I am back!

Satan i helvete for et liv! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan ting, når det er som svartest, vise seg å kunne bli enda svartere?! Dette hadde jeg aldri trodd. Ikke engang i mine villeste fantasier. Likevel viser det seg at smerten jeg før kjente på, smerten jeg trodde skulle ta livet av meg.. Den kan ikke sammenliknes med den smerten jeg kjenner på nå. At noe jeg trodde ikke kunne bli verre, når det var så ille som det kunne bli. Da jeg fikk høre at der fra var det bare en vei og det var opp. Feil! Det var faen meg et hull helt på bunnen og jeg falt i det og havnet i noe jeg ikke aner hva er, som er langt unner bunnen. Det er bare helt utrolig at det går at. Uvirkelig. Det er noe jeg kjenner på. Sterk forvirring. Går frem og tilbake. Forsøker å sortere litt av tankekaoset, men det er en heller vanskelig oppgave.

Jeg snakker, mer enn gjerne. Ikke fordi jeg vil, føler for det og har lyst. Men fordi jeg gir meg blanke faen. Jeg er så ufattelig, sinnssykt lei! Bryr meg ikke lenger. Jeg prater. Om jeg har en kompetent mottaker av formidlingen min er jeg ikke sikker på, men forholder meg til at det ikke er mitt problem. Jeg forteller. Om det så kun når frem til veggen.

Overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel.

Skam

Jeg kjenner på mye skam. Det jeg er usikker på er om  jeg trenger den skammen. Er det enkelte ting jeg bør skamme meg over? Når jeg ser/hører på andre mennesker som er/har vært i samme situasjon så tenker jeg aldri de skulle skammet seg. Det er først nå i det siste at det har begynt å gå opp for meg at jeg kanskje ikke trenger skammen. Eller det har i alle fall begynt å gå opp for meg at jeg kanskje ikke har noen grunn til å føle skam, skjemmes. Kanskje det er på tide at jeg legger skammen og skyldfølelsen litt bort?!

MEN, nei det kan jeg ikke gjøre!!! Jeg bør skamme meg over mange ting, jeg bør føle skyld. Tenke at jeg er et dårlig, skittent menneske..

Jeg føler meg verdiløs. I et øyeblikk for noen dager siden følte jeg at verden kanskje ikke var i mot meg likevel. I dag føler jeg meg håpløs og verdiløs. Jeg fortjener ikke å ha det bra, jeg fortjener ikke andre menneskers godhet, omsorg og kjærlighet. Jeg fortjener ikke at noen bryr seg om meg.

Jeg skammer meg over min egen eksistens, men jeg vil ikke dø! Jeg vil være så "normal" som mulig. Bare et helt vanlig menneske.

Livet jeg ønsker meg:
Et liv hvor jeg kan spise det jeg vil uten å tenke kalorier, vektøkning eller assosiasjon med ting fra overgrep.
Jeg ønsker meg et liv hvor jeg kan være fornøyd med den jeg er.
Et liv uten skam og skyldfølelse for ting andre har gjort meg.
Et liv uten fæle minnebilder og flash backs.
Et liv uten selvskading, spiseforstyrrelser eller andre selvskadende mestrings strategier.
Et liv uten å være så hjelpetrengene, men akseptere at jeg av og til trenger hjelp fra andre.
Jeg ønsker meg et liv med glede og lykke.
Et liv hvor jeg kan sørge når det trengs.
Et liv hvor tårer er tillatt av meg selv.
Jeg ønsker meg et liv med mer latter.
Jeg ønsker å gå langs veien, i riktig retning og kjenne meg fri.

Natt til søndag.. Enda en natt..

Natt nr. 3. Angsten er der, jeg kan ikke legge meg ned og kjenne etter. Det kan ende opp med katastrofe. Etter som jeg har fått sånn slakk fotfølging. Menes: fotfølging, toalett alene, dusj ikke alene og resten av alt annet ikke alene. Ute i miljøet løper de etter meg som om jeg skulle vært livsfarlig for alle og en hver. Noen holder aldri avstanden på mer en 1/2 meter. Beveger jeg meg, så beveger kontakten min seg også. Testa det ut i dag, det var litt morsomt.. Hehe.. Jeg sto helt i ro, hun stoppet rett bak meg. Så bevegde jeg meg ett skritt frem, det gjorde hun også og slik holdt vi på. Jeg ble skikkelig irritert der og da, for hun var virkelig alt for nær meg. Men jeg klarte å riste det av meg.
Når jeg er på rommet sitter de i dør åpningen og ser på meg, men jeg ligger med bena opp, masse dyner, pcèn/aviser, mobilen osv.. så de ser meg ikke. Av og til kommer de helt inn på rommet for å se om jeg sover. Så de ser meg virkelig ikke. Og jeg kan ikke skade meg, for det har jeg slutta med. Selv om jeg konstant tenker, nåår jeg kommer hjem da skal jeg kutte meg. Ikke at jeg vil, jeg bare tenker at da har jeg virkelig sjangsen og kanskje, kanskje det kan hjelppe den gangen.
Uansett problemet mitt her inne er at jeg ikke kan dø, det kan ikke skje! Og jeg er livredd for å dø nå. Som så mange ganger sagt jeg kan ikke dø, ikke nå! Det passer svært dårlig!!!

Så jeg sitter oppe, rydder på pc en..
I stad regna jeg ut om jeg kan få noe i bostøtte og jada klart det. Nå har jeg vel krav på litt over 1000 kr mnd. Og der jeg bodde før hadde jeg krav på 2100kr mnd. Også regnet jeg ut vist jeg skulle bott i den omsorgsboligen da ville jeg fått ca 3000kr mnd. Så jeg kan vel ikke skylde på at økonomien ikke strekker til. Så etter at jeg fant ut av dette får jeg tanker tilbake, tanker om å kanskje bare sende inn den søknaden likevel... Men nei! Jeg skal klare dette selv!!! Jeg vil ikke. Vil ikke være syk lengre. Når jeg kommer meg ut av sykehuset nå, så skal jeg være frisk for evig og alltid. Ingen skal få lov til å kalle meg syk noen gang igjen.
Jeg har prøvd å finne en million unnskyldninger til utskrivning disse dagene som har vært. Kanskje aller mest fordi jeg har hatt et svært stort behov for å rømme, vekk fra alt.
Men jeg får ikke lov, og jeg slipper heller ikke fotfølgingen. Enda de er fullstendig klar over at jeg ikke kan dø, og jeg aldri i livet ville funnet på å ta livet av meg.

Skyldig!

Fordi jeg er den skyldige..

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg har gjort galt

Andre ganger har jeg virkelig bare gjort alt galt

Jeg fikk et valg

Rett eller galt

Jeg valgte å gjøre det jeg trodde var rett

Og jeg fikk flere ganger bekreftet at det var rett

Nå er saken fremme

Andre ord

Synspunkter

Det jeg gjorde var galt

Samtidig mener noen at det var riktig

Altså, riktig og galt samtidig

Jeg vet at det var galt

Ikke riktig

Straffbart, spør du meg

Og jeg valgte feil på en riktig måte eller omvendt

Nå kommer det frem, fra den som bekreftet

Du gjorde feil besluttning på det valget ditt

Du gjorde meg vondt

Du skadet meg

Jeg spør om jeg skulle gjort noe annerledes

Nei, det du gjorde var riktig

Men så altfor galt

For du skadet meg, gjorde meg vondt

Jeg er skyldig

Og tanker om å rømme inn i døden frister

Ikke nødvendigvis fordi jeg er skyldig, men fordi noe av det jeg er skyldig i gjør at jeg kommer på alt annet jeg også er skyldig i

Fordi jeg selv har puttet meg inn i en filmtape

3D

Det er som å være tilstedet

Gjennopplever det hele

Jeg er skyldig

Og kjenner trang til å rømme inn i døden

Slik som alle andre skyldige gjør

De vil ikke stå i den svært ubehagelige situasjoen

De er feige

Det er jeg også

Feig

Fryktelig feig

Jeg tar på meg all skyld

Jeg er et grusomt menneske

Jeg vet det og jeg skulle ønske at jeg hadde tatt en del andre valg

Det gjorde jeg ikke

Jeg er skikkelig skyldig

Og selv om jeg har tanker som mange andre onde mennesker i verden, såå skal jeg ikke handle på dem

Jeg skal heller prøve å rette opp i fremtiden

Gjøre litt mer riktig

Kanskje jeg en dag kan stå i retten og bli erklært uskyldig

Dette er bare håp, og ønsker

jeg vet at det jeg fortjener er

TORTUR!!!