Det gikk ikke..

Ingenting går fordi jeg får ingenting til. Det har stoppet helt opp...
Stingen er vekk.. Etter en hell dag under dyna.. etter nesten 2 døgn uten søvn.. Etter en hel dag i senga under dyna med null tanker i hodet, etter en sliten kropp, etter null mat og væskeinntak, etter alt dette, så kommer plutselige tanker, bilder, følelser. Kroppen min blir innvadert. Stingene blir fjerner, barberbladene kutter. Tårene triller, de forteller meg: du får ikke til, du får ingenting til!!!
Å ikke klare å avslutte livet sitt engang.. HERREGUD!!!
Jeg er feig, jeg er svak... Og selv om jeg kutter så forsvinner ikke følelsene, smertene, tankene, bildene..

Jeg gråt og i et ukontrollert øyeblikk mistetet jeg fattningen helt og ord, setninger kom ut av meg. De inneholdt ting, informasjon som jeg ikke ville dele med disse gale folkene som jobber her på natten fordi det er lett tjente penger og fordi det er visse husregler som pasientene må forholde seg til, slik at de faktisk ikke trenger å ha kontakt med levende mennesker i løpet av de 10timene de er på jobb... Faen!

Så kommer det en sykepleier og lirker ut av seg: det må sys, det er ikke så dypt, men vi må ringe legen..
Jeg sa bare: det er dypt nok..
Tankene mine svirret rundt. "det var ikke bra nok, ikke dypt nok, ikke langt nok, JEG ER ALDRI BRA NOK!!!"
Jeg gråt ustanselig.. "Det blir vel ikke bra nok før jeg kapper av meg hele hodet???!!!!"
"nei, kamilla, det var ikke slik jeg mente det." "Jeg er for faen ikke døv, jeg hørte hva du sa!"
Hun sa unnskyld og la en hånd på ryggen min. Det første som slo meg var at hun ikke måtte røre meg, da klikker det. Da blir jeg voldelig. Men så var det noe i meg som ville ha denne nærheten. Jeg ville prøve å ta i mot. Guess what.. det var ikke godt, det var de mest ukjærlige strykene over ryggen jeg noen gang har fått. Det var bare ekkelt og jeg skjønner ikke hvorfor hun gjorde det. Fitte! Det er det hun er, jævla fitte!!!

Null søv.. jeg er på tur bort til de som skal fikse sårtet mitt.. Jeg gruer meg, jeg er så redd for hvem jeg kommer til å møte på. Er de sure, frekke, slemme, eller er de omsorgsfulle mennesker som kan forstå litt av denne smerten, eller at de i det minste har et ønske om å kunne forstå litt?
Jeg vil bare kutte mer, men de har selvfølgelig gitt meg fotfølging igjen... *faen*

Og i natt før alle stingene ble fjernet, før alt dette, så spurte jeg om jeg kunne få sitte litt i avd, men NEI, klart jeg IKKE kunne det. Jævla nazi pleiere!!!!!!!