Hei!
Jeg har hatt det ganske bra i lengre tid nå. Jeg har vært på klinikk for rusavhengigheten min og det har gått overraskende bra. Det går bra, sånn sett. Men nå går det nedover. Ja jeg har hatt en og annen sprekk, men jeg har hentet meg inn hver gang.

Nå er tiden kommet for at det skal gå rett til helvete med meg, igjen! Før pleide det å skje i april ca. Rundt påsketider, når solen tittet frem. Men de 2 siste årene har jeg ikke fått noen nedtur, tvert i mot. Men nå snur det. Men denne gangen tror jeg ikke sola og sommeren har noe med saken å gjøre.

Det er for mye stress i livet mitt, stress som ikke har noe med meg å gjøre, i utgangspunktet. Andre menneskers stress som jeg må stresse med. Angsten er for fult tilbake igjen. Og for første gang på evigheter måtte jeg krype til legen å be om beroligende medisiner i all viten om at hun kom til å si nei, men jeg tok feil. Hun sa jeg trengte medisinene og skrev dem ut som om det skulle vært snakk om en pose ifa. Da jeg hentet ut pakken med benzo, ble jeg straks roligere. Og jeg har ikke kjent behov for å ta en, før nå. Nå hadde jeg behov for 2 som jeg aller helst skulle skyldt ned med en flaske vin eller noe. Men det klarte jeg å styre unna. Jeg har det ikke bra, men likevel klarer jeg å styre rusavhengigheten min nogenlunde bra. Og det er jo bra. Noen sier: ingenting er vel bedre enn det?

Men jeg er mer enn en rusavhengig. Jeg har en lang og omfattende sykehistorien bak meg som startet leeeenge før denne helvetes avhengigheten kom inn i bildet. Og akkurat nå er det dette forbanna angsten som er tilbake. Og på toppen av det hele.. Jo for selv om jeg føler at jeg klarer å holde rusavhengigheten i sjakk, så er jeg fortsatt svært sårbar. Og hva gjør man da når en venn kommer innom for å låne noe og har med seg flere andre. Og dem slenge ting og tang på bordet... Spør meg om det er greit at h*n ordner seg en liten en. Hva faen svarer man da når hjertet slår så hardt at det sikkert syntes utpå genseren?! jA, JO DET GÅR SIKKERT FINT DET... Ehm... Jeg var så svett i hendene og hjertebank ut av helvete. Opp med sprøytter og spisser og dritt og lort. Faen jeg gidder ikke mer! Skal du ha deg en liten en? blir jeg spurt om. Nei (men et skeivt smil) sier jeg. Jeg var redd, kokforbannet, sliten, tårene presset på. Dritt lei. Hadde mest lyst å hute dem til helvete ut her fra, men pga. av min kjære, elskverdige angst så klarte jeg ikke det. Men heldigvis dro de tilslutt. Og hva sitter jeg igjen med? Jo ei helvetes skje med rester fra drugsn på... Fy faen jeg hadde lyst å skrape skjeen. MEN jeg skyldte og vasket den. Nå vil jeg ikke mer. Jeg sier herved opp hele forbannade knarkermiljøet!!!!!!!

Men jeg har angst. Jeg har skadetrang. Jeg er sliten. Jeg vil bare sove. Jeg vil virkelig bare sove, på ordentlig. Skulle ønske jeg hadde nok piller i det glasset, slik at jeg kunne få sove. FUCK.

Livet akkurat nå og vår kjære bedre halvdel -mannfolk, for noe dritt!

Hva handler egentlig livet om? Å overleve? Nytelse? Jeg kommer ikke på andre alternativer nå. Et dystert og sentimentalt teppe har lagt seg omkring meg.. Eller er jeg bare paranoid? Er jeg ikke bedre enn som så? Sex altså. Det verste er at jeg er ikke bra nok som et tøm og røm victim heller.

Jeg kan ikke fatte hvordan jeg har latt meg ødelegge meg selv på denne måten!!! Og like vanskelig er det å forstå hvordan et annet menneske kan stå å se på at det skjer uten å gripe inn eller forsøke å stoppe/hindre det. Hvordan kunne systemet bare godta/tillate at jeg skadet meg selv slik som jeg gjorde? Jeg var jo syk, noe jeg ser veldig godt nå. Jeg klarte ikke se annet enn det vonde som var der og da. Ingen fremtid, men nå er den fremtiden her og det som er igjen av meg er bare angstfylt, oppskåren og fullstendig forfallt jente. Jeg tror ikke jeg fikser det her.

Se her, i utgangspunktet er jeg full av arr, stygge arr. I tillegg har jeg masse plukke sår oppå der igjen. Dype plukke sår og arr fra narkomanien. Og det er jo ikek til å unngå å legge merke til at jeg la på meg omkring 20kg på under 2mnd i fjor. Rumpa og lårene til denne 20-åringen er bare et eneste stort fruktfat, for ikke å glemme overarmene som snart henger ned på knærne.. Å dette vil han putte pikken sin i?! Skulle tro jeg hadde en personlighet av gull og diamanter, men det har jeg jo ikke. Jeg er bare en rar, musestille sjel inni en grusomt stygg kropp som sitter helt rolig, rett opp og ned (med en lat knekk i nakken så klart) og ser ut i rommet, luften og later som om jeg følger med, men angsten har for lengs drevet meg vekk et sted.

Fuck life! I'm sick and tired og it!
-Kamilla-

Daugther By Heart

-Et dikt en lørdags morgen..

Daugther by heart.. Where did you go?


which way did you turn?

What are the reasons you left?

Oh, daugther by heart

Your missing is tearing me apart

Oh, daugther by heart

Can't we get a new fresh start?

Oh, daugther by heart

Why can't you come back?



Writing in the snow as it shines (like) crystal stars

Mother and daugther were never ment to be apart

Oh, no, not this way



Oh, daugther by heart

Why couldn't you stay, just a little bit longer, with me

There is so much you never got the chance to see

Oh, daugther by heart

I miss you here with me

At the place were you were ment to be



Oh, daugther by heart

Come back to safety

Our memories are to be kept (forever) in my heart

Your smile is my biggest memory



Oh, daugther by heart

I miss you

I love you

I need you

Oh, daugther by heart

I wanna goodnight kiss you

I wanna hold you

Dear, I bleed for you

My heart beats for you

Did I tell you, daugther, I love you
-Kamilla-

Et brev til "hjelpen"

Et brev til "hjelpen"
-

Jeg liker hendene mine hver gang jeg gjør det. Huden blir så stram og fin, og den legger seg så vakkert omkring knoklene og leddene. Jeg kan se senene. Neglene blir også penere, de blir sterkere og vokser fortere. Jeg ser på hendene mine og hver en bevelgelse dem utfører, de er nydelige. Jeg føler meg vakker, og ren. Men likevel styggere og mer tilgrisert, infisert og smittsom enn noen gang. om jeg bare holder fokuset på hendene mine, så kan jeg nyte en stund. nyte helt til angsten kommer igjen, angsten som er så nær. JEg ser meg i speilet, jeg ser bare sår, det er sår overalt. huden er likevel noe av det mykeste jeg har kjent på. Det gjør vondt,m  sårene altså, det svir og banker. Jeg føler meg så skitten og ekkel, vil ikke vise meg for noen, fordi jeg er så redd for at noen skal bli "redd" meg og tro at jeg er smittsom. Kanskje er jeg det. Kanskje du blir smittet av meg om du ser meg. Kanskje sårvæsken ikke renner, men spruter i det vi passerer hverandre og kanskje, kanskje blir du smittet. Kanskje får du det som meg, altså, helt jævlig, men likevel så godt, så utrolig, utrolig godt. Jeg ser på hendene mine, de er så fine og fra nå av er de noe som er bare mine. Ingen kan ta fra meg den usle tryggheten jeg får når jeg ser på hendene mine kun kort tid etter at jeg gjør det. Ingen kan heller ta i fra meg velbehaget og nytelsen jeg føler over livet, som jeg får når jeg kjenner på hendene mine. Når jeg stryker forsiktig over den tynne, stramme huden som ligger så fint rundt benene, knoklene og leddene mine, og senene, for jeg kan se dem. Ingen kan ta ta fra meg noe og jeg trenger ikke være redd lenger, fordi det er ikke noe å være redd. Jeg er trygg nå, nå som jeg har gjort det og funnet roen i effektene av det. Men det er ikke bra sier dem, og fortsetter med at det er farlig, dem kaller det: skadelig avhengighet til det. Men jeg forstår ikke. Skjønner ikke hvor skadene setter seg. Hvilke skader jeg har fått, bortsett fra sårene på kroppen min, men jeg kan ikke tenke meg at det er det dem sikter til når dem sier skadelig avhengighet. Okei da, så vet jeg at det er skadelig, jeg vet hva det kan gjøre med mennesker. Men det virker ikke som om jeg tar slik skade av det. Kanskje jeg bare ikke skjønner det selv, kanskje jeg er blitt så syk at jeg ikke ser at jeg er syk, hvor syk og hvordan. Kanskje jeg har ødelagt meg selv for evig og alltid. Det er uopprettelig, skaden er for stor.. Og mange ganger vil jeg ikke gjøre det engang, jeg bare gjør det og da blir jeg minnet på hvor godt det kan være, hvor befriende jeg kan føle det. Jeg ser på hendene mine og husker hvor godt jeg liker dem, når jeg har gjort det. Og den tynne følelsen jeg sitter igjen med etter å nettopp ha gjort det, er det som får meg til å fortsette å gjøre det. Fordi det er det jeg trenger. Så, uten å vise for mye selvinnsikt ber jeg dere:  HJELP MEG FØR JEG DØR!!
Kamilla

Et lite dikt en lørdags ettermiddag

Nothing And Infection
I'm better of not looking at you

I'm better of not knowing your face
You are such a unhealthy diet for me
I wouldn't face the reality
I would die from your way of infecting me
Oh Thee, way of taking care of me
It's all a fake
But though, it's something and yet better than nothing
Though everything that is, is the nothing, nothing at all
No loving touch. No kisses from Thee heart
Only fearless dancing for minutes that never should have a start
-Kamilla-

Let Me Dance The Dance Of My Life (And Let It Last For A Lifetime)

Kjære du/dere som leser!

Jeg vil gjerne dele et dikt som jeg har skrevet, med dere.


Let Me Dance The Dance Of My Life


Lost in this space of empty thoughts
I can't hit the ground
Away from you away from O'my
I can't be found.


I don't know nothing, therefor I
Give you my hand to gain some focus
Moves across the line between you and heaven
I can't see the ground
I'm in this place where i'm not to be found


Liar
You hold hands with the gost of my empty past
Steals my thoughts with graceful care
Bleed all over you, black eyes, a shiny smile
And I have to think for a while
I believe I have to go much further than a mile


I love you forever and that too is an lie
Trusting you believe in me
Hate you all for stealing Thee, soul of me.


Oh so heart broken.
Nothing but empty eyes.
Quite complete lost inside.
Don’t make yourself doubt, I still hate you.


Let me dance the dance of my life.
Soul dancing,
Mindfull space.
Voices from the in between.
Sings to stop the bleeding.
Heart healing.
Painless walks.
Air breathing.
Dancing. Living. Love you long time, I do
Are the words I say
As I
Repeat for you another big fat lie.
And It doesn’t affect me today
That the scary shit Isn’t the fact that we are all living for to somehow die.

Diktet betyr mye for meg og er et slags symbol på livet mitt, både for hvordan det er, ikke er, har/ikke vært, osv.. Altså både de faktiske fakta om livet mitt og oppdiktet halvveis vrangforestillinger er tatt med. Kanskje dumt av meg å si så mye, men jeg ønsker at min tanke og mitt resultat for diktet skal komme frem, samtidig som det er rom for tolking for alle og en hver som leser det.

Ønsker alle en så fin helg som mulig.
Klem Kamilla <3

Til alle lesere, bloggere og andre som titter innom!

Jeg vurderer å starte opp bloggingen igjen, for fult og ville i den forbindelse høre om det fortsatt er noen der ute som ønsker å lese det jeg skriver? Eller om det er helt meningsløst at jeg skal blogge i det hele tatt?! Bloggingen for meg er ikke bare å dekke behovet for å dele tankene mine, men mest å vite at noen leser det og gjerne gir respons på innleggene. :)

Klem