Nyttårsaften

Godt nyttår!!!

Søvnløs natt..

Jeg er våken, noe som for første gang på en stund er fryktelig, fryktelig tungt. Jeg har prøvd å sove, virkelig prøvd, men det går ikke. Jeg skjemmes!!! Vet ikke hva det er som skjer med meg, men jeg tror det er 20 forskjellige stemmer som prater med meg. Eller de fleste prater ikke til meg heller. Det er sånn rart, som om de prøver å si meg noe uten å si det direkte. Jeg får bare sånne små stikkere her og der. Og det er så tungt. Det er så ekkelt. Den ene jente stemmen var verst.. Helt kort bare, som om hun var rett ved siden av meg, men snudde vekk hodet og halvveis ropte ut i luften:  Æ e her
Og en ung stemme, en liten gutt høtres det ut som, en bergenser,, han gjenntok og gjenntok seg selv: Eg veit ikkje, eg veit ikkje, eg veit ikkje
Det hørtes ut som om han var blandt mange andre mennesker. Ellers så har det vært voksne herre og kvinne stemmer, de snakket jeg tilbake til. Hun jenta som ropte at hun var her, hun snakket jeg også til, men det var bare på refleks. Jeg sa med en gang jeg hørte henne: Æ vet det, æ vet det
Det har vært en del sanger der inne også. Og alle marerittene.

Det er varmt og jeg klør, allergisk. Det er blomster og juletre og hele pakka her. Tettluft og ikke akkurat den reneste plassen på denne jord.

Jeg har begynt på en ny blogg, den er lukka. Tenkte å etterhvert invitere noen av dere som har fulgt bloggen min. det er bare å legge igjen mail adressa i kommentarboksen, så inviterer jeg etterhvert!:)
Vil ordne den litt først. Tenkte å bli litt flinkere til å legge ut bilder, også vil bloggen være veldig ærlig, naken og utleverende. Jeg kan lett bli gjennkjent og vil derfor ha den lukket. Ønsker ikke at det skal ligge åpent for alle. ja dere skjønnner hva jeg mener.

Nå skal jeg snart stå opp og ta dagens første kaffe. Det er fortsatt 3 kvarterer til den blir servert, men likevel. Skal høre om jeg kan få ta meg en røyk nå.
Dagen i dag må jeg bruke til noe. Jeg kan ikke gå rundt slik som jeg gjorde i går. Er det rart man får suicidale tanker?! skulle bare ønske at jeg var 5kg lettere, da jeg ting vært helt, helt annerledes!!!

Hm..

Dagen i dag ble så absolutt ikke som forventet. Ikke at jeg vet hva jeg hadde forventet, men jeg merker at jeg ikke liker utfallet av den. Jeg forsøkte, virkelig forsøkte å legge fra meg alle planene om å kun vise frem Kamilla i dag. For jeg hadde nemlig planlagt å bare vise henne og alle helst gjøre det en god stund fremover. Men jeg la de planene vekk ettersom at jeg frykter for mitt eget liv og dens helse. Så, jeg skulle være meg selv fult og helt, jeg skulle fortelle alt slik som det er. Nei, det fikk jeg ikke til, som alt annet, så feilet jeg, igjen! Samtalen ble avsluttet og jeg hadde ikke fått ut noen ting alt var bare kaos, kanskje hakket verre enn før jeg gikk inn.

Så jeg forsøkte å huke tak i beh. før han gikk. Da sa jeg at kanskje jeg trenger litt tettere oppfølging. (Herregud, jeg er god!!!) Det er ikke helt meg å be om slikt, eller noe som helst egentlig. Men tydeligvis så har det vist seg at tettere oppfølging ikke er for meg. Det gjør vist nok ting verre, eller noe i den duren. Jeg ville bare ha det for å unngå en død eller en nesten død eller i det hele tatt et dødsforsøk. Vi forstod ikke hverandre. Det ble bare vond å vanskelig å være i samtale nr. 2. Jeg ville bare ut der fra, vekk, bort. Hodet mitt forlot den samtalen lenge før kroppen min. Det ble snakk om å ta det som kom opp der og da. Og ja jeg er enig i den. Men hodet mitt ville ikke, jeg ville ikke. Jeg hater dette og når man føler at man må sloss, at man ikke blir trodd når man ber om noe. Eller at man blir stilt i tvil i forhold til intuisjonene man har med det man gjør. Altså, jeg kom tilbake fra perm, før planlagt. Jeg bestemte meg 2 timer før jeg dro. Det var en ganske så haste, halvveis akutt tilbake reise. Jeg har jobbet med meg selv om mine reaksjonsmønstre for full guffe i over en uke. Jeg har sovet 0-2timer hver natt. Jeg går helt ved siden av meg selv, mentalt. Jeg kommer tilbake og nattevaktene smiler, er glade, prater om hverdagslige ting. Jeg er våken. Våknet etter mine 2 timers søvn kl. 04.00 i natt. de kom inn på rommet mitt kl. 06.30. Det er runde kl. 00.00, 03.00 og 06.00. Hun spurte meg om jeg hadde vært våken hele natten. Hun skal ikke spørre meg om slikt, hun skulle til en vis grad vite at jeg var ganske så langt inn i søvnen da de hadde 03.00 runde. Men, nei, de hadde vel ikke hatt runde på meg. Rett før jeg dro på perm hadde jeg flere netter hvor jeg var våken hele natten. Da var de ikke inne en eneste gang. *kjempe trygt*

Jeg sto opp og begynte etterhvert på min fantastiske rensekur. er spent på resultatet!!!

Angsten lå og murret i bunnen av meg hele dagen. Jeg måtte få til å prate med beh.
Fikk jeg til? Nei!!!

Det er noe galt med meg. Jeg mister alt rundt meg, og meg selv. Men de som er rundt meg ser meg som en meget samlet person med all bakkekontakt som finnes. Det må være denne masken som er på klistret igjen. Og jeg hater det!

I ettermiddag har jeg bare vært på rommet, ligget på sengen og hørt, yes, I know!!! Hørt, en kvinne hyle, gråte, hun var helt desperat i stemmen. Hun var inne i hodet mitt, så jeg kunne ikke gjøre så velig mye for å hjelpe henne. Jeg følte meg helt hjelpes løs. Så jeg måtte finne en måte å håndtere dette på. Jeg spurte meg selv hvem denne stemmen kunne være. Kjente jeg den igjen? Var det en del av meg selv? Var det noen jeg kjente? Osv... Jeg kom vel helt egentlig ikke frem til noe. Men mine tanker er at det kan være den delen av meg som er desperat, den delen av meg som er hysterisk redd. Den delen av meg som opplever, igjen og igjen og igjen ting som barn ikke skal oppleve. Ting som ungen jenter skal slippe, ting som skal kunne unngåes, men som blir allikevel fordi verden innholder en hel masse mennesker som ikke kan behandle kvinner med respekt. Som ikke kan behandle kvinner, barn og unge på en ordentlig måte. Mennesker som må ha store vrangforestillinger om helt grunnleggene "rett og galt". Uansett. Jeg tror de hyle kunne komme fra meg. Og jeg skulle ønske at noen andre enn meg kunne høre dem, selv om det var grusomt å høre på. Jeg skulle ønske at "de rette" folkene kunne høre dem. Slik at jeg kunne på hjelp, slik at noen kunne være der og roet meg ned. Bare en stemme fra et menneske som kunne fortelle meg at ting vil bli bedre, jeg er her for å hjelpe deg og jeg skal ikke forlate deg.

Jeg måtte få stemmen vekk, og den forsvant tilslutt, men da kom marerittene..
Jeg har lugget fast spent i den senga, inne på det rommet fra kl. 15-19.30 og hyperventilert, svettet, hatt angst, holdt på å tisse meg ut. Hatt vondt, masse smerter. MEN jeg var helt alene, stemmen min ville ikke komme ut. Jeg kom meg ingen vei. Omsider kom jeg meg ut og på toalettet, men noe "tvang" meg tilbake til marerittene. Gikk rett tilbake til rommet og la meg i sengen, ble hentet tilbake, marerittene tok over.

Døden er kanskje ikke så ille.. Jeg mener, når livet er som dette, kan døden være noe verre?
Jeg er nyskjerrig, jeg ønsker å finne ut av det. Det hadde vært så fint om det bare kunne vært et fredlig sted, et sted hvor redsel ikke finnes.. Et sted hvor man kan ha det trygt og rolig i evig tid. Jeg ser for meg at døden bare er svart. Men jeg har også mine frykter om hva døden kan være. Jeg ønsker å finne ut av døden. FEIL! Jeg ønsker det ikke, jeg er livredd for at jeg skal greie det denne gangen!!! jeg er livredd for at jeg, igjen skal greie å lure meg selv til å tro at jeg ønsker døden.. For det er ikke det jeg ønsker, men man ser jo hvordan det har gått tidligere.. Kun tilfeldigheter..
Det var en gang en som sa til meg: du har vært nær døden mange ganger. jeg har vært redd og bekymra for deg..
Jeg husker at da jeg hørte det ble jeg litt redd, og litt glad. Redd fordi det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde vært nært døden en del ganger, og glad fordi jeg hadde fått det bekreftet, at jeg er dødelig, at jeg nesten har vært der, sånn i døden.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kuttet meg på halsen, men det begynner å ble en del ganger nå, arrene begynner å ble mange. Jeg merker at når jeg er blandt "vanlige" så gjør jeg alt for at de ikke skal se halsen min. Jeg ønsker ikke å måtte bortforklare, men jeg vil heller ikke skremme noen ved å fortelle sannheten.

Jeg håper at neste gang jeg kutter halsen, så blir det aller siste gang! Jeg håper at neste gang jeg kutter halsen, så finner jeg ut av dette med døden! Og jeg håper at neste gang jeg kutter halsen så får jeg evig trygghet og ro i sjela!

"I`m back at the place where I belong"

Hm.. Det var rart! Veldig rart.
Greit jeg har bare vært hjemme 8 dager, men allikevel, det er det lengste jeg har vært på en evighet. Men huff, så rart det var å komme tilbake.

Lurer på om hodet mitt i det hele tatt er plassert på toppen av kroppen min, slik som det er meningen at det skal være.. det føles ikke slik. Det føles som om jeg har mistet både hodet og alt annet mentalt. Jeg er og det er vel det eneste. Kanskje det er nok, nei kanskje ikke. Jeg trenger å fokusere, noe som er umulig. Jeg har fått med meg så mye som at de 4++ kiloene jeg trodde og mente jeg hadde gått opp var 1, 9kg. Og greot, jeg hater at jeg har gått opp og ikke ned. Men i,9kg er litt lettere å bære enn 4++. Og det er så absolutt lettere å kvitte seg med. Så nå sitter jeg da her og har sovet like lite eller mye som jeg har gjort før jeg dro, mens jeg var borte og nå når jeg er tilbake. Altså: 2 timer. Men jeg fuker best slik. Da jeg for noen dager siden som 5 timer var jeg ikke menneske. Jeg klare ikke å våkne helt. Satt bare der og ville sove, for evig og alltid. Men, jeg som alle andre vet at lite søvn, så lite søvn, ikke er bra for kropp og sjel.

Jeg skal forresten starte på rensekur i dag!!!=) Gleder meg!!! Can`t wait!!!

Også lurer jeg veldig masse på om det er sånne folk her i dag, de menneskene man kan snakke med og slik. For vist ikke, så drar jeg vekk her fra, det er da virkelig ikke vits å være her vist jeg ikke skal snakke med noen. Men igjen, hva skal jeg snakke om. Hodet mitt har jeg mistet. Tanker er det noen andre som tar seg av. Jeg bare er og det er alt. Jeg har ingenting på menyen, for å si det slik.
På en måte så vil jeg bare gå å henge meg, jeg vet at det er smertefult. Kanskje jeg da ville fått tilbake noe av det vettet jeg har mistet.

Jeg hater, virkelig hater denne verden. Ubeskrivelig mye! Har dere sett den reklamen for plan fadder (tror det var det). De små barna som snakker om lekebiler og slikt. De forteller at de blir slått før de får leker. Også sier den norske stemmen at med å si at de blir slått, så mener de seksuelle overgrep...
Aldeles grusomt. Jeg må bare forlate tv-skjermen når de der kommer på. Og det gjør så vondt i sjelen å tenke på at ved å bli fadder så greit, du hjelper kanskje ett barn, men hva med alle de andre barna som aldri får hjelp. Jeg vil hjelpe alle. Jeg hater denne verden!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg fortalte et menneske om den egentlige diagnosen min. tenkte bare at denne personen burde vite det. For i mitt sinn så tenkte (merkelig nok) jeg at personen kom til å forstå litt mer. Men nei, jeg fikk en hel masse spm om hvordan i alledager jeg hadde fått den diagnosen. Og bla, bla, bla... En hel masse store øyner og herregud, herregud...
Jeg sa tilslutt at jeg trakk det tilbake, at jeg ikke mente det jeg sa. Da var det greit. Jeg slapp unna med den. Og personen like glad igjen. Diagonsen "forsvant". Det gjorde vel jeg også, plagene mine og alt.

Jeg elsker meg selv som Kamilla. Hun er bare så søt, men jeg føler og frykter at jeg holder på å miste henne...

Skal foresten skrive meg ut i løpet av kun kort, kort tid!!!!!!!!!!

Gleder meg til å kunne leve for meg selv, jeg, Kamilla og sulten!!!<3
Forever

Jeg skal ikke dø, eller noe slikt..

Kan jo ikke det, da finner de ut hva jeg veier og det går jeg ikke med på!!!
Jeg skal bli tynn!!!
Jeg skal!!! Jeg gir ikke opp!!! Har startet en faste, den skal vare i 16 dager++
Vet at jeg selvfølgelig kommer til å få en del sprekker inni mellom, men det er lettere å holde seg "matfri" eller spise veldig lite når man egentig er på en faste.
Jeg har nå i kveld gitt mamma klar beskjed om at jeg ikke kommer til å spise mer fremover og at jeg mest sannsynlig ikke kommer til å spise på julaften heller. Hun bare lo, på en litt så "jeg vet ikke hva jeg skal si" måte.. Jeg var helt i fra meg, ville bare gråte, satt å stirret tomt ut i luften og pratet litt om hvor forferdelig deprimert jeg er. Jeg sa også at det kom av all den ekkle maten jeg hadde i kroppen og at jeg hadde det mye bedre på tom mage.
Jeg klikker helt fullstendig om noen prøver å oppfordre meg til mat. Det er så veldig dårlig gjort å gjøre slik når de vet at man må holde seg unna. Jeg mener, vil de at jeg skal ha det helt jævlig?

Ikke 300gram, 3kilo. I går kveld var det helt oppe i 4 kilogram. men i dag var jeg tilbake på 3kilo på + siden =(
Men jeg vet at dette er kilo jeg fort får vekk. Sist gang da jeg gikk opp 2,4 kilo var de vekke og vel så det etter 2 dagers intensiv jobbing. Ingen faste, men jobb..
Jeg skal klare dette! Og jeg er ikke den som gir opp, skal i alle fall ikke være det!

Gidder ikke å si i fra til behandler eller til avdelingen. Jeg vil være for meg selv, være så fri som mulig. Djevlene følger meg hvor enn jeg er. Og jeg er faktisk tryggere her jeg er nå enn hva jeg er på det forbannade sykehuset. Her kutter jeg meg ikke alvorlig, ikke sånn dødelig. Fordi jeg har min kjæreste dyrebare slektning her. Det menneske som betyr mest i hele verden for meg. Og jeg tar ikke livet av meg forran det menneske!!! ALDRI!!! Men på det helvetes sykehuset så er det så lett å glemme. Man blir så inne i "syk" at før man vet ordet av det så har man halvveis kutta av seg hodet. Jeg tror jeg skal være hjemme en god stund til. Eller i alle fall til søndag, om ikke lenger. Og heller reise tilbake snart. Men når jeg kommer tilbake til sykehuset så kommer jeg til å dra hjem til leiligheten mest mulig. Jeg skal være for meg selv. Jeg nekter å være sammen med mennesker som kun ser på meg som syk. Mennesker som omtaler meg som syk. Mennesker som snakker til meg som syk. mennesker som sier det samme til meg i dag som de sa for 1 1/2 år siden: du er ute her fra snart, før du vet ordet av det...
De bare glemmer den setninga hvor det inneholder en hel masse ord som betyr år. Kamilla du skal ut her fra, det vil bare ta noen år, mange år, en hel del år, før du vet ordet av det så har det gått mange år...
Faens idioter!!!
Jeg har for helvete vært innlagt å godt over 2 år sammenhengende nå, er jeg noe mer utskreven nå? Er jeg "friskere" nå? Er det noe som har endret seg i det hele tatt? NEI! det kan jeg fortelle med en gang. Fordi det er nemlig en hel masse misforståelser ute å går. noe som irriterer meg grense løst!!!
Jeg er en sånn person som er kjempe sjenert de første gangene du møter meg, også blir jeg mer og mer uttadvendt etter som tiden går. Vel dette er noe sykehuset mener er en endring, et friskhetstegn. Og ja friskt er det, men det er jo ingen endring, jeg har jo alltid vært slik. Men det kan jo ikke de vite for de kjente meg jo ikke før.Men de tror altså at jeg har endret meg så veldig fordi jeg tør å prate mer, er ikke så sjenert lenger, osv...

Det jeg tenker er mer viktig å se på er tryggheten. Er jeg noe mer trygg? NEI! Mer utrygg? Nja, kanskje heller det..

Jeg vil ikke ha behandling lenger, eller mer!!! Jeg vil slutte!!! Jeg vil klare meg selv og jeg vet at jeg kan får det til!!! Jeg vet og jeg skal!!!

Jeg har prøvd alt av sove pillere, kroppen min biter ikke på noe. Vallergan funket ikke. men nå er det sikkert over ett år siden jeg prøvde det sist..

Nå for ei uke siden prøvde jeg apodorm, og selv det bet ikke på. Jeg følte meg ikke ruset engang. For jeg ble spurt om det dagen etter på, og nei, jeg merket ingenting. Altså selv imovane/zopiklone gir meg mer rus... Det er som om kroppen min ikke tar opp medisinen den får. Heldigvis har vivalen og sobrilen fortsatt beroligene effekt på meg, men det tør jeg jo nesten aldri ta. Da må det helst være fordi noen andre anbefaler meg å ta det. Liker ikke å se det selv. Liker ikke åstå ansvarlig for evt. avhengighet. Selv om jeg vet at jeg heller tvilsomt vil bli avhengig. Jeg er alltid redd for at medisinen ikke skal funke. Jeg blir rolig, men faller ikke inn i søvn.

Etter jul skal jeg egentlig begynne med sånn mat, søvn og treningsprogram, men jeg gidder ikke likevel. jeg skal skrive meg ut! Vil ikke, sure tryner fordi jeg ikke står opp da de vil det eller for jeg ikke spiser da klokken viser mat, eller fordi jeg ikke klarer å gå tur da de har tid.
Sure tryner fordi jeg ikke følger opplegget, fordi jeg ikke får til, fordi jeg er et dårlig menneske, lat, feit, stygg og slem.. Sure tryner fordi jeg blir forbanna av masingen deres.. Sure tryner fordi jeg sier i fra, sure tryner fordi de har uoppklarte problemer som ligger i grunnen, sure tryner fordi de ikke har selvinnsikt i det hele tatt, fordi de ikke tåler kritikk, sure tryner fordi de vet at de er elendige og at det aller høyst sannsynlig ikke kan skje endring fordiå lære en gammel ku å gå er nesten umulig. Ikke vits å prøve en gang..
Sure tryner, fordi jeg viser mitt sure tryne. Og alt er bare surt og det er bare sure tryner hvor enn man snur seg, ingen er interessert i å endre seg og dermed vil de sure trynene bli værende som fast innvendtar.

Savner sulten, lei av den mette smerten! Prøver å leve, noe som ser ut til å føre til døden..

Jeg vil ha sulten tilbake! Den lette følelsen man kjenner på når magen er helt tom. Herlig! Så ren, så lett, så enkel, så vakker, så god, så kjærlig, så flink, så utrolig dyktig!

Jeg vil ha det tilbake, hele pakka! Følelsen av å mestre noe, følelsen av at jeg kan, får til og at jeg er god til det. Det eneste jeg kjenner på nå om dagene er en vond metthetsfølelse som ikke gir meg annet en negative tanker om meg selv. Jeg får ikke til noen ting, jeg er feit, stygg, ekkel, lukter vondt, klarer ingenting, ingen verdens ting!

Akkurat nå starter jeg på nytt! Jeg starter en ny fase i livet, på en måte et nytt liv..
Levereglene er endret, jeg endres, jeg skal klare meg!

Problemet oppi alt dette er alle de tingene som hindrer meg. Som f.eks søvn. Jeg får bare ikke sove, enkelt og greit. Og jeg klarer meg jo godt, lenge uten søvn, men det har gått veldig lang tid nå. Kanskje altfor lang tid nå. Nå prøver jeg bare å holde ut til etter 2. juledag. Jeg holder ut for en hver pris. Jeg skla klare det, koste hva det koste vil! Dette med stor fare for at det er det siste jeg klarer. Jeg kjenner meg selv så altfor godt. Jeg kjenner forvarslene. Tegnene. Alt, og de er der så veldig, veldig tydelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette.
1. jeg kan kontakte beh. og fortelle det slik som det er. Jeg vil da, ganske så sikkert ikke bli tatt på alvor. For ved å gjøre det på den måten viser man en sånn enorm styrke og styrke er lite svakt og er det lite svakhet inne i bildet er det lite fare. Eller hva de nå enn tenker. Det er bare min formulering..
2. Jeg kan la det gå så langt som det går, så kan jeg risikere å få en skikkelig knekk her fremfor de viktigste menneskene jeg har. de som overhodet ikke fortjener å se meg så langt vekke fra virkeligheten. de som burde bli skjermet fra den virkeligheten jeg lever i når jeg er dårlig.
3. Jeg kan kreve å bli tatt godt hånd om da jeg kommer tilbake etter jul.
4. Jeg kan la dette suse og gå i det uendelige og la det gå som det går.
5. Jeg kan late som så lenge som mulig, være frisk og sånn, sånn som jeg hadde tenkt i utgangspunktet, bli tynn og leve lykkelig alle mine dager... eh..

Nei, jeg vet ikke, ingen av forslagene mine virker gode nok, heller ikke fristene.

Jeg trenger søvn, men vil ikke sove, får heller ikke sove uansett hvor ille det er å holde øynene oppe. Jeg faller rett og slett ikke inn i søvnen. Jeg er og blir våken.

Tør ikke veie meg. Skulle ønske jeg greide å spise mindre og trene mer, skulle virkelig ønske at jeg hadde gått ned neste gang jeg gikk på vekta. Men jeg vet at jeg har gått opp. Veide meg i går og hadde da gått opp intet mindre enn 3kilogram.... FAAAAAAAAANTASTISK!!!!!!!!!!!!!!!!

Kjære noen!!! Hjelp meg!!! Vet ikke lenger hva jeg ber om hjelp til, jeg bare trenger noen, noe, ett eller annet. Hjelp!
Jeg nekter å falle vekk en gang til, jeg nekter: "det var bare tilfeldigheter som gjorde at det ikke ga et fatalt utfall..." NEKTER!

Home sweet home

Jeg er hjemme nå..
Det aller første som skjer er at jeg får en panikk reaksjon. Jeg raser ut av meg en hel masse sinne rundt mat og for en dårlig person jeg er. At jeg ikke får til noen ting, ect..
Tårene renner, angsten stiger, huden brenner. Hodet koker. Jeg må ut å gå, men greier ikke, kroppen min svikter meg. Jeg er sliten, huden min vil vekk. Tankene mine går til alle skarpe gjennstander. Ut å gå Kamilla!!! Omsider kom jeg meg ut og opp av senga og gikk ut. Da jeg kom ut prøvde jeg ¨å tvinge meg selv til å tenke at det er bra å være hjemme. Finn noe bra ved å være her. Jeg gikk, letet og en liten stund syntes jeg det var koselig å gå tur alene i denne lille byen som jeg hater mer enn noe annet.

Jeg har vært hjemme i over ett døgn nå og jeg har ikke kastet opp en eneste gang. Skal jeg være stolt eller?! Hm.. mange ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne si det slik som det er, til de som er rundt meg. Dette med maten. At det er vanskelig. Jeg prøvde å prate om det i går, men det jeg får tilbake er ukonsentrere og uinteresserte kommentarer som ikke er ord en gang, det er bare sånn: å ja.. m`m.. osv...

Det er mye som skjer fortiden, på mange forskjellige plan og nivåer. Hvordan skal man håndtere dette? Ikke klarer jeg å forberede meg. Ikke klarer jeg å holde fokus. Og verst av alt når jeg prøver å tenke i de banene så glemmer jeg. Huff.. jeg gruer meg. Tenk om jeg sier noe galt.. Og tenk om jeg ikke greier å si noe i det hele tatt.. Da svikter jeg... Det kan ikke skje!!!

Dette er noe jeg ikke skal skrive om, dere forstår ikke hva jeg snakker om for jeg kan bare skrive litt om tankene mine, men ikke hva de handler om.

Det handler ikke om vekta..

sånn i bunn og grunn.

jeg er avhengig, vekta og tallene sitter bom fast i hodet mitt dag som natt. Har jeg gått ned føler jeg meg litt renere til sinns og kan meddele et smil eller to. Har jeg ikke gått ned eller gått opp så mye som et halvt gram, koker det i meg. Jeg kjenner jeg kveles. Trangen til å kverke alt rundt meg stiger og jeg blir lite medgjørlig. Jeg glefser til alt og alle som er i nærheten og håper at de forstår at de må holde seg langt unna meg.

Spiser jeg en dag da jeg egentlig har faste får jeg samme reaksjon som ved vektøkning. Jeg koker over, kaster opp, må rømme, ut, vekk, bort, gå, trene, forsvinne. Straffe!

Nå skal jeg fortelle dere noe som jeg ikke har sagt til noen andre før..

Det som skjer med meg når jeg spiser, spesielt vist andre mennesker ser på er at jeg føler at de kan se, lukte og kjenne det som jeg gjør. Og det jeg ser, kjenner, lukter og alt det der er: sperm!
Hver gang jeg putter mat i munnen føler jeg at kumpen med sperm i magen min blir større, jeg må få den ut. Og jeg er livredd for at andre skal se det. At de skal lukte sperm av meg. At de skal se det hvite renne nedover leppene mine. Selv om det jeg spiser ikke kan assosieres med sperm i det hele tatt, så er det de tankene og bildene som dukker opp i hodet mitt.
Lukten følger meg hvor enn jeg er. Og det er fordi jeg har det uten på kroppen også.

Og det er klart at jo mer jeg går ned i vekt, jo mindre sperm har jeg i meg og på meg, og da vil jeg bli renere. Og jeg vil absolutt får et mye, mye bedre liv da.

Så jeg forsøker å holde meg unna mat så godt som overhodet mulig. Noen ganger må jeg spise bare for å spy. Er liksom litt avhengig av den biten også.. eller at jeg spiser noe som jeg vet har en rask avførende effekt. Det å få tømt seg for denne ekkle hvite gjørma er faktisk ganske godt. Det ubehagelige velbehaget varer bare en liten stund, men litt en bedre, mye bedre enn ingenting.

Jeg blir kvalm når jeg sitter sammen med mennesker som spiser veldig raskt. Også blir jeg skikkelig uvel av slafsing og smatting. Jeg tåler det ikke. Det er som å benne meg levende på bålet. Det er ektremt smertefult.

I går fikk jeg behov for noe salt. Så jeg skulle ta meg litt vegetar, det var sesamnuggets eller noe, så tok jeg en god del jalapenos ved siden av. Det spiser jeg til alt. Funker kjempe bra for magen, mye bedre og mye mer effektivt enn avføringsmiddel. Altså det tømmer tom mage.. det er bare helt fantastisk!!! Og jeg har bedre erfaring med det enn med mmisbruk av cayenne pepper, for det fikk jeg nemlig en helt uventet pang reaksjon på. Grusomt!!! Diare man ikke greier å holde tilbake på akuttavd. Guuuud så flaut!!! Jeg var på rommet, heldigvis, men jeg måtte jo komme meg til toalettet og da var det allerede gått galt.. Huff...
Uansett.. Jeg var så dum at jeg sa det høyt i går, at jeg hadde behov for noe salt å spise. Og da jeg hørte og skjønte hva jeg sa kom magesyren i en stormende fart. Tenk at det er mulig å være så fryktelig ekkel!!!!
Men jeg spise forde om, jeg prøvde å late som om jeg ikke tenkte slik. Og håpet at ingen andre tenkte slik heller.

Etter mye om og men endte det hele opp med at jeg nesten tok livet av meg..
Jeg glemte nemlig å banke i bordet her om dagen da jeg sa til en ansatt at jeg ikke hadde hatt noen tanker om å ta livet av meg på en stund nå. I går gikk alt galt. Tung samtale, stygge ord i journalen, ekkel kontakt som jeg så absolutt ikke fikk kontakt med, han sviktet meg. Kaos på avd. Kaos i hodet mitt. Baking, ingen planer om overspising, men på leten etter en avsluttning på kaoset så ble det 3 boller, mye forbannelse. En stor kopp kaffe på styrten. Oppkast med en masse tilhørere på gangen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre og sendte dem bare et stygt blikk da jeg kom ut av badet. for jeg så på dem at de så på meg og at vi alle viste.

Ja, så måtte jeg rømme, jeg måtte kjefte, jeg var så sint, så forbanna!!!
De ville nekte meg, men på en eller annen måte så greide jeg å få meg permisjon i natt. Gikk og gikk og gikk i et helvetes raskt tempo. Kom hjem, veide meg sikkert 50-60 ganger om ikke mer i løpet av natten og gikk ned ett kilo.

Jeg gruer meg til julen fordi jeg vet at det betyr vektøkning..
Men i min herlige fantasiverden så skal jeg gå ned masse masse. Og i januar så vil jeg har det så bra at jeg sikkert blir utskrevet.

Jeg vet at jeg lukter vondt, jeg prøver å få lukten vekk. Dette sier jeg til dere som er i nærheten av meg. Det er virkelig ikke meningen å gå rundt slik. Jeg vasker og vasker, men lukten sitter fast! Jeg prøver å holde meg på avstand, men det er heller vanskelig når enkelte har en (u)vane med å kommer helt opp i trynet på meg når de snakker, eller er veldig tett på meg. Hmm... vanskelig!

Om 6 kilo kan jeg med glede si at jeg har gått ned 20kilo siden mai=) Så gøy!!!!
Vell jeg har brukt nesten 5 mnd på de fire siste. Gikk ned 10 kilo på 1 1/2mnd. Og resten har jeg gått litt ned, litt opp, litt stabilt på ett tall osv.. siden juli/august.. så jeg kan ikke si at jeg er rask akkurat, men det går da heldigvis, sånn alt i alt i rett rettning!=)

Nå skal jeg ta meg en røyk, pakke og så skal jeg reise om ikke så altfor lenge...

Jeg er her...

Og jeg vises godt, altfor godt!!!

Har klart, på 3 dager å gå opp 2,4kg!!!!!!!!
Og jeg vil ikke mer!!!!

Det er alltid så store tall når det gjelder meg, det er nesten aldri noen gram her og noen gram der, det er alltid store, store kilo gram på kun kort tid.. Helvete heller!!!

Fra: x1,2kg til: x3,6kg!!!!!!!!

Helvete satan!!! Jeg klarer det ikke!!! takler det ikke!!!

Heldigvis slapp jeg oppfølgingen i dag. Eller det vil si, heldigvis ba jeg om å slippe den. Jeg velger selv. Heldigvis!

Har byttet rom, fantastisk, jeg har så mye drit, så altfor mange ting. Jeg bor så altfor mye her. Jeg bor faktisk her, dessverre!!!
Jeg vil ut, jeg vil bli tynn, jeg vil være fri!!!

Det er snart jul (*hulk*)
Jeg er overhodet ikke glad for det, men det er det ingen som vet. Glade jul og alt det der..
Jeg skal hjem og har tydeligvis planer om å være hjemme i nærmere 14 dager, noe jeg ikke har vært på 2 år nå. Og selv da greide jeg det ikke..
Så hvordan i svarteste helvete mener jeg at jeg skal greie det denne gangen?
Jeg må, jeg bare må. Har faktisk ikke noe annet valg!

I forrige uke merket jeg og kroppen min veldig godt at den kanskje er litt underernært. Så klike meg ba om hjelp. Jeg ba om å få drikke nutri da jeg ikke greier å spise fast føde og jeg ba om å få et personal jeg er sånn høvelig trygg på sammen med meg da jeg skulle møte opp til måltidene. Nutri skal jo være fantastiske greier, i følge mange leger..
Vel, jeg ble bare forbanna, alle disse kaloriene til ingen nytte.. Jeg fikk ikke energi.. jeg følte meg ikke bedre. Men det var kanskje fordi jeg fordelte disse 300kcal opp i 3 over 2 dager. heh!
Jeg fortsatte å gå ned i vekt forrige uke. Så dro jeg hjem og stress overspiste til den store gullmedaljen. Hang over toalettet i lang lang tid, jeg fikk det ut.. den ene dagen.. og bestemte meg selvsagt for å aldri, aldri spise igjen. Men så var det det faktum at jeg faktisk var hjemme, noe som ikke er det enkleste i verden. Så jeg gjorde det igjen. Det satt fast og det er der fortsatt.. Jeg vil dø!!!! Vil vekk fra dette!!!!

Så i dag har jeg pratet med beh. Og jeg fortalte om disse kiloene som var tillagt meg etter helgens stress. Jeg var trist og lei meg, ville bare hyle og gråte. Følte meg klart, ekstemt dum. Gråter over vekta, gråter for alt. Jævla bæs unge, det er det jeg er!!!
Følte ikke at jeg ble hørt, eller det vil si, jeg fikk ord som: jeg forstår, jeg skjønner, osv..
Men jeg fikk aldri forståelsen av at jeg kunne få hjelp til dette. jeg fatter ikke hvordan de kan stå å se på at jeg spiser meg i hjel. Mener beh. at jeg skal dra hjem å spise, masse for å døyve stresset, ubehaget, forså å legge på meg flere ti talls kilo???!!!!

Dessuten trenger jeg å få ut den maten som ligger i tarmene mine å gjør meg feit! Den sitter fast inni der. Og det er absolutt IKKE bra!!!

Jeg har sånn passe panikk, det er jul like rundt hjørnet. Jeg svinger mellom ingen mat og altfor mye mat. Jeg svinger mellom å svime av av sult og svime av av magesmerter etter overspising. Jeg svinger mellom å rase ned i vekt og fyke opp i vekt..
Jeg svinger mellom å være i ubeskrivelig dårlig form og bare ville dø, ha fotfølging og det å ville leve for å bli tynn, for å bli bra , for å klare dette, på min måte.

Alt dette er med på å gjøre meg mindre bra for omgivelsene og det igjen går ut over ganske så masse. Det hele vil vel ende opp med at jeg sitter på sykehuset sammen med gamlingene, psykotiske og de stakkars syke, så fryktelig syke pedofile jævlene som er innlagt. Det er akkurat det som kommer til å skje. Og det er det de ønsker. Jeg vet at avdelingen ønsker å ha meg her, se meg lide, se meg bli sykere, dårligere, de vil ikke slippe meg, de vil se meg sammen med de gale, ordentlig gale menneskene. De unner meg ikke noe godt. De har det i kjeften. Men gjør de noe? NEI!

Jeg skal aldri spise igjen!!! Jeg ghar ikke spist i dag og skal ikke gjøre det noen av de dagen jeg har fremfor meg. På julaften skal jeg smake, kun smake litt. ". juledag skal jeg stappe kroppen min full med masse alkoholinnholdige kaloribomber og deretter er det fullstendig stopp. Så skal jeg sulte meg ihjel. Eller til noen finner meg, og tvinger en slangen inn gjennom nesen min. Så skal jeg ha den der så lenge som de mener det er nødvendig, så skal jeg ut her fra og sulte meg enda mer. Og når jeg da har gjort dette nok mange ganger, så skal jeg dø! Jeg skal dø tynn!!!
Når jeg bare blir tynn nok, bra nok, ren nok, vakker nok.. Da skal jeg takke for meg!
For da har jeg klart det, da har jeg vist dem alt.

Det verste er vel egentlig bare det at jeg har bedt om hjelp, men det er jo ikke nødvendig å hjelpe et fettberg som meg. Hva gjør det om jeg sulter meg? Hva gjør det om jeg spiser mye en dag?
Hva gjør det om jeg kaster opp? Hva gjør det om jeg svimer av? Hva gjør det om jeg har lavt blodtrykk og ekstrem høy eller lav pult? hva gjør det om jeg har konstante magesmerter? Hva gjør det om jeg har dårlige blodprøver?
Hva i helvete gjør det om kroppen min svikter, mentalt og fysisk fordi jeg ikke får til?
Det er nemlig der det ligger. Jeg vil klare det, men jeg får ikke til. Jeg klarer ikke å bare spise normalt, hva nå enn det vil si.
Det er jo bare å spise normalt! Det er jo bare, det er jo bare...

Så når jeg uansett får holde på på dette viset, så skal jeg gjøre det!!!

I går møtte jeg ei jeg ikke har sett på en stund..
Hun sa at jeg var blitt tynn, jeg brå nektet. Hun sa: det er jo bare halve deg igjen.. Du er blitt kjempe tynn, hvor har du gjort av deg selv?
Inni meg tenkte jeg: jeg har ikke gått ned et eneste gram!!! Jeg er feit!!! (Men vekta sier at jeg har gått ned 14kilogram...)

Hm...

Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagene..
Tror ikke jeg er i det hele tatt..

Alt er kaos, hvordan kunne dt bli som dette?

Alt gjør vondt, følelsesnærhet *Fantastisk*
Det gjør da vel ikke vondt!!!

Jeg er på god vei til å bare "gi opp"..
Like så greit, tror jeg

Vi må holde sammen, men funker det når den ene alltid vil gi opp. Det er alltid en av oss som stikker seg unna.
Vi skal klare dette!!!
-Jeg vet bare ikke om jeg vil klare dette..

Melder meg ut av verden!

Jeg melder meg herved ut av verden!





-De tar fra meg gleden min! Sier nesten rett ut at jeg ikke får lov til å være euforisk.. Jeg er euforisk. Trenger å være det. Livet er bare helt fantastisk og jeg kan klare alt i hele verden. Men det syntes de er galt, så de stjeler fra meg. Så jeg melder meg ut! Jeg skal da vel ikke være medlem av noen som med viten og vilje ønsker å ta fra noen oppturer, store gleder, lykkerus. Fy F de er F*** meg så utrolig frekk at jeg er skremt!
I morgen skal jeg foresten skrive meg uuuuuuuuuut!!!!!=D=D=D hehe.. gleeeeeeeeeeeeeder meg!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg må jo få skrive meg ut. De kan ikke holde meg igjen når jeg har det bra, når jeg elsker livet og bare vil ut å leve det. Nattevakten var skeptisk, det var også han som ville ta fra meg all lykken min. Men det er nok bare fordi han er sjalu. Han har ikke slik lykke i livet sitt, og det vil han heller aldri finne om det er slik han behandler mennesker han møter. Faen ikke rart at han ikke har kjerring og unger og alt det der som han vistnok ønsker seg!
Jeg fatter det bare ikke.. Ta fra meg lykken min! Jeg er så lykkelig, jeg har det så ubeskrivelig godt. Jeg mener, at jeg ikke har oppdaget det før nå.. det er en skam! Jeg kaster bort tiden på tull..
Tro meg, de vil ikke få sjangsen til å kalle meg deperimert noen sinne, igjen, ALDRI!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg er trøtt og jeg er sliten

Hodet mitt koker. Har ikke sovet, angsten vil ikke gi slipp. Kvelertaket er sterkere enn noen gang. Det kan kanskje gå galt, selv om jeg ikke tror det. Jeg vil ikke at det skal gå galt.
Det jeg vil er å slette alt. Og jeg skal få til å slette det. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fjerne det fra minnet. Orker ikke ordene lenger. Klarer det ikke. Tåler det ikke. De rundt meg bare må, de virkelig bare må tæshe meg til det ytterste. Jeg er da for svarte F ikke interessert i å høre noe snakk om mine ting. Det er mitt og jeg bestemmer når det skal snakkes om eller ikke. Jeg blir så sint!

I kveld skal jeg veie meg. Gruer meg, men jeg må! Uten de tallene vil jeg kunne ende opp som skikkelig feit og det akter jeg å forhindre! Jeg er feit nok fra før. Og jeg skal ned!

I morgen er det total stopp på inntak av kalorier!!!
Og jeg må kare det denne gangen!!!

Jeg er så veldig, veldig sliten nå. Hvordan skal jeg greie å holde meg på bena nå? Hodet mitt har koblet helt ut. Klarer ikke å fullføre en setning, ikke en tanke og det andre forteller meg, forteller de til veggen. Jeg får det bare ikke med meg.

Kjære behandler!

Jeg vil ha hjelp!

Kan du hjelpe meg?

Stemmer det du sier?

At jeg kan bli bra nok, at du skal følge meg på denne veien?

At du ikke forlater før jeg er der, der hvor man er bra nok..

Jeg er redd, men det har du nok fått med deg.

Jeg vil, men klarer ikke å stole

Ikke på noen

Det har vist seg gang på gang at det ikke er lurt

At det er skadelig

Farlig

Jeg kan ikke

Jeg vil

Hjelp meg

Jeg vil ta i mot

Får bare ikke til

Innerst inne, langt der inne i meg en eller annen plass, der tror jeg at du kan hjelpe meg. men det er farlig å innrømme det for seg selv.

Jeg vil, virkelig vil ta i mot hjelp

Jeg vil ut av dette nå!

Jeg trekker tilbake det jeg sa om at jeg skal slette

Selv om du hørte ordene mine på en positiv måte, så er det ikke slik jeg mener med de.

Ordene mine var en beskjed om at jeg skulle glemme, fortrenge, gjemme det bort, glemme behandling, jeg skulle slette alt.

Trekke tilbake det jeg allerede har fortalt.

Leke bra nok, være bra nok for dere, slik at dere kunne gi slipp på meg

Ikke gjør det!

Det er farlig

Selv om jeg vil klare dette alene, på egenhånd

Takk for at du gjorde slik at vi ble enige om det som er det beste for meg nå.

Takk for at du forstår alt du forstår!

Takk for at du er den du er!

Takk for at du er min behandler!

Takk for at du behandler meg som det mennesket jeg er!

Takk for at du hører på "alle mine"..

Takk for at du klarer å skille, at du hanter meg tilbake!

Takk for at du ikke gir meg opp!

Takk for at du alltid er her å stiller opp for meg!

Takk for at du ser meg, mine behov!

Takk for at du forstår følelsene mine!

Takk for at du lærer meg alt det du lærer meg!

Takk for at du gir det tid!

Takk for at du presser meg akkurat passe!

Takk for at du hjelpe de andre som er rundt meg til å forstå litt bedre!

Takk Kjære poliklinikk som ga meg avslag!

Uten det avslaget ville jeg aldri fått blitt kjent med denne fantastiske personen som har et genuint ønske om å hjelpe meg. Denne personen som har tro og håp for meg og som hjelper meg å finne det for meg selv også.

Takk behandler!

Takk for alle de gangene du har satt meg på plass, alle de gangene du har provosert meg.

Alle de gangene du har beskyttet meg, alle de gangene du har sett klart når jeg har vært litt omtåket.

Takk for at du ville bli kjent med meg og fortsatt vil det, selv om jeg ikke snakker, selv om jeg mister motivasjonen,selv om jeg gir opp.

Detter er sykt! men takk for at du fattet vedtak om ransaking og kroppsvisitering de gangene du gjorde det. det var jævlig og kanskje ikke det mest nødvendige, men jeg lærte mye av det.

Takk for at du tillater tårene mine å komme

Takk for at du virkelig prøver å være trygg for meg.

Du er trygg, jeg bare har ikke kommet til det punktet hvor jeg vil slippe taket på kontrollen jeg føler jeg sitter med ved å ikke slippe noen inn, ved å ikke tillate meg selv å stole.

Jeg vet at du vil være her for meg, gå et stykke av veien sammen med meg, du vil fullføre behandlingen med meg.

Takk for at du er et så godt menneske som du er!

Takk for at du bryr deg om meg og takk for at du forteller meg det.

Takk for at du ikke tar hensyn til at jeg hater positiv oppmerksomhet.

Takk for at du gjør det som er riktig

Takk for at du holder ut!

Takk for at du har hjulpet meg så pass mye at jeg tør og kan si dette og mene det.

Tusen hjertelig takk!!!

Natt til søndag.. Enda en natt..

Natt nr. 3. Angsten er der, jeg kan ikke legge meg ned og kjenne etter. Det kan ende opp med katastrofe. Etter som jeg har fått sånn slakk fotfølging. Menes: fotfølging, toalett alene, dusj ikke alene og resten av alt annet ikke alene. Ute i miljøet løper de etter meg som om jeg skulle vært livsfarlig for alle og en hver. Noen holder aldri avstanden på mer en 1/2 meter. Beveger jeg meg, så beveger kontakten min seg også. Testa det ut i dag, det var litt morsomt.. Hehe.. Jeg sto helt i ro, hun stoppet rett bak meg. Så bevegde jeg meg ett skritt frem, det gjorde hun også og slik holdt vi på. Jeg ble skikkelig irritert der og da, for hun var virkelig alt for nær meg. Men jeg klarte å riste det av meg.
Når jeg er på rommet sitter de i dør åpningen og ser på meg, men jeg ligger med bena opp, masse dyner, pcèn/aviser, mobilen osv.. så de ser meg ikke. Av og til kommer de helt inn på rommet for å se om jeg sover. Så de ser meg virkelig ikke. Og jeg kan ikke skade meg, for det har jeg slutta med. Selv om jeg konstant tenker, nåår jeg kommer hjem da skal jeg kutte meg. Ikke at jeg vil, jeg bare tenker at da har jeg virkelig sjangsen og kanskje, kanskje det kan hjelppe den gangen.
Uansett problemet mitt her inne er at jeg ikke kan dø, det kan ikke skje! Og jeg er livredd for å dø nå. Som så mange ganger sagt jeg kan ikke dø, ikke nå! Det passer svært dårlig!!!

Så jeg sitter oppe, rydder på pc en..
I stad regna jeg ut om jeg kan få noe i bostøtte og jada klart det. Nå har jeg vel krav på litt over 1000 kr mnd. Og der jeg bodde før hadde jeg krav på 2100kr mnd. Også regnet jeg ut vist jeg skulle bott i den omsorgsboligen da ville jeg fått ca 3000kr mnd. Så jeg kan vel ikke skylde på at økonomien ikke strekker til. Så etter at jeg fant ut av dette får jeg tanker tilbake, tanker om å kanskje bare sende inn den søknaden likevel... Men nei! Jeg skal klare dette selv!!! Jeg vil ikke. Vil ikke være syk lengre. Når jeg kommer meg ut av sykehuset nå, så skal jeg være frisk for evig og alltid. Ingen skal få lov til å kalle meg syk noen gang igjen.
Jeg har prøvd å finne en million unnskyldninger til utskrivning disse dagene som har vært. Kanskje aller mest fordi jeg har hatt et svært stort behov for å rømme, vekk fra alt.
Men jeg får ikke lov, og jeg slipper heller ikke fotfølgingen. Enda de er fullstendig klar over at jeg ikke kan dø, og jeg aldri i livet ville funnet på å ta livet av meg.

Skyldig!

Fordi jeg er den skyldige..

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg har gjort galt

Andre ganger har jeg virkelig bare gjort alt galt

Jeg fikk et valg

Rett eller galt

Jeg valgte å gjøre det jeg trodde var rett

Og jeg fikk flere ganger bekreftet at det var rett

Nå er saken fremme

Andre ord

Synspunkter

Det jeg gjorde var galt

Samtidig mener noen at det var riktig

Altså, riktig og galt samtidig

Jeg vet at det var galt

Ikke riktig

Straffbart, spør du meg

Og jeg valgte feil på en riktig måte eller omvendt

Nå kommer det frem, fra den som bekreftet

Du gjorde feil besluttning på det valget ditt

Du gjorde meg vondt

Du skadet meg

Jeg spør om jeg skulle gjort noe annerledes

Nei, det du gjorde var riktig

Men så altfor galt

For du skadet meg, gjorde meg vondt

Jeg er skyldig

Og tanker om å rømme inn i døden frister

Ikke nødvendigvis fordi jeg er skyldig, men fordi noe av det jeg er skyldig i gjør at jeg kommer på alt annet jeg også er skyldig i

Fordi jeg selv har puttet meg inn i en filmtape

3D

Det er som å være tilstedet

Gjennopplever det hele

Jeg er skyldig

Og kjenner trang til å rømme inn i døden

Slik som alle andre skyldige gjør

De vil ikke stå i den svært ubehagelige situasjoen

De er feige

Det er jeg også

Feig

Fryktelig feig

Jeg tar på meg all skyld

Jeg er et grusomt menneske

Jeg vet det og jeg skulle ønske at jeg hadde tatt en del andre valg

Det gjorde jeg ikke

Jeg er skikkelig skyldig

Og selv om jeg har tanker som mange andre onde mennesker i verden, såå skal jeg ikke handle på dem

Jeg skal heller prøve å rette opp i fremtiden

Gjøre litt mer riktig

Kanskje jeg en dag kan stå i retten og bli erklært uskyldig

Dette er bare håp, og ønsker

jeg vet at det jeg fortjener er

TORTUR!!!

Lørdag

Jeg skriver lite fortiden, kanskje fordi jeg har så altfor mye aktivitet i hodet til å i det hele tatt kunne få med meg hva det er som egentlig skjer.
Det skjer mye, altfor mye.
Enkelte ting klarer man bare, man får til å stå i det selv om det er forbanna vanskelige situasjoner.

Akkurat nå så, som sagt skjer det helt sinnsykt mye. Problemet mitt er vel helt egentlig bare det at de rundt meg ikke forstår at de tingene som kanskje er mest tydelig, de vanskelige tingene som er oppe i dagslys nå, det er ting jeg håndterer. Mens de tingene som ligger å kværner i hodet mitt, de tingene som jeg ikke snakker om, det er de som dreper meg.
Har hatt angst sammenhengene i 36 timer og 10 minutter. Eller det vil si at i løpet av disse timene har jeg hatt en pause på 5 minutter. I løpet av disse timene har jeg sovet ett par timer, men angsten var der like forbanna mye for det om.
Jeg har ikke denne angsten pga. det som skjer rundt meg nå, ikke slik som behandlerne tror, jeg har den pga en liten setning, en tilståelse, en bekreftelse.
Alså, det er faen meg greit, man kan ikke stole på noen, men det vet man jo. Problemet er bare det at når det er sånne små, ja sånne små store ting som lekker ut. Jeg mener, vist noen her virkelig av hele seg selv som menneske, som person ønsker min tillitt, så hvorfor i helvete, lekker de da ut med slik info til mennesker som faen ikke har noe med det å gjøre en gang?
Fatter det ikke. Men uansett, akkurat det driter jeg i. Det jeg ikkedriter i er mine reaksjoener. Fordi nå har det seg nemlig slik at jeg ikke kan rømme, det kan ikke skje. Jeg må holde meg her for en hver pris. Og med reaksjonene som jeg da får av disse setningene fra jævlige mennesker, så blir det å holde seg på plass mye, mye tøffere. Så jeg ber om hjelp til å ikke knekke. Men så misforstår de meg, de jeg ber om hjelp hos. De misforstår meg. Og det er så frustrenende... Jeg vet ike hvordan jeg skal få ordnet opp i dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å være sterk når noen har gått inn for å bryte meg ned ved å røre mine skjøreste sider.

Faen ta verden!!!
En ting er hverfall sikkert og det er at jeg nekter å legge meg ned for å dø. Akkurat det er ikke min oppgave!!!

God helg!

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...

VIKKAN!!! En liten kommentar til deg.. :)

Jeg skulle kommentere på innlegget ditt, men av en eller annen grunn ville den ikke godta det, så jeg skriver den her.. :)

Det var kjempe fint å lese innlegget ditt!=) Og jeg elsket det du skrev om mat.. :)



Veldig bra skrevet, så sant, så.. ja slik det skal være, på en måte. =) Frihet, rett og slett vakkert!!!<3
Jeg håper virkelig denne plassen fortsetter å være slik for deg som den er nå!:)
Du virker som ei veldig sterk og god jente! Jeg har virkelig troen på deg!!!
Masse lykketil søte deg!<3
stor styrke klem!!!

Ville bare si det til deg fordi jeg syntes det så fint å lese!:)

Fantastisk plastisk kirurg!!!

Jeg kom bort til sykehuset, henvente meg i luke. Ingen viste at jeg skulle komme, det var ikke registrert noen plasser. Jeg ble mer og mer irritert. Flere ganger nesten ropte jeg ut at jeg kom fra ****** (psykiatriske sykehus), hun skulle skrive meg opp som Ø-hjelp. Jeg tenkte at jeg kom til å bli sittene hele dagen, og det kom til å ende opp med at jeg måtte inn til en sur, gretten, ekkel lege. Vi satt å ventet i knappe 10. min. Inne på undersøkelsesrommet ventet en hyggelig mann i midten av 30 årene (tror jeg). Jeg la meg ned på benken. Var fortsatt nervøs for at de skulle lirke av seg spydige kommentarer, men ingenting slikt kom. Både legen og sykepleieren virket veldig profesjonelle, de gjorde jobben sin, på en veldig okei måte. Legen undersøkte såret nøye. kjente på pulsen, så og studerte. Så sa han: Jeg må bare si dette, jeg føler at jeg må si det her.. Det er et veldig dypt kutt, og det er veldig alvorlig. Han snudde seg mot pleieren jeg hadde med meg og fortsatte: Hun kunne likegjerne truffet store kar og dette er livstruene. Det er veldig alvorlig det her, og det er fare for liv. Så snudde han seg tilbake til meg og sa: Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å sy deg, men jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger der borte og at du prøver så godt du kan å ta i mot hjelpen og ikke kutte deg mer. Dette er et veldig dypt kutt, du forstår det?
Jeg nikket. Da han gikk ut spurte pleieren min meg om jeg syntes det han sa var ubehagelig, men nei, det syntes jeg ikke. jeg syntes det var veldig greit at han sa det. Og der og da tenkte jeg bare: TAKK GUD!!! For at de ga meg fotfølging i natt.. Jeg kunne faktisk strøket med..
Han suturerte meg ferdig. Så takket jeg for hjelpen og han ønsket meg lykketil videre og god bedring. Jeg blir neppe å møte han igjen, men jeg vil nok alltid huske han. For slike mennesker er sjeldne.

Tilbake på avd. jeg var litt sjokket og slitt skremt over hvor alvorlig det faktisk var og etter det natt sykepleieren hadde sagt.. "det er ikke så dypt.." Jeg begynte selvfølgelig å tenke: Det er livsfarlig å ha slikt helsepersonell. Det står om liv og slike idioter jobber her. De sier at jeg leker med livet, men hva faen er det de gjør. Ærlighet varer lengst! Er det alvorlig, så si at det er alvorlig! Det som var problemet med denn sykepleieren i natt er vel det at hun ikke vet, hun kan ikke, ikke godt nok i alle fall. Rart hun ikke bare stripset eller bare satte en lapp over det. rart hun ringte legen i det hele tatt. Det virket nesten som om hun ville virke veldig "flink". Som om hun viste best. Hun skulle vurdere, osv..
Samtale med beh. Gikk IKKE bra. Jeg følte meg så presset. Og etter natten, etter alt presset fra i natt så klarte jeg ikke det. Men jeg satt i ro og konsentrerte meg om å prate saklig og svare så god jeg kunne på alle spm. Det ble stilt krav til større ærlighet blandt oss, blandt annet. Da stusset jeg. Tror de ikke på meg? Jeg kan dessverre ikke vise mer ærlighet over for dem. jeg er så ærlig som det bare går an å være. jeg sier det jeg klarer å si og det jeg sier er 100%ærlig.
Men jeg fortsatte å ble sittene. Så kom et utsagt, noe som krnket meg stort. TID. Jeg bruker for mye tid, det tar for lang tid, osv... Det var ikke akkurat slik det ble sagt, men det var det jeg hørte. Jeg reiste meg og skulle gå. Da hisset han seg opp og sperret døren for meg. jeg fikk ikke lov til å gå. det måtte bli slutt på at jeg skulle flykte hver gang noe ble ubehagelig for meg. jeg prøvde å komme meg forbi han, men han nektet meg. jeg gikk derfor å satt meg igjen og holdt kjeft helt til de fant ut at vi skulle avslutte. Pleieren som var tilstedet sa at vi ikke hadde kommet frem til noe ang. oppfølgingen. Da kom det fra behandleren: nei, hun gir seg jo faen..

Så jeg har altså fortsatt fotfølging, men jeg skal ha den vekk i morgen den dag. jeg fatter ikke hvordan han kunne være slik mot meg i dag.. Altså jeg forstår dette med å provosere og slit, men det er ikke alltid at det passer seg og den måten der er vel kanskje ikke den måten du skaper tillit. Jeg kommer i alle fall ikke til å tillate meg selv å stole på et menneske som sperrer døren for meg når jeg vil gå. En som angriper, kritiserer på en krenkene måte og bruker mine svakheter mot meg får ikke min tillit. Samme gjelder denne pleieren som var tilstedet under det hele. Hun får ineg tillit av meg. Hun kunne hjulpet meg. Jeg vet at jeg hadde gjort det. Jeg ville aldri latt noen behandle en livredd og sårbar jente på den måten.
Men jeg har jo fått svar på en god del ting da. Han lyver til meg, han ikke til å stole på. Han har ikke de hensiktene han utgir at han har. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å komme meg ut av dette sinnssyke huset og jeg skal gjøre alt, ALT for at de rett folkene får vite dette og jeg skal knekke de. For jeg nekter å bli behandlet på denne måten. Det er faen ikke verdig for 5 flate øre.

Jeg har et mål, nå må jeg bare klare å holde meg i livet..

Ja en ting til han begynte med..
At jeg ikke tar ansavar for meg selv. jeg bare unnskyld meg! Jeg tar ansvar for meg selv hele tiden. det er ingen andre som har ansvaret for mitt liv enn meg selv. da begynte han og dra frem hvilken paragraf jeg er inne på. Og greit jeg er på § 3.3 men det er det da for faen ikke jeg som har bestemt. Det er ikke mine vurderinger. Jeg har ikke sagt at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Jeg har ikke sagt at jeg trenger hjelp til å ta vare på meg. men hvem er det de bruker det mot?
I dag er jeg sjokkert over systemet, over hvordan enkelte mennesker tillater seg å være mot andre mennesker. Det er helt utrolig!

Jeg står alene og faen heller, jeg skal klare dette alene!!!

Det gikk ikke..

Ingenting går fordi jeg får ingenting til. Det har stoppet helt opp...
Stingen er vekk.. Etter en hell dag under dyna.. etter nesten 2 døgn uten søvn.. Etter en hel dag i senga under dyna med null tanker i hodet, etter en sliten kropp, etter null mat og væskeinntak, etter alt dette, så kommer plutselige tanker, bilder, følelser. Kroppen min blir innvadert. Stingene blir fjerner, barberbladene kutter. Tårene triller, de forteller meg: du får ikke til, du får ingenting til!!!
Å ikke klare å avslutte livet sitt engang.. HERREGUD!!!
Jeg er feig, jeg er svak... Og selv om jeg kutter så forsvinner ikke følelsene, smertene, tankene, bildene..

Jeg gråt og i et ukontrollert øyeblikk mistetet jeg fattningen helt og ord, setninger kom ut av meg. De inneholdt ting, informasjon som jeg ikke ville dele med disse gale folkene som jobber her på natten fordi det er lett tjente penger og fordi det er visse husregler som pasientene må forholde seg til, slik at de faktisk ikke trenger å ha kontakt med levende mennesker i løpet av de 10timene de er på jobb... Faen!

Så kommer det en sykepleier og lirker ut av seg: det må sys, det er ikke så dypt, men vi må ringe legen..
Jeg sa bare: det er dypt nok..
Tankene mine svirret rundt. "det var ikke bra nok, ikke dypt nok, ikke langt nok, JEG ER ALDRI BRA NOK!!!"
Jeg gråt ustanselig.. "Det blir vel ikke bra nok før jeg kapper av meg hele hodet???!!!!"
"nei, kamilla, det var ikke slik jeg mente det." "Jeg er for faen ikke døv, jeg hørte hva du sa!"
Hun sa unnskyld og la en hånd på ryggen min. Det første som slo meg var at hun ikke måtte røre meg, da klikker det. Da blir jeg voldelig. Men så var det noe i meg som ville ha denne nærheten. Jeg ville prøve å ta i mot. Guess what.. det var ikke godt, det var de mest ukjærlige strykene over ryggen jeg noen gang har fått. Det var bare ekkelt og jeg skjønner ikke hvorfor hun gjorde det. Fitte! Det er det hun er, jævla fitte!!!

Null søv.. jeg er på tur bort til de som skal fikse sårtet mitt.. Jeg gruer meg, jeg er så redd for hvem jeg kommer til å møte på. Er de sure, frekke, slemme, eller er de omsorgsfulle mennesker som kan forstå litt av denne smerten, eller at de i det minste har et ønske om å kunne forstå litt?
Jeg vil bare kutte mer, men de har selvfølgelig gitt meg fotfølging igjen... *faen*

Og i natt før alle stingene ble fjernet, før alt dette, så spurte jeg om jeg kunne få sitte litt i avd, men NEI, klart jeg IKKE kunne det. Jævla nazi pleiere!!!!!!!

Klokka er 06.09, jeg har ikke sovet.. panikk.. konstant!

Jeg får ikke til!!! Jeg får ikke til!!!I går spiste jeg så alt for mye. 3 ganger, og fikk bare kastet opp den ene gangen=( I dag spiser jeg ikke, ikke faen!!!
I går morges veide jeg: xx,0 Nå veier jeg: xx, 3=(((( *wæææææææææææ* jeg vil hyle, rope, skrike, slå, løpe så langt jeg klarer, til kroppen kollapser. JEEEEEEEEEEG KLAAAAAAAAARER IKKKKKKKKKEEEEE MEEEEEEEEEEEEER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
jeg får ikke til noen ting!!!

Jeg klarer ikke dette!!! kan de ikke bare forstå det? jeg har pratet om dette før, disse bildene, minnene, alle de vonde tingene. Jeg vil ikke gjøre det igjen, jeg nekter!!! Jeg skal klare dette selv, men jeg klarer ikke. Jeg klarer det hverken med eller uten hjelp. Hva skal jeg gjøre???

Jeg slapp fotfølgingen, heldigvis, eller... faen jeg er så usikker!!! jeg vet ikke hvem jeg selv er, vet ikke hva jeg tenker, om jeg tenker, hva jeg gjør, om jeg i det hele tatt er..
Vet ikke om jeg holder ut en eneste dag til..

Nå har jeg gått gjennom en million papirer og sortert de for ikke å ta livet av meg (rett og slett). Stingene er så fristene til å fjerne... Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik.. Jeg bare vet noen ting, men ikke hele forklaringen (på en måte).

Nå er det ikke lenge igjen før tidligvaktene kommer på jobb.. jeg HATER forandringer!!!! HATER, HATER, HATER det!!!!!!! Hvem får jeg som kontakt? hvordan blir dagen? Hvordan er jeg i dag? Hvordan kommer jeg til å oppføre meg? Mot henne? Mot han? mot meg? mot de, oss..alle..
Jeg må ha en røyk nå før jeg kveles. En kopp kaffe også.. så skal jeg kanksje begynne å fikse meg litt og komme meg ut av natt tøyet.. Men så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Det verste er det at jeg nesten ikke kan ta en røyk i fred, altså sånn, det er for stillesittene å røyke, det er for mye rom for tenking, for mye tid... Og nå gruer jeg meg til det. Jeg vil har denne panikkfølelsen vekk, en vival? sobril? NEI! Nei, det skal jeg ikke ta!!! Jeg skal klare dette! Jeg skal klare meg, helt på egenhånd!!! Håper jeg får utgang i dag!!!!! håper, håper, håper!!!!

Rart menneske som gjør rare ting. Det meste har en logisk forklaring.. Ikke sant?

Jeg gjorde noe galt. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Jeg "våknet" opp på badet og tenkte på en nær slektning. Da pumpet det masse blod ut av meg.
Reaksjonen min på dette var: dette kan jeg jo ikke gjøre, jeg må leve, være i livet. jeg har mange oppgaver jeg må få gjort fremover. Hvem skal hjelpe denne slektningen min vist jeg ikke gjør det?" jeg var helt rolig. Flyttet den skarpe gjenstanden min vekk fra den plassen hvor blodden pompet ut og til armen. "Ett kutt så forsvinner smerten for en stund, trenger ikke å dø, bare blø litt.. Litt annen smerte.." Personalet sto på utsiden og spurte meg flere ganger om jeg kunne komme slik at vi fikk skrevet litt rapport. Jeg sa: jeg kommer snart, veldig mange ganger.
Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte jo bare får dette personalet inn på badet, jeg kunne jo ikke gå ut der fra slik. Jeg fikk stoppet blødningen og tullet et sjal rundt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte holde kuttet skult for personalet, sånn i tilfelle at jeg skulle gå hele veien. Men, nei, jeg viste det såret først. Det ga meg fotfølging, så jeg angrer selvfølgelig ekstremt mye nå på valget jeg tok der. Og nå i ettertid tenker jeg at jeg anskje bare skulle fortsettet da jeg "våknet".

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, jeg vet ikke hva jeg gjorde eller hva som fikk meg til å gjøre det. Alt jeg vet er at jeg var rolig da jeg våknet og så hva som hadde hendt. Jeg vet t selv om jeg måtte holde meg i livet så var ikke døden skremmene. Det ble en mulighet, en mulighet jeg valgte bort akkurat i tide. Også tenker jeg selvfølgelig, hva skjer om jeg "sovner" igjen, og gjør noe like farlig igjen og ikke våkner før det er forsent. Altså hva om jeg våkner i en annen verden. Døden.

Alt har en logisk forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje ikke kan hjelpe denne slektningen min. Kanskje det er det som gjorde døden så lite skremmende?

Det er natt, jeg sover ikke. Som vanlig. men nå gir jeg med faen. Så jeg sitter ved pasient pc`en og skriver her på bloggen.

Jeg har angst. Ligger å vrir meg i senga, tenker på vekta.. Bilder av helt andre ting fyker gjennom hodet i sakte film. Ting man ikke vil ha der. Tanker om hvordan denne dagen vil bli. Og positive tanker. Jeg vil i leiligheta mi. Jeg vil hjem. Jeg vil ha kontroll. Også vil jeg ha hjelp, men jeg skal i hverfall ikke ha hjelp. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt er blitt til en uforklarlig sammensettnig av en rå stygg suppe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å holde meg i livet når jeg ikke vet nårtid jeg finner ut at jeg er på tur inn i døden. Når livet og døden. Det valget. Når det ikke handler om lyst, noe det aldri har. Når menneskene rundt meg ikke forstå at det ikke handler om lyst. Om jeg vil eller ikke vil. Det nytter ikke at det er positivt at jeg ikke vil ta livet av meg. Når det ikke er slik det er. Når valget mellom livet og døden kan være en av de tingene man må enten man vil eller ikke..

Tårene er ustanselige, smerten er uutholdelig, tankene er verre enn verst! Og jeg tror ikke jeg klarer mer, MEN jeg MÅ!!!

Nå er det en god stund siden sist..

Og hva har skjed, og skjer?

Vel.. noen dager, sånn ca. 2-3dager, hadde jeg det "bra/greit". På utsiden var det sånn skikkelig greit, men inni meg viste jeg at det overhodet ikke var greit. Men i mitt "godtroende" sinn bestemte jeg meg for å være glad, for å være blid, for å le og smile mest mulig. I håp om at det skulle gjøre underverker. Og, ja, på utsiden gjorde det vel det. Det ene personalet sa til meg: du har hatt det så flott i den siste tiden.." Jeg ble stille, for det stemte ikke med hvordan jeg følte det inni meg. I min stillhet håpet jeg at hun ville stoppe denne "praten", men der håpet jeg for hardt. Hun fortsatte.. "du har jo vært helt på topp, ja helt på topp, du har hatt det skikkelig flott.." Jeg tenkte bare: faen hvor dum går det ann å bli? Hvor forbanna trangsynt er det faktisk mulig å være? Jeg mener, vist de hadde sett meg når jeg virkelig har det bra, da ville de vel tatt meg for å være manisk. For vist det der var topp..



For en uke siden, en lørdag.. Vi skulle spise taco. Og som dere vet så trøbler jeg litt med denne hersens maten. Men jeg hadde gledet meg til tacoen. Jeg skulle spise salat, ost, salsa saus og litt kjøtt. Det skulle jeg klare og jeg skulle ikke kaste opp. Jeg satte meg ved matbordet, og da var det i gang. Det er så mange innpåslitne pasienter her fortiden. Folk begynte å stesse med å skulle sende meg alt mulig, "skal du ha det? send ditt og datt til Kamilla.." Det ble for mye for meg. Jeg tok litt grønn salat, litt ost og litt saus. Smakte litt, men angsten steg, jeg viste ikke helt hva jeg skulle gjøre, ikke før personen som satt ved siden av meg begynte å puste og pese og smatte. Da klarte jeg ikke mer. Jeg reiste meg og gikk. La meg på senga og tok til tårene. Jeg ville bare ha opp den gaffelen med salat og ost som lå i magen min. Jeg var så kvalm. Gråt, alt gjorde vondt.



Etter dette, altså dagene fremover bestod av gråt, lite mat og mye oppkast. Men jeg klarte ikke mer av alt oppkastet, det var ikke riktig. Så jeg sluttet helt å spise. 3 dager gikk, og det gikk fint, ingen behov for å hive meg over mat eller noe. I går var jeg sammen med en venninne ute, vi spiste pizza, og det er ikke det lureste å starte med etter 3 dager uten mat, men uansett måtte jeg få det opp, så jeg kasta opp, men panikken er jo alltid der. Panikken for at man ikke har fått opp alt. I dag har jeg heldigvis ikke spist. Men jeg liker ikke at jeg har så pass mye energi som jeg har. Og mistenker sterkt at det er pizzaen fra i går som fortsatt er der og gir meg energi. Etter mitt stunt i går gikk jeg opp 300gram =(



Dagene er tunge, de er vonde og jeg klarer ikke å gjøre annet enn å gråte hele tiden, og jeg kan ikke gråte. Gråt fører til at alt blir så forbanna mye verre. Det er som å be om bråk..

Lenge har jeg greid å holde kontrollen. Av ulike grunner. I dag gikk det galt.. Og det verste er vel det at jeg virkelig har gitt beskjed, jeg har sagt hvordan jeg har det, hva jeg tenker, hva jeg er redd for, osv.. men de har ikke tenkt tanken en gang, virker det som. For Kamilla klarer seg, hun sier bare slikt for å få oppmerksomhet, osv..

Og i dag når det gikk galt så ga de meg fotfølging, mot min vilje. Faen!!! Jeg vil ikke ha det. Hvordan i alle dager skal jeg overleve det? Jeg trenger å kunne gjøre mine ting som jeg må gjøre minimum 2 ganger om dagen. Jeg trenger å kunne trekke meg tilbake å være alene når det blir formye.



JEG TRENGER Å KUNNE FÅ VELGE SELV!!! LIVET ELLER DØDEN?



Jeg krangler mye, jeg gråter mye, jeg har vondt. Det gjør vondt. Behandleren min har bestemt at jeg ikke skal ha mannlige kontakter, pga. stressnivået..

Og nå i natt må jeg krangle/diskutere.. fordi de vil ha menn sammen med meg. HALLO!!! Når jeg skal sove? Faen hva er det de tenker på? Jeg skal i alle fall ikke sove i natt!!!

Så den søvn registringa mi får i alle fall ett døgn uten noen timer søvn.

Aner dere hva som faktisk kan skje når mennesker med snabel mellom bena er til stedet???

Faen de er jo helt sinnssyke!!!!!!!

Jeg er ikke redd for å bli voldtatt i den forstand. Altså, de kan for så vidt bare gjøre hva i faen de vil med meg, men det jeg ikke takler er å ikke vite. Jeg må ha kontroll, jeg må vite nårtid, jeg klarer ikke disse plutselige voldshandlingene. Da dør jeg!!!

Og jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er liksom noe med menn da.. De er så.. de liksom gjør så mye rart..

Nå fortiden er jeg så redd for å komme for nært menn, jeg er så redd for at jeg kan komme til å røre de med uvilje og skape en reaksjon.. Vist dere skjønner hva jeg mener?

Sånn som i dag da en mann skulle fikse noe på armen min, så ble jeg litt ukontrollert i bevegelsene mine og ved et uhell tror jeg at jeg kom borti han og hjelpe meg om han han fikk en reaksjon!!! Nei, jeg vet ikke om har fikk det, men jeg fikk kjempe panikk.. Følte meg jo så dum også..
Det sitter enda i meg, noe som en lærer sa til meg en gang, da jeg gikk på barneskolen. Det hadde noe med "reaksjoner" å gjøre. Og jeg vil selvfølgelig ikke gjøre slik at menn her, når de er på jobb får stå pikk.. SELVFØLGELIG IKKE!!!!!
Og jeg mener ikke at det er fordi at de skulle finne meg attraktiv, men som sagt denne læreren lærte meg jo alt om disse reakjonene til menn med snabler mellom bena...

Nå er det søndag, jeg skrev egentlig dette innlegget i går, men fikk aldri postet det..

Jeg vil vekk her fra!!! jeg vil være fri, på alle mulige måter. Helt fri!!!

Jeg bruker energi som ikke er min

De siste dagene har jeg gjort ganske mye, uten å egentlig gjøre så mye. Jeg har fartet rundt. Vært i byen, på kafe, spist ute, shoppet, kjørt tur, strikket, bakt, . Og egentlig er det ikke så mye, ikke for et "vanlig" menneske, eller i alle fall noen som ikke er meg. Andre ville kanskje gjort disse tingene i tillegg til skole/jobb. Uansett.. Jeg vet ikke hvor jeg har energien fra. Det er en slags stess energi. Jeg må gjøre noe, får ikke ro i meg. Jeg smiler og ler, kjenner at det stårler, at jeg har en slags glød i øynene, MEN jeg kjenner også at det ikke er 100% ekte. Jeg får kommentarer på at jeg har fått gløden tilbake. Det stråler fra øynene mine. Og ja, det stemmer jo, men jeg vet jo at det som skjuler seg bak denne masken av lykke er noe helt annet.
Egentlig uttrykker jeg meg bare på en annen måte. Det jeg tenker er det at jeg skjermer meg mer for omverden. Smelier jeg, ler og viser at jeg har det bra, at jeg klarer meg, uten på, så kan jeg også holde menneskene langt unna. Jeg slipper ingen inn.
Akkurat nå vil jeg ikke slippe noen inn. Det gjør vondt. Når noen man egentlig har god kontakt med, noen man har avtalt å "gå sammen med" "forsvinner".
"Var det bare bull shit?" Alt som ble sagt..
"Ikke steng meg ute, ikke forsvinn fra meg, ikke lukke deg helt.." Jo jeg gjør det. Og jeg akter å fortsette med det.

Jeg har funnet ut hva jeg vil med dette livet. Det endrer seg hele tiden, men jeg håper det er noe som kan endre seg etterhvert.

Hemmeligheten bak masken min er salte tårer, skjærende hyl, kveldningsfornemmelser..
Jeg får ikke puste..
Tårene mine vil ikke stoppe..
Hylene mine skjører seg gjennom veggene..

Jeg ventet på noe som aldri kom. Jeg tror h*n ikke liker meg, jeg tror h*n ikke bryr seg om meg. Jeg tror h*n ser på meg som en ballast, et slit, uverdig, ikke bra nok, lita, sutrete, heslig, plagsom, i veien..
Jeg føler et behov for å snakke, men vet ikke helt hva det er jeg vil/trenger å si. Mest av alt kjenner jeg et behov for å lære meg å forholde meg til enkelte til på en litt annerledes måte. Og dit er jeg ikke kommet enda. Det er fortsatt en lang vei igjen, og jeg tror ikke jeg har tid til alt dette. For jeg har enda ikke sagt det som jeg må si før jeg kan lære meg å forholde meg til det på en annen måte. Det er innviklet, det er slitsomt, tungt, vondt, sårt.

Den skarpeste kniven i skuffa skjærer seg sagte gjennom hjertet, jeg får den ikke vekk, det gjør så fryktelig vondt. Men jeg tåler det, jeg skal ikke vise noen tegn på smerte. Jeg er sterk, jeg smiler og jeg ler, Og det er alt de ser. Resten, alt bak, skal forbli hos meg, gjemt langt bak masken.

Ellers om dagen: jeg blir helt svett av mennesker som ikke er åpne for andre tanker enn di de alltid har tenkt seg. Jeg blir helt dårlig av mennesker som ikke er åpne for å lytte til andre, lære noe nytt, osv..
Og jeg vil spy, SPY FLERE TONN MAGESYRE på folk som tror de er så forbanna mye bedre enn andre. Folk som har en holdning over for andre, som : (eks..)
-Jeg hadde meste lyst til å... bla, bla, bla...
-Ja, jeg holdt på å gjøre det (stemmen, måten det ble sagt på var sånn: du hadde lyst.. vel, jeg holdt på å gjøre det..)
Mine tanker: så hvorfor i faen gjorde du det ikke da?
Enkelte har det vel aller mest i kjeften..
Problemet mitt er at jeg blir brutt ned av slikt over lengre tid. Jeg klarer det ikke. Jeg blir dårlig psykisk. Fysisk for den saks skyld, også.. Jeg bare skjønner ikke hvorfor enkelte skal opptre på en slik måte.. Hvordan har det seg at noen har et så stor behov for å hevde seg over andre at de trykker andre ned med absolutt alt?
Hvorfor i faen er det alltid jeg som er dårligst? Hvorfor? Hva har jeg gjort disse menneskene siden de absolutt under alle omstendigheter er nødt til å trykke meg ned på denne måten.
-jeg er bedre enn deg kamilla, Jeg er sterkere enn deg, du er ikke så sterk, du klarer ikke, du har ikke, jeg har, jeg bryr meg ikke, jeg er sånn, du er sånn, jeg får til, du får ikke til, det gjøre ikke du, jeg er bedre, jeg er bedre, jeg er bedre....

Skjønner dere at jeg kommer itl å rable helt fullstendig snart???

Livet går sin gang..

Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal gjøre. Sånn som nå.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg kan liksom velge om jeg fortsatt skal ha fortfølging eller vanlig oppfølging. Altså, jeg er dritt lei fotfølging, men får helt angst bare ved tanken på å ha vanlig oppfølging. Vet ikke, vet ikke, vet ikke!!!

I dag har jeg gjort det store.. Prøvde å finne tusen unnskyldninger for å slippe, men neida, det endte opp med bytur og burger!=( *hulk* Jeg har ikke spist det på en evighet, og hadde ingen planer om å spise noen gang i løpet av fremtiden. Når har jeg en svær jævla 100grams innabors=(=(=(
Det er helt forferdelig!!!

Og jeg går og innbiller meg at jeg ikke sliter med noen ting, at jeg håndterer alt veldig bra fortiden. Også en forbanna liten samtale med behandler så kommer angsten og tristheta frem. Etter samtalen i dag fikk jeg kjempe angst og tok beroligende for første gang på over 1mnd. *fornøyd*

Ellers så har jeg noen sinnssykt groteske bilder/tanker i hodet om hvordan selvskade. Æsj!!! Jeg blir kvalm, men bildene/tankene går ikke vekk. Og trangen vokser. JEG KLARER IKKE MER!!!
Men mest av alt, altså det jeg fokuserer på og skal fortsette å fokusere på er vekttap! Og i dag har jeg gått med trange klær igjen, grusomt! Jeg følte jeg fløt ut og fikk nesten ikke plass inne på kontoret til behandleren i dag.. *Faen*
I really hate!
Men jeg skal klare å nå mine mål! JEG SKAL!!!

Nå skal jeg legge meg, i håp om at jeg får sove, uten mareritt, uten å bli holdt våken å syke mennesker galskap (minnebilder). Jeg skal bli frisk, jeg!=)

Hehe...

Jeg sprakk..

jeg som hadde store planer om å greie det denne gangen..
Ett og et halvt døgn uten næring. Etter ett døgn var jeg helt senge liggende.. fatter ikke hva det er som skjer med denne kroppen min. Den vil ikke greie det den har greid før..
Hodet verket, kroppen verket, det gikk helt rundt for meg, klarte nesten ikke å holde meg på bena. Flimringer foran øynene, slap, sliten, vondt, tung pustet, og en hjerte bank uten like..
Så midt på natten.. klarte jeg ikke mer. Altså, jeg hadde ikke matlyst, eller tarng, jeg ville ikke, men jeg måtte hente energi en eller annen plass. Og jeg turte ikke å spørre etter energi drikk, men jeg viste at det kanskje var det eneste som kunne hjelpe meg raskest mulig. Jeg tok meg et eple, det var ty\ungt å spise det. Skar tynne skiver, skar av skallet, spiste, kjente ingen smak, kunn konsistensen. Jeg kjente meg mett, og jeg hadde ikke spist et halvt enda.. Så pressa jeg i meg på tvang resten av det halve eplet. Jeg følte meg mett, ekkel, skitten, uten selv disiplin i det hele tatt, og mest av alt jeg følte meg akkurat like shabby i formen som før jeg tok eplet..
Dagen etterpå var jeg akkurat like sliten i formen. Jeg holdt på å bli gal, og det var ingen som forsto at jeg ikke var i form. Men jeg ville ikke spise, ingenting fristet. MEN jeg måtte ha energi, for jeg klarte ikke gå tur en gang.. Så spiste jeg ut på dagen kl. 13.00 litt cottage cheese med bringebær. Kl. 14.30 spiste jeg litt til, men denne gangen med blåbær. Så var det middag kl. 16.00 og jeg var ikke sulten, men på trass oven for meg selv så skulle jeg spise. Spiste litt vegetar omelett og lit fisk og grønnsaker. Igjen ble jeg stapp mett. Så, kl. 17.00 dro vi på cafe og der kjøpte jeg intet mindre en en hel (SVÆR) frozen cappochino. (SKYT MEG!!!)
Slurpet den i meg fort som bare det. Så dro vi tilbake til avd. da var kl. 19.30 og kveldsmat. Jeg var OVERHODET IKKE SULTEN, men jeg tenkte at jeg trengte noe salt, fordi jeg var så kvalm. Så spiste jeg en fiberrik med solsikkefrø dekket med cottage cheese og bringe bær (VELDIG SALT.. HEH..) Kvalm, kvalm, kvalm..
Deretter var det tid for reking igjen, så vi dro på kjøpesenter for å handle. Var der en stund.. Så ca. 21.30 var vi innom OBS. Der presterte jeg å handle nøtter og en is. Jeg spiste nesten hele isen. Og 22.30, spiste jeg litt chasew nøtter. Og nå 01.06 vil jeg bare dø, jeg vil ha tilbake sultheten min, tomheten, slappheten, hjertebanken, alt, svimmelheten, absolutt alt. Så fom i morgen er det stopp igjen. Jeg skal ikke lure meg selv en gang til! Jeg får bare være dårlig, svime av, ikke klare noe.. det bryr meg ikke, jeg vil bare ikke være skitten lengre, jeg vil være ren, koste hva det koste vil!
Jeg tør ikke veie meg. Sost gang jeg veide meg hadde jeg gått opp 5kg, og det er kanskje en uke siden nå. Jeg har sikkert gått opp mer=( *hulk*
Jeg klarer ikke dette! Klarer det ikke!

I natt kom jeg på at jeg ikke har skrevet om selvskading på en evighet, og stolt er jeg for det!

Ja jeg ble faktisk veldig glad da jeg kom på at jeg ikke har nevnt sår, blod, suturer, bandasjer og hele pakka. Og enda stoltere ble jeg da jeg kom på at jeg helt egentlig ikke har skadet meg særlig mye i det siste. *kjempestolt*

Det skulle dessverre vise seg at jeg ikke kan tillate meg selv å kjenne på slik stolthet over meg selv, nei ikke uten å straffes. Det har seg slik at jeg, når jeg kjenner på positive følelser og tanker, så går det ikke lage tiden før jeg kjenner stor trang til å kappe av meg alt av kroppsdeler.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg skal ikke gjøre det. Bare tanken gir meg brekninger.
Jeg har virkelig ikke lyst til å kutte meg. Vil ikke søle ut alt med blod, risikere å skade alvorlig..
Det ville blitt feil, eller ville det det?
Bare ett kutt liksom. Jeg kunne tatt for meg samme plass som sist, bare den andre armen. Det ble et bra kutt, et ordetlig et faktisk.. Det var det de sa, pleierne.. *Idioter*
Det var positiv oppmerksomhet rundt selvskading. For de av dere som lurer.. Det er jo mange teorier på hva pleierne skal og ikke skal i en situasjon hvor noen har selvskadet. Ikke oppmerksomhet på såret, kun oppmerksomhet på såret, ikke snakk, greve om og etter alt, spørre, ikke spørre.. Og jeg tror vi har mange delte meninger om dette. Men for første gang har jeg virkelig tenkt: wow, jeg har klart det, jeg har laget et ordenlig sår.
Eller, jeg har vel tenkt det ganske mange ganger før også, etter hysteri hos peierne. Men denne gangen sa han det liksom så rett ut. Og det var ingen tegn til bekymring, for det var ikke et farlig sår, men selve kuttet var.. Ordentlig..
Vel, legen.. han fikk mine anorektiske tanker til å blomstre.. For han fikk ikke lukket såret, og da sa han, inni mellom litt huffing og puffing.. "Nei det går ikke, det er altfor mye fett her.. Eller nei, heh, for mye fettvev.." som om fettvev høres "snillere" ut enn fett..?!
Jeg bestemte meg tvert for å bli kvitt alt dette fettet, alt, absolutt alt! Det skal vekk!!!
Koste hva i faen det måtte koste..

Så jeg har nå brukt den siste uken på å omstille tanke gangen min. Jeg har glemt meg av, spist for mye, spist til ulovlige tidspunkt, ulovlig mat. Det har gått ganske greit de siste 3 dagene. I morgen starter sultekuren. Jeg har pleiernes fantastiske kommentarer godt bevart. Nå skal jeg få flere, og det gleder jeg meg til. Jeg vet jo at grunnen til at jeg ikke har fått flere kommentarer på lang tid nå er fordi jeg har lagt på meg. Jeg har spist og spist. Men nå er det da virkelig nok!
Jeg liker tirsdager, de har alltid vært starten på mine faste persioder. Samme med torsdager.
Jeg liker ikke når sult følelsen forsvinner og alt jeg kan kjenner er en oppfylt mage. Jeg vil være ren, fri, lett, tom. Dette skal jeg klare.
Jeg gjorde noe dumt her om dagen.. jeg kjeøpte meg noen nye klær.. det skulle jeg vel helt egenltlig ikke gjøre. Jeg hadde strengt tatt ikke lov til å handle nye klær før jeg hadde mål2 i boks, altså vektallet: xx
Men, jaja, shit au..

Jeg er langt unna mål2, men nå skal jeg jobbe kjempe hardt, jeg skal ikke gi meg. ALDRI!
Jeg har dessverre fått i meg nesten 600kcal i dag... =(=(=( *hulk*
Det er vondt å legge seg på den måten. Og jeg hater at jeg ikke kan gå tur da jeg vil. Og jeg hater å spise uten å ha muligheten til å gå tur rett etter på. Jeg har gått 3 ganske greie turer i dag, og etter det siste måltiden, fikk noen andre gå ut, men jeg fikk ikke lov.. Så jeg satt meg på sykkelen, så jeg fikk trent litt, men allikevel, det er liksom litt begrensa hvor gøy det er å trene, svette og pese fremfor en hel del folk. Vist den der sykkelen virker som den skal så har jeg forbrent ca. 100kcal på den sykkelen nå i kveld.

Jeg vet det er dumt av meg å skrive slikt, at det er veldig destruktivt, men sånn er virkeligheten min.
Jeg må kllare det, jeg må bli tynn, jeg må bli ren, og mest av alt så må jeg bli fri!!!

Tilbake til selvskadingen, altså i form av kutting...
Jeg skal ikke kutte meg. Jeg skal jobbe nå.
I morgen er det terapi, på en måte ser jeg frem til det, fordi jeg håper at jeg skla klare å begynne jobbingen nå. At jeg skal klare å bli bra. jeg må klare det, jeg skal!

Jeg savner leiligheta mi, selv om jeg ikke er kommet helt i orden der. Og jeg har heller ikke fått helt roen, men jeg har et håp om at en dag skal jeg klare det. En dag skal jeg kunne si (på ordentlig) at jeg bor der.
Jeg savner å være fri, svaner litt å være alene og bare ha det greit og slappe av.
Men jeg er ikke skapt til å være alene. Jeg blir helt issolert. Får fort panikk, liker ikke å være alene over lengre tid.
Men drømmen om å ha et hjem, om å kunne gå ut, på besøk, få besøk, jobbe, gå på skole, terapi en eller to ganger i uken, dra til fastlegen med det fysiske, handle maten min selv, trene, se på tv, vaske, rydde, leve. Å ha et liv, som de aller fleste andre.

Let me be free!

Noen ganger føler jeg at det er for mye å be om, for mye å ønske. Kanskje helt feil til og med.. Kanskje er jeg fri, hva vil det si å være fri? Hvordan vet jeg at jeg er fri, eller ikke fri?
Alt jeg kan si jeg vet, er at jeg føler meg fanget.

I natt, på leting etter en avkreftelse.. Fikk jeg i stedet bekreftet det jeg ville ha avkreftet. Og det, var IKKE gøy. Det var vondt! Det var noe av det dummeste jeg kunne finne på å lete etter i natt, eller i det hele tatt. Det var som å bli et lite barne igjen, et lite barn alene sammen med voksne, i voksen verden. En verden jeg egentlig ikke hørte hjemme i. Men allikevel, ble jeg godt tatt vare på. De voksne var inkluderende og jeg fikk masse oppmerksomhet.
MEN det var FEIL! Feil oppmerksomhet. Jeg ble innkludert i det alle barn SKAL ekskluderes i. Altså der og da var det vel greit, på et vis. Jeg var redd, men jeg viste jo ikke om det var fordi det var farlig, om det var galt eller om det var sånn redd man blir da noen på skøy skremmer deg ved å gjemme seg bak døra. Alt jeg vet er at jeg var liv redd. Men jeg ble jo også redd da onkel lekte med gebisset sitt, og tullet med meg. Jeg var liv redd de tennene hans..
Men i denne voksen verden, der hvor jeg egentlig ikke hørte til, der fikk jeg vondt. De voksne gjorde sånn at jeg fikk vondt. Jeg forsto ikke alt, ikke så mye..
Men jeg slapp ut av den type voksen verden, det var bare det at jeg var fortsatt "fanget", altså jeg var fortsatt liv redd, fortsatt vondt. Det gikk ikke over, DET GÅR IKKE OVER!!!

Det er vel aldri noen som har sagt at traume behandling er lett. Men allikevel så får jeg følelsen av at noen tar så lett på det. Som: du må snakke, det er jo bare å snakke, klarer du ikke å snakke, hvorfor ditt og hvorfor datt? DU MÅ BEGYNNE Å SNAKKE, DU FÅR IKKE TIL Å SNAKKE,,
Jeg blir helt sliten i hodet..

Jeg forventer ikke lenger forståelse. Ikke sånn som før. For før, da jeg var på tur inn i systemet, i psykiatrien, så hadde jeg en vis forventning til psykologer, sykepleiere, miljøterapeuter, psykiatere, osv.. Jeg forventet eller håpet vel ganske ofte at de skulle se inn i hodet mitt, at de skulle forstå med en gang. At de bare kunne se på meg, og fatte hele greia.
Nå har jeg innsett at uansett hvor mye jeg forklarer, uansett hvor mange kurs og undervisninger, utdanninger, osv, de har/tar, så kan de ikke forstå. Enkelte gjør selvfølgelig det, men de aller fleste, som ikke har opplevd lignende selv kan ALDRI forstå.
Man kan selvfølgelig aldri forstå eller skjønne et annet menneske fult ut,men noe kan man forstå til en vis grad. Fordi man har evnen til å gjennkjenne, sette seg inn i. Man har kunnskap, erfaringer. Man er interessert i å lære..
Det finnes nok ikke mange av disse, men noen. Som f.eks behandleren min og noen av vennene mine.

Behandleren min har en helt unik måte å "forstå seg på". Han er Ærlig, oppriktig, virkelig. Det er i alle fall det jeg håper.. Men altså, man vet aldri, hverken den ene eller den andre veien. Han virker veldig ekte, så jeg velger da av og til å forholde meg til at han faktisk er det og at jeg (helt sykt) tror på det.
I dag f.eks ble jeg rørt til tårer.. Jeg fikk høre noe jeg ikke har fått høre på en (helvetes) lang evighet.. De små fremskrittene jeg har gjort. Endringen min. De positive. Måten han sa det på, måten han formidlet det på. Det var så godt, og jeg greide å ta det til meg. Jeg greide å selv se positivt på det, med en gang. Før ville jeg bare blitt forbanna. Men, det er virkelig bra, om det virkelig er slik at jeg har gjort fremskritt. Jeg får til litt, altså, det går fremover, noe skjer.. HERREGUD, JEG KAN KANSKJE BLI FRISK!!!!!!!!!
Jeg smilte, hodet pompet, da han sa disse tingene. Jeg klarte ikke å se på han, jeg ble sittene å se i fanget. Tårene presset på. Jeg ville si det til han, hvor takknemlig jeg ble.. Men jeg gjorde ikke det.. Vet ikke helt hvorfor, det bare ble sånn.. Men jeg ville jo, jeg vil alltid. Jeg liker å gi positive tilbakemeldinger, men det blir som oftes bare med det negative..

Hvorfor er det så skummelt å gi andre positivt? Det jeg tenker om meg selv er at de VET at de er så "flinke", de vet at de er bra, gode, at de får til, osv.. de er da vel ikke interessert i å høre noe fra meg.
Men samtidig tenker jeg tilbake til tiden på vgs.. da lærte jeg meg virkelig å si det jeg mente til folk, i alle fall av positiv karakter. Og jeg så da at selv de jeg aldri hadde trodd kom til å ense kommentarene min, faktisk ble glade. Øynene deres strålte, de smilte og ble glade, og sa takk..
Så hvorfor i svarte helvete er dette blitt et problem igjen?



Smerten, den fysiske smerten vil ikke gi seg. Jeg tror jeg er syk, det er noe feil med meg. Noe er galt. Jeg er ødelagt..

Jeg vil jo bli fri.. men samtidig tror jeg kanskje at den beste friheten, eller ikke den beste, men den rette, for meg ville vært som sex slave hos en eller annen sadist. Jeg føler kanskje at det er det jeg er kommet til jorden for. Og jeg får andre ting litt mer på avstand når jeg er "fanget" hos "syke" menn.. Og jeg har en potensiell i siktet, eller vedkommende har meg i siktet alt etter som hvordan du ser på det. Uansett. det er da bedre om jeg inntar den plassen en at denne sykingen skal ta noen andre som ikke vet av denne verden. Som ikke vet at vedkommende er slik engang. Jeg vet jo, jeg er klar over.. Vil jo ikke, men heller det enn noen andre.. Ingen fortjener det.. Men jeg gjør det. Det er sykt, jeg vet det, men jeg bare vet at jeg fortjener det. Jeg vet at når slike ting komme rså tett innpå meg. Når disse menneskene som gjør andre mmenesker så mye vondt, når de kommer så nært meg, så vet jeg at det er dette jeg er ment for å gjøre, for å være.. Jeg klarer ikke helt å se at det er et valg.. Tror ikke det er det. Det skjer på automatikk.

Å være fanget av et annet menneske kan være utrolig trygt, selv om det egentlig ikke er det. Jeg har i alle fall opplevd den tryggheten. Den var skummel, den var slitsom, den var ekkel og skitten, men den var også trygg.. En trygghet man ikke vil ha, men så absolutt ikke kan være foruten, vil ikke være uten..