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg kan liksom velge om jeg fortsatt skal ha fortfølging eller vanlig oppfølging. Altså, jeg er dritt lei fotfølging, men får helt angst bare ved tanken på å ha vanlig oppfølging. Vet ikke, vet ikke, vet ikke!!!

I dag har jeg gjort det store.. Prøvde å finne tusen unnskyldninger for å slippe, men neida, det endte opp med bytur og burger!=( *hulk* Jeg har ikke spist det på en evighet, og hadde ingen planer om å spise noen gang i løpet av fremtiden. Når har jeg en svær jævla 100grams innabors=(=(=(
Det er helt forferdelig!!!

Og jeg går og innbiller meg at jeg ikke sliter med noen ting, at jeg håndterer alt veldig bra fortiden. Også en forbanna liten samtale med behandler så kommer angsten og tristheta frem. Etter samtalen i dag fikk jeg kjempe angst og tok beroligende for første gang på over 1mnd. *fornøyd*

Ellers så har jeg noen sinnssykt groteske bilder/tanker i hodet om hvordan selvskade. Æsj!!! Jeg blir kvalm, men bildene/tankene går ikke vekk. Og trangen vokser. JEG KLARER IKKE MER!!!
Men mest av alt, altså det jeg fokuserer på og skal fortsette å fokusere på er vekttap! Og i dag har jeg gått med trange klær igjen, grusomt! Jeg følte jeg fløt ut og fikk nesten ikke plass inne på kontoret til behandleren i dag.. *Faen*
I really hate!
Men jeg skal klare å nå mine mål! JEG SKAL!!!

Nå skal jeg legge meg, i håp om at jeg får sove, uten mareritt, uten å bli holdt våken å syke mennesker galskap (minnebilder). Jeg skal bli frisk, jeg!=)

Hehe...

Jeg sprakk..

jeg som hadde store planer om å greie det denne gangen..
Ett og et halvt døgn uten næring. Etter ett døgn var jeg helt senge liggende.. fatter ikke hva det er som skjer med denne kroppen min. Den vil ikke greie det den har greid før..
Hodet verket, kroppen verket, det gikk helt rundt for meg, klarte nesten ikke å holde meg på bena. Flimringer foran øynene, slap, sliten, vondt, tung pustet, og en hjerte bank uten like..
Så midt på natten.. klarte jeg ikke mer. Altså, jeg hadde ikke matlyst, eller tarng, jeg ville ikke, men jeg måtte hente energi en eller annen plass. Og jeg turte ikke å spørre etter energi drikk, men jeg viste at det kanskje var det eneste som kunne hjelpe meg raskest mulig. Jeg tok meg et eple, det var ty\ungt å spise det. Skar tynne skiver, skar av skallet, spiste, kjente ingen smak, kunn konsistensen. Jeg kjente meg mett, og jeg hadde ikke spist et halvt enda.. Så pressa jeg i meg på tvang resten av det halve eplet. Jeg følte meg mett, ekkel, skitten, uten selv disiplin i det hele tatt, og mest av alt jeg følte meg akkurat like shabby i formen som før jeg tok eplet..
Dagen etterpå var jeg akkurat like sliten i formen. Jeg holdt på å bli gal, og det var ingen som forsto at jeg ikke var i form. Men jeg ville ikke spise, ingenting fristet. MEN jeg måtte ha energi, for jeg klarte ikke gå tur en gang.. Så spiste jeg ut på dagen kl. 13.00 litt cottage cheese med bringebær. Kl. 14.30 spiste jeg litt til, men denne gangen med blåbær. Så var det middag kl. 16.00 og jeg var ikke sulten, men på trass oven for meg selv så skulle jeg spise. Spiste litt vegetar omelett og lit fisk og grønnsaker. Igjen ble jeg stapp mett. Så, kl. 17.00 dro vi på cafe og der kjøpte jeg intet mindre en en hel (SVÆR) frozen cappochino. (SKYT MEG!!!)
Slurpet den i meg fort som bare det. Så dro vi tilbake til avd. da var kl. 19.30 og kveldsmat. Jeg var OVERHODET IKKE SULTEN, men jeg tenkte at jeg trengte noe salt, fordi jeg var så kvalm. Så spiste jeg en fiberrik med solsikkefrø dekket med cottage cheese og bringe bær (VELDIG SALT.. HEH..) Kvalm, kvalm, kvalm..
Deretter var det tid for reking igjen, så vi dro på kjøpesenter for å handle. Var der en stund.. Så ca. 21.30 var vi innom OBS. Der presterte jeg å handle nøtter og en is. Jeg spiste nesten hele isen. Og 22.30, spiste jeg litt chasew nøtter. Og nå 01.06 vil jeg bare dø, jeg vil ha tilbake sultheten min, tomheten, slappheten, hjertebanken, alt, svimmelheten, absolutt alt. Så fom i morgen er det stopp igjen. Jeg skal ikke lure meg selv en gang til! Jeg får bare være dårlig, svime av, ikke klare noe.. det bryr meg ikke, jeg vil bare ikke være skitten lengre, jeg vil være ren, koste hva det koste vil!
Jeg tør ikke veie meg. Sost gang jeg veide meg hadde jeg gått opp 5kg, og det er kanskje en uke siden nå. Jeg har sikkert gått opp mer=( *hulk*
Jeg klarer ikke dette! Klarer det ikke!

I natt kom jeg på at jeg ikke har skrevet om selvskading på en evighet, og stolt er jeg for det!

Ja jeg ble faktisk veldig glad da jeg kom på at jeg ikke har nevnt sår, blod, suturer, bandasjer og hele pakka. Og enda stoltere ble jeg da jeg kom på at jeg helt egentlig ikke har skadet meg særlig mye i det siste. *kjempestolt*

Det skulle dessverre vise seg at jeg ikke kan tillate meg selv å kjenne på slik stolthet over meg selv, nei ikke uten å straffes. Det har seg slik at jeg, når jeg kjenner på positive følelser og tanker, så går det ikke lage tiden før jeg kjenner stor trang til å kappe av meg alt av kroppsdeler.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg skal ikke gjøre det. Bare tanken gir meg brekninger.
Jeg har virkelig ikke lyst til å kutte meg. Vil ikke søle ut alt med blod, risikere å skade alvorlig..
Det ville blitt feil, eller ville det det?
Bare ett kutt liksom. Jeg kunne tatt for meg samme plass som sist, bare den andre armen. Det ble et bra kutt, et ordetlig et faktisk.. Det var det de sa, pleierne.. *Idioter*
Det var positiv oppmerksomhet rundt selvskading. For de av dere som lurer.. Det er jo mange teorier på hva pleierne skal og ikke skal i en situasjon hvor noen har selvskadet. Ikke oppmerksomhet på såret, kun oppmerksomhet på såret, ikke snakk, greve om og etter alt, spørre, ikke spørre.. Og jeg tror vi har mange delte meninger om dette. Men for første gang har jeg virkelig tenkt: wow, jeg har klart det, jeg har laget et ordenlig sår.
Eller, jeg har vel tenkt det ganske mange ganger før også, etter hysteri hos peierne. Men denne gangen sa han det liksom så rett ut. Og det var ingen tegn til bekymring, for det var ikke et farlig sår, men selve kuttet var.. Ordentlig..
Vel, legen.. han fikk mine anorektiske tanker til å blomstre.. For han fikk ikke lukket såret, og da sa han, inni mellom litt huffing og puffing.. "Nei det går ikke, det er altfor mye fett her.. Eller nei, heh, for mye fettvev.." som om fettvev høres "snillere" ut enn fett..?!
Jeg bestemte meg tvert for å bli kvitt alt dette fettet, alt, absolutt alt! Det skal vekk!!!
Koste hva i faen det måtte koste..

Så jeg har nå brukt den siste uken på å omstille tanke gangen min. Jeg har glemt meg av, spist for mye, spist til ulovlige tidspunkt, ulovlig mat. Det har gått ganske greit de siste 3 dagene. I morgen starter sultekuren. Jeg har pleiernes fantastiske kommentarer godt bevart. Nå skal jeg få flere, og det gleder jeg meg til. Jeg vet jo at grunnen til at jeg ikke har fått flere kommentarer på lang tid nå er fordi jeg har lagt på meg. Jeg har spist og spist. Men nå er det da virkelig nok!
Jeg liker tirsdager, de har alltid vært starten på mine faste persioder. Samme med torsdager.
Jeg liker ikke når sult følelsen forsvinner og alt jeg kan kjenner er en oppfylt mage. Jeg vil være ren, fri, lett, tom. Dette skal jeg klare.
Jeg gjorde noe dumt her om dagen.. jeg kjeøpte meg noen nye klær.. det skulle jeg vel helt egenltlig ikke gjøre. Jeg hadde strengt tatt ikke lov til å handle nye klær før jeg hadde mål2 i boks, altså vektallet: xx
Men, jaja, shit au..

Jeg er langt unna mål2, men nå skal jeg jobbe kjempe hardt, jeg skal ikke gi meg. ALDRI!
Jeg har dessverre fått i meg nesten 600kcal i dag... =(=(=( *hulk*
Det er vondt å legge seg på den måten. Og jeg hater at jeg ikke kan gå tur da jeg vil. Og jeg hater å spise uten å ha muligheten til å gå tur rett etter på. Jeg har gått 3 ganske greie turer i dag, og etter det siste måltiden, fikk noen andre gå ut, men jeg fikk ikke lov.. Så jeg satt meg på sykkelen, så jeg fikk trent litt, men allikevel, det er liksom litt begrensa hvor gøy det er å trene, svette og pese fremfor en hel del folk. Vist den der sykkelen virker som den skal så har jeg forbrent ca. 100kcal på den sykkelen nå i kveld.

Jeg vet det er dumt av meg å skrive slikt, at det er veldig destruktivt, men sånn er virkeligheten min.
Jeg må kllare det, jeg må bli tynn, jeg må bli ren, og mest av alt så må jeg bli fri!!!

Tilbake til selvskadingen, altså i form av kutting...
Jeg skal ikke kutte meg. Jeg skal jobbe nå.
I morgen er det terapi, på en måte ser jeg frem til det, fordi jeg håper at jeg skla klare å begynne jobbingen nå. At jeg skal klare å bli bra. jeg må klare det, jeg skal!

Jeg savner leiligheta mi, selv om jeg ikke er kommet helt i orden der. Og jeg har heller ikke fått helt roen, men jeg har et håp om at en dag skal jeg klare det. En dag skal jeg kunne si (på ordentlig) at jeg bor der.
Jeg savner å være fri, svaner litt å være alene og bare ha det greit og slappe av.
Men jeg er ikke skapt til å være alene. Jeg blir helt issolert. Får fort panikk, liker ikke å være alene over lengre tid.
Men drømmen om å ha et hjem, om å kunne gå ut, på besøk, få besøk, jobbe, gå på skole, terapi en eller to ganger i uken, dra til fastlegen med det fysiske, handle maten min selv, trene, se på tv, vaske, rydde, leve. Å ha et liv, som de aller fleste andre.

Let me be free!

Noen ganger føler jeg at det er for mye å be om, for mye å ønske. Kanskje helt feil til og med.. Kanskje er jeg fri, hva vil det si å være fri? Hvordan vet jeg at jeg er fri, eller ikke fri?
Alt jeg kan si jeg vet, er at jeg føler meg fanget.

I natt, på leting etter en avkreftelse.. Fikk jeg i stedet bekreftet det jeg ville ha avkreftet. Og det, var IKKE gøy. Det var vondt! Det var noe av det dummeste jeg kunne finne på å lete etter i natt, eller i det hele tatt. Det var som å bli et lite barne igjen, et lite barn alene sammen med voksne, i voksen verden. En verden jeg egentlig ikke hørte hjemme i. Men allikevel, ble jeg godt tatt vare på. De voksne var inkluderende og jeg fikk masse oppmerksomhet.
MEN det var FEIL! Feil oppmerksomhet. Jeg ble innkludert i det alle barn SKAL ekskluderes i. Altså der og da var det vel greit, på et vis. Jeg var redd, men jeg viste jo ikke om det var fordi det var farlig, om det var galt eller om det var sånn redd man blir da noen på skøy skremmer deg ved å gjemme seg bak døra. Alt jeg vet er at jeg var liv redd. Men jeg ble jo også redd da onkel lekte med gebisset sitt, og tullet med meg. Jeg var liv redd de tennene hans..
Men i denne voksen verden, der hvor jeg egentlig ikke hørte til, der fikk jeg vondt. De voksne gjorde sånn at jeg fikk vondt. Jeg forsto ikke alt, ikke så mye..
Men jeg slapp ut av den type voksen verden, det var bare det at jeg var fortsatt "fanget", altså jeg var fortsatt liv redd, fortsatt vondt. Det gikk ikke over, DET GÅR IKKE OVER!!!

Det er vel aldri noen som har sagt at traume behandling er lett. Men allikevel så får jeg følelsen av at noen tar så lett på det. Som: du må snakke, det er jo bare å snakke, klarer du ikke å snakke, hvorfor ditt og hvorfor datt? DU MÅ BEGYNNE Å SNAKKE, DU FÅR IKKE TIL Å SNAKKE,,
Jeg blir helt sliten i hodet..

Jeg forventer ikke lenger forståelse. Ikke sånn som før. For før, da jeg var på tur inn i systemet, i psykiatrien, så hadde jeg en vis forventning til psykologer, sykepleiere, miljøterapeuter, psykiatere, osv.. Jeg forventet eller håpet vel ganske ofte at de skulle se inn i hodet mitt, at de skulle forstå med en gang. At de bare kunne se på meg, og fatte hele greia.
Nå har jeg innsett at uansett hvor mye jeg forklarer, uansett hvor mange kurs og undervisninger, utdanninger, osv, de har/tar, så kan de ikke forstå. Enkelte gjør selvfølgelig det, men de aller fleste, som ikke har opplevd lignende selv kan ALDRI forstå.
Man kan selvfølgelig aldri forstå eller skjønne et annet menneske fult ut,men noe kan man forstå til en vis grad. Fordi man har evnen til å gjennkjenne, sette seg inn i. Man har kunnskap, erfaringer. Man er interessert i å lære..
Det finnes nok ikke mange av disse, men noen. Som f.eks behandleren min og noen av vennene mine.

Behandleren min har en helt unik måte å "forstå seg på". Han er Ærlig, oppriktig, virkelig. Det er i alle fall det jeg håper.. Men altså, man vet aldri, hverken den ene eller den andre veien. Han virker veldig ekte, så jeg velger da av og til å forholde meg til at han faktisk er det og at jeg (helt sykt) tror på det.
I dag f.eks ble jeg rørt til tårer.. Jeg fikk høre noe jeg ikke har fått høre på en (helvetes) lang evighet.. De små fremskrittene jeg har gjort. Endringen min. De positive. Måten han sa det på, måten han formidlet det på. Det var så godt, og jeg greide å ta det til meg. Jeg greide å selv se positivt på det, med en gang. Før ville jeg bare blitt forbanna. Men, det er virkelig bra, om det virkelig er slik at jeg har gjort fremskritt. Jeg får til litt, altså, det går fremover, noe skjer.. HERREGUD, JEG KAN KANSKJE BLI FRISK!!!!!!!!!
Jeg smilte, hodet pompet, da han sa disse tingene. Jeg klarte ikke å se på han, jeg ble sittene å se i fanget. Tårene presset på. Jeg ville si det til han, hvor takknemlig jeg ble.. Men jeg gjorde ikke det.. Vet ikke helt hvorfor, det bare ble sånn.. Men jeg ville jo, jeg vil alltid. Jeg liker å gi positive tilbakemeldinger, men det blir som oftes bare med det negative..

Hvorfor er det så skummelt å gi andre positivt? Det jeg tenker om meg selv er at de VET at de er så "flinke", de vet at de er bra, gode, at de får til, osv.. de er da vel ikke interessert i å høre noe fra meg.
Men samtidig tenker jeg tilbake til tiden på vgs.. da lærte jeg meg virkelig å si det jeg mente til folk, i alle fall av positiv karakter. Og jeg så da at selv de jeg aldri hadde trodd kom til å ense kommentarene min, faktisk ble glade. Øynene deres strålte, de smilte og ble glade, og sa takk..
Så hvorfor i svarte helvete er dette blitt et problem igjen?



Smerten, den fysiske smerten vil ikke gi seg. Jeg tror jeg er syk, det er noe feil med meg. Noe er galt. Jeg er ødelagt..

Jeg vil jo bli fri.. men samtidig tror jeg kanskje at den beste friheten, eller ikke den beste, men den rette, for meg ville vært som sex slave hos en eller annen sadist. Jeg føler kanskje at det er det jeg er kommet til jorden for. Og jeg får andre ting litt mer på avstand når jeg er "fanget" hos "syke" menn.. Og jeg har en potensiell i siktet, eller vedkommende har meg i siktet alt etter som hvordan du ser på det. Uansett. det er da bedre om jeg inntar den plassen en at denne sykingen skal ta noen andre som ikke vet av denne verden. Som ikke vet at vedkommende er slik engang. Jeg vet jo, jeg er klar over.. Vil jo ikke, men heller det enn noen andre.. Ingen fortjener det.. Men jeg gjør det. Det er sykt, jeg vet det, men jeg bare vet at jeg fortjener det. Jeg vet at når slike ting komme rså tett innpå meg. Når disse menneskene som gjør andre mmenesker så mye vondt, når de kommer så nært meg, så vet jeg at det er dette jeg er ment for å gjøre, for å være.. Jeg klarer ikke helt å se at det er et valg.. Tror ikke det er det. Det skjer på automatikk.

Å være fanget av et annet menneske kan være utrolig trygt, selv om det egentlig ikke er det. Jeg har i alle fall opplevd den tryggheten. Den var skummel, den var slitsom, den var ekkel og skitten, men den var også trygg.. En trygghet man ikke vil ha, men så absolutt ikke kan være foruten, vil ikke være uten..

Har ordnet litt på bloggen..

De fortsetter og fortsetter..

Jeg vet rett og slett ikke om dette går stort lenger.. Aner ikke..
De fortsetter å presse meg. de fortsetter å trigge meg. Dag ut og dag inn, minutt etter minutt, får ikke fred et eneste sekund.

MEN, jeg får besøk av min gode venninne og jeg gleder meg, det blir godt. Det er så altfor lenge siden jeg har møtt henne..

I stad måtte jeg si til folkene at jeg vet ikke om jeg klarer å få besøk, dere gjør meg så forbanna.. Ja, og det var sant et øyeblikk, jeg tenkte: jeg klarer ikke, ikke vist jeg skal ende opp i krigerposisjonen, eller gråtkvalt ligge under dyna, eller ja ikke greie å være tilstedet.
Men klart jeg greier å ha besøk. Det SKAL jeg greie. Og det som er så godt med sånne venner er at man trenger ikke den jævla maska.. =)
Nei, man kan være seg selv, er man sliten, så er man sliten, er man trist og lei så er man det, er man forbanna så er man det. Og akkurat det er flott, fordi det er nettopp derfor jeg faktisk VET at jeg greier å ha besøk, uansett av henne.
Og jeg vet at jeg kan legge gråten vekk, sinnet lar jeg ligge igjen..

Jeg gleder meg til å få besøk! Jeg var glad da jeg fortalte behandleren min i dag at jeg skulle få besøk. Kjempe glad. Og jeg tror han så det. Og da jeg spurte om jeg kunne få ha besøk uten personal tilstedet, var det helt greit. Og det var jo bra!=)

Men det var noe rart igjen, altså jeg forstår at jeg tydeligvis har vært å sagt noe, som jeg ikke har fått med meg. De sa at jeg selv hadde jo vært med på å bestemme litt av denne oppfølgingen, altså at jeg på en måte har bedt om det. Og det stusser jeg på. Fordi jeg har jo hele tiden prøvd å få meg selv av denne oppfølgingen. Så jeg skjønner ikke helt, selv om jeg forstå.. på en måte..
Hmm.. Og det er alltid like ubehagelig, for hva skal jeg liksom si? Jeg har i alle fall ikke fått med meg at jeg har bedt om denne oppfølgingen, overhodet ikke.
Hmm.. rart.. Men, kanskje jeg får den vekk litt lettere da?

Når et annet menneske (eller hva det nå enn er) trigger følelsene, sinnet ditt..

Jeg ble trigget, klarte bare ikke å styre meg. Vet ikke om jeg egentlig klarte å registrere hva som skjedde. Igjen: det bare ble sånn..

Hun var frekk i kjeften (personal 1), det gjorde vondt, jeg ble såret, så ubeskrivelig såret. Alt jeg klarte å gjøre var å la noen tårer falle. (Noe som i og for seg var bedre enn ingenting. For jeg reagerte i det minste.)
Hun kritiserte meg, hun trigget meg, mitt sinne, mine følelser, mine negative tanker (min mor), det gjorde vondt. MEN jeg ble ikke såret. Jeg ble forbanna. Fly forbanna! Denne gangen skulle hun ikke slippe lett unna. Alt jeg klarte å gjøre var å dryle en gjennstand i veggen.
Hun fortalte meg hvem jeg var og hvordan jeg var (personal2), det gjorde vondt, jeg ble paff, frustrert og en smule irritert. Alt jeg klarte å gjøre var å smile et skevt smil, bite i det sure eplet og "jatte" med.
Hun.. Hun.. Hun..
De er damer..
Hun spurte meg om vanskelige ting (personal1), spurte meg om jeg hadde flash backs, hun spurte på en respekt løs måte. Som om hun håpet at jeg skulle si ja og at jeg skulle fortelle tidenes eventyr fortelling. Hun hadde store øyner som lyste glede, at dette var spennende..
Hun (personal1) spurte meg om det gikk bra da jeg hadde veid meg. Hun spurte med et stort smil om munnen. Som om hun forventet et positivt savrt. Hun ga meg vekta da jeg spurte, med det samme store gliset om munnen.
(Fy faen så heslig!!!)

Hun, Hun, Hun..

De er alle damer, jeg liker ikke damer. De er uforutsigbare, de kan ødelegge psyken din, helt totalt. Jeg blir stressa, jeg blir forbanna. Og hele forbanna livet har jeg latt meg selv bli slått, spyttet på, drylt vegg i mella..
Det skjer ikke en gang til. Sånn er det bare.

Den store sygge ulven presser seg ut gjenom sjela mi. Jeg er på vei mot å bli et grusomt menneke. Jeg vet ikke hvordan jeg er mot andre psykisk. Men fyskisk, er jeg slem. Tåler jeg ikke mer, venter jeg en uke så slår jeg. Kaller deg stygge ting, truer deg på livet.
Jeg tåler ikke å bli behandlet som dritt lenger.
Jeg lar alt sinnet mitt bygge seg opp. Så skjer det noe, noe jeg ikke har kontroll over. Jeg blir slem, jeg er ikke snakkende til. Jeg utagerer.
Det verste er (for meg) at jeg husker så forbanna lite, at jeg kan egentlig ikke forklare så jævla mye av det som faktisk skjer/har skjedd.
Jeg kan bare anta. Og jeg føler meg helt idiotisk, når jeg skal forklare meg. Sitter og antar, gjetter, tror. Jeg vet ikke..
Hadde jeg bare kunne forklart hvordan det vra, hva det var, hvorfor.. Ja altså jeg tror jeg vet til en vis grad hvorfor, men det unnskylder jo ingenting. JEG ER GRUSOM!
Samtidig har jeg ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. For jeg vet at jeg ikke kan la meg selv bli tråkket på stort lenger. Men dt er kanskje litt drastisk å utagere mot disse damene når de er frekke i kjeften. Jeg skulle heller ønske at jeg kunne bruke kjeften litt mer. Men så har jeg det problemet at jeg ikke klarer å snakke, vist jeg ikke er ganske sikker på at jeg greier å være saklig. Vist jeg er redd for at jeg bare skal hyle og skrike alle verdens ting, vist jeg er redd for at det bare skal bli tårer, eller ingenting fornuftig, ingenting saklig, da holder jeg kjeft, lar det gnage på meg. Det spiser meg opp. Hun har greid det igjen, jeg lar henne rive meg i stykker..

Livet er..

så rart! Så underlig..
Så merkelig..
så rart..
Jeg ble sittene å høre noen diskutere religion.
En mann som var troende og en kvinne som overhodet ikke var troende..
Mannen syntes det var så fasinerende å tenke på at den var noe så inteligent som står bak oss mennesker, så fasinerende å tenke på døden..
"DØDEN!" Jeg fikk med meg at noen snakket om døden, og da ble jeg engasjert..
Han syntes det var fasinerende å tenke på at det ventet os noe bedre etter døden..
Jeg sa bare at jeg ikke håper at det er noe etter døden, at jeg håper at da er alt over, helt over.
Kvinnen snakket om troen som en gave. Mannen var uenig, han mente det var noe man fikk om man bare foreldrene våre hadde god nok innflytelse på oss.
Jeg sa ingenting. Tenkte kun på døden, og det var kun der jeg kunne is noe..
Det var så enkelt. Jeg hadde et enkelt håp, som selvfølgelig kan vise seg å være langt mer komplisert...

De diskuterte musikk og jeg ville spy. kan ikke fordra å diskutere musikk!
Jeg var helt stille. hørte bare på de andre, hørte band de nevnte. Jeg prøvde å bare skue det vekk. Jeg ville ikke snakke om det, og jeg ville heller ikke tenke på det. Musikk..
Jeg hører på musikk, men aldri forvent et svar om du spør meg om hva..

Jeg er stille, litt latter innimellom. Av og til en sur kommentar. Et lite smil, jeg prøver.
Jeg vil at de skal se det, se at jeg prøver..
Men jeg vet ikke..

Kanskje ser de mer enn jeg tror, enkelte lar meg gå på toalettet alene. Andre står i ser på meg, når jeg sitter der, med buksa av.. når jeg skal tørke meg..
Men en lot meg gå alene inn på toalettet, lot meg ha døren lukket..
Hva var det for noe?

Noen liker å fortelle meg hvem jeg er, det liker ikke jeg å høre. jeg hater det. Syntes det er ubeskrivelig respektløst å fortelle et annet menneske hvem de er!
Og dessuten, hvordan kan et annet menneske vite mer om hvem jeg er enn jeg vet selv?
Ja og, hvet vi hvem vi er?
Vet du hvem du er? Og hvordan og hvorfor?

Skulle bare si..

at jeg er her fortsatt..

jeg mener bare...

det er noe jeg ikke har helt kontroll over...
Noe ingen kan se, det bare er der, på en måte. Jeg kan ikke si så mye, dessverre.
Men det går nok mot slutten med meg. Nettopp fordi jeg ikke vil mere. Så ingen kan heller komme til meg å si at jeg må ville det, jeg må jobbeosv.. for det vet jeg og jeg vil ikke. Jeg vil ikke ha hjelp, jeg er ferdig nå! Helt ferdig!

Takk for kommentarene!

Klem