Et brev til "hjelpen"
-
Jeg liker hendene mine hver gang jeg gjør
det. Huden blir så stram og fin, og den legger seg så vakkert omkring knoklene og leddene. Jeg kan se senene. Neglene blir også penere, de blir sterkere og vokser fortere. Jeg ser på hendene mine og hver en bevelgelse dem utfører, de er nydelige. Jeg føler meg vakker, og ren. Men likevel styggere og mer tilgrisert, infisert og smittsom enn noen gang. om jeg bare holder fokuset på hendene mine, så kan jeg nyte en stund. nyte helt til angsten kommer igjen, angsten som er så nær. JEg ser meg i speilet, jeg ser bare sår, det er sår overalt. huden er likevel noe av det mykeste jeg har kjent på. Det gjør vondt,m sårene altså, det svir og banker. Jeg føler meg så skitten og ekkel, vil ikke vise meg for noen, fordi jeg er så redd for at noen skal bli "redd" meg og tro at jeg er smittsom. Kanskje er jeg det. Kanskje du blir smittet av meg om du ser meg. Kanskje sårvæsken ikke renner, men spruter i det vi passerer hverandre og kanskje, kanskje blir du smittet. Kanskje får du det som meg, altså, helt jævlig, men likevel så godt, så utrolig, utrolig godt. Jeg ser på hendene mine, de er så fine og fra nå av er de noe som er bare mine. Ingen kan ta fra meg den usle tryggheten jeg får når jeg ser på hendene mine kun kort tid etter at jeg gjør
det. Ingen kan heller ta i fra meg velbehaget og nytelsen jeg føler over livet, som jeg får når jeg kjenner på hendene mine. Når jeg stryker forsiktig over den tynne, stramme huden som ligger så fint rundt benene, knoklene og leddene mine, og senene, for jeg kan se dem. Ingen kan ta ta fra meg noe og jeg trenger ikke være redd lenger, fordi det er ikke noe å være redd. Jeg er trygg nå, nå som jeg har gjort
det og funnet roen i effektene av
det. Men det er ikke bra sier dem, og fortsetter med at det er farlig, dem kaller det: skadelig avhengighet til
det. Men jeg forstår ikke. Skjønner ikke hvor skadene setter seg. Hvilke skader jeg har fått, bortsett fra sårene på kroppen min, men jeg kan ikke tenke meg at det er det dem sikter til når dem sier skadelig avhengighet. Okei da, så
vet jeg at det
er skadelig, jeg
vet hva det
kan gjøre med mennesker. Men det virker ikke som om jeg tar slik skade av det. Kanskje jeg bare ikke skjønner det selv, kanskje jeg er blitt så syk at jeg ikke ser at jeg er syk, hvor syk og hvordan. Kanskje jeg har ødelagt meg selv for evig og alltid. Det er uopprettelig, skaden er for stor.. Og mange ganger vil jeg ikke gjøre
det engang, jeg bare gjør det og da blir jeg minnet på hvor godt det
kan være, hvor befriende jeg
kan føle det. Jeg ser på hendene mine og husker hvor godt jeg liker dem, når jeg har gjort
det. Og den tynne følelsen jeg sitter igjen med etter å nettopp ha gjort
det, er det som får meg til å fortsette å gjøre
det. Fordi det er det jeg trenger. Så, uten å vise for mye selvinnsikt ber jeg dere:
HJELP MEG FØR JEG DØR!!
Kamilla
