Savner sulten, lei av den mette smerten! Prøver å leve, noe som ser ut til å føre til døden..

Jeg vil ha sulten tilbake! Den lette følelsen man kjenner på når magen er helt tom. Herlig! Så ren, så lett, så enkel, så vakker, så god, så kjærlig, så flink, så utrolig dyktig!

Jeg vil ha det tilbake, hele pakka! Følelsen av å mestre noe, følelsen av at jeg kan, får til og at jeg er god til det. Det eneste jeg kjenner på nå om dagene er en vond metthetsfølelse som ikke gir meg annet en negative tanker om meg selv. Jeg får ikke til noen ting, jeg er feit, stygg, ekkel, lukter vondt, klarer ingenting, ingen verdens ting!

Akkurat nå starter jeg på nytt! Jeg starter en ny fase i livet, på en måte et nytt liv..
Levereglene er endret, jeg endres, jeg skal klare meg!

Problemet oppi alt dette er alle de tingene som hindrer meg. Som f.eks søvn. Jeg får bare ikke sove, enkelt og greit. Og jeg klarer meg jo godt, lenge uten søvn, men det har gått veldig lang tid nå. Kanskje altfor lang tid nå. Nå prøver jeg bare å holde ut til etter 2. juledag. Jeg holder ut for en hver pris. Jeg skla klare det, koste hva det koste vil! Dette med stor fare for at det er det siste jeg klarer. Jeg kjenner meg selv så altfor godt. Jeg kjenner forvarslene. Tegnene. Alt, og de er der så veldig, veldig tydelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette.
1. jeg kan kontakte beh. og fortelle det slik som det er. Jeg vil da, ganske så sikkert ikke bli tatt på alvor. For ved å gjøre det på den måten viser man en sånn enorm styrke og styrke er lite svakt og er det lite svakhet inne i bildet er det lite fare. Eller hva de nå enn tenker. Det er bare min formulering..
2. Jeg kan la det gå så langt som det går, så kan jeg risikere å få en skikkelig knekk her fremfor de viktigste menneskene jeg har. de som overhodet ikke fortjener å se meg så langt vekke fra virkeligheten. de som burde bli skjermet fra den virkeligheten jeg lever i når jeg er dårlig.
3. Jeg kan kreve å bli tatt godt hånd om da jeg kommer tilbake etter jul.
4. Jeg kan la dette suse og gå i det uendelige og la det gå som det går.
5. Jeg kan late som så lenge som mulig, være frisk og sånn, sånn som jeg hadde tenkt i utgangspunktet, bli tynn og leve lykkelig alle mine dager... eh..

Nei, jeg vet ikke, ingen av forslagene mine virker gode nok, heller ikke fristene.

Jeg trenger søvn, men vil ikke sove, får heller ikke sove uansett hvor ille det er å holde øynene oppe. Jeg faller rett og slett ikke inn i søvnen. Jeg er og blir våken.

Tør ikke veie meg. Skulle ønske jeg greide å spise mindre og trene mer, skulle virkelig ønske at jeg hadde gått ned neste gang jeg gikk på vekta. Men jeg vet at jeg har gått opp. Veide meg i går og hadde da gått opp intet mindre enn 3kilogram.... FAAAAAAAAANTASTISK!!!!!!!!!!!!!!!!

Kjære noen!!! Hjelp meg!!! Vet ikke lenger hva jeg ber om hjelp til, jeg bare trenger noen, noe, ett eller annet. Hjelp!
Jeg nekter å falle vekk en gang til, jeg nekter: "det var bare tilfeldigheter som gjorde at det ikke ga et fatalt utfall..." NEKTER!

Jeg sprakk..

jeg som hadde store planer om å greie det denne gangen..
Ett og et halvt døgn uten næring. Etter ett døgn var jeg helt senge liggende.. fatter ikke hva det er som skjer med denne kroppen min. Den vil ikke greie det den har greid før..
Hodet verket, kroppen verket, det gikk helt rundt for meg, klarte nesten ikke å holde meg på bena. Flimringer foran øynene, slap, sliten, vondt, tung pustet, og en hjerte bank uten like..
Så midt på natten.. klarte jeg ikke mer. Altså, jeg hadde ikke matlyst, eller tarng, jeg ville ikke, men jeg måtte hente energi en eller annen plass. Og jeg turte ikke å spørre etter energi drikk, men jeg viste at det kanskje var det eneste som kunne hjelpe meg raskest mulig. Jeg tok meg et eple, det var ty\ungt å spise det. Skar tynne skiver, skar av skallet, spiste, kjente ingen smak, kunn konsistensen. Jeg kjente meg mett, og jeg hadde ikke spist et halvt enda.. Så pressa jeg i meg på tvang resten av det halve eplet. Jeg følte meg mett, ekkel, skitten, uten selv disiplin i det hele tatt, og mest av alt jeg følte meg akkurat like shabby i formen som før jeg tok eplet..
Dagen etterpå var jeg akkurat like sliten i formen. Jeg holdt på å bli gal, og det var ingen som forsto at jeg ikke var i form. Men jeg ville ikke spise, ingenting fristet. MEN jeg måtte ha energi, for jeg klarte ikke gå tur en gang.. Så spiste jeg ut på dagen kl. 13.00 litt cottage cheese med bringebær. Kl. 14.30 spiste jeg litt til, men denne gangen med blåbær. Så var det middag kl. 16.00 og jeg var ikke sulten, men på trass oven for meg selv så skulle jeg spise. Spiste litt vegetar omelett og lit fisk og grønnsaker. Igjen ble jeg stapp mett. Så, kl. 17.00 dro vi på cafe og der kjøpte jeg intet mindre en en hel (SVÆR) frozen cappochino. (SKYT MEG!!!)
Slurpet den i meg fort som bare det. Så dro vi tilbake til avd. da var kl. 19.30 og kveldsmat. Jeg var OVERHODET IKKE SULTEN, men jeg tenkte at jeg trengte noe salt, fordi jeg var så kvalm. Så spiste jeg en fiberrik med solsikkefrø dekket med cottage cheese og bringe bær (VELDIG SALT.. HEH..) Kvalm, kvalm, kvalm..
Deretter var det tid for reking igjen, så vi dro på kjøpesenter for å handle. Var der en stund.. Så ca. 21.30 var vi innom OBS. Der presterte jeg å handle nøtter og en is. Jeg spiste nesten hele isen. Og 22.30, spiste jeg litt chasew nøtter. Og nå 01.06 vil jeg bare dø, jeg vil ha tilbake sultheten min, tomheten, slappheten, hjertebanken, alt, svimmelheten, absolutt alt. Så fom i morgen er det stopp igjen. Jeg skal ikke lure meg selv en gang til! Jeg får bare være dårlig, svime av, ikke klare noe.. det bryr meg ikke, jeg vil bare ikke være skitten lengre, jeg vil være ren, koste hva det koste vil!
Jeg tør ikke veie meg. Sost gang jeg veide meg hadde jeg gått opp 5kg, og det er kanskje en uke siden nå. Jeg har sikkert gått opp mer=( *hulk*
Jeg klarer ikke dette! Klarer det ikke!

Skyggen min2

Jeg vil ikke stå opp! Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!!!
Men etter mange timer i senga presser blæra mi meg til å stå opp. Deretter går jeg på vekta selv om jeg hadde bestemt meg for å avvente til i morgen. Uansett ga det meg gode nyheter, jeg har gått ned 1, 2 kg. Heldigvis. Men allikevel er jeg så langt unna målene mine..
Nå må jeg jobbe hardt!

I natt har jeg så og si ikke sovet.. Skyggen min fulgte meg og holdte på å gjøre meg helt sinnsyk spinna gærn! Det gjør så vondt, det er så kvalmene. Og jeg klarer det ikke en dag til!
Nattevaktene sputre meg om det var flashbacksene som plaget meg. Nei sa jeg og lo det vekk. Det er greit at jeg bruker de ordene en gang i blandt, men når personalet gjør det gir de meg en ekkel følelse. Så jeg sa nei, det er de der "greiene" som plager meg. Å de forstod sikkert kjempe godt hva jeg pratet om, nei, heller tvilsomt.
Jeg kunne ikke sovne, men på ett eller annet tidspunkt ble jeg dratt inn i nattesøvn av noen ukjente krefter. Jeg prøvde å stå i mot, men de var sterkere enn meg. Helvete var løst. Dette er den verste natta jeg har hatt på lenge!
Også kommer det idiotiske personalet som vist nok er min kontakt inn på rommet mitt: skal du ikke stå opp snart?!
Til helvete med dem hele gjengen. Ser det ut som om jeg står opp for deres skyld?!!!
Jeg sa bare at jeg skulle stå opp når jeg selv følte for å stå opp og at jeg ikke viste nårtid det ville bli.
Hun kom flere ganger. Og greit nok at hun oppsøkte meg, det er jo tross alt jobben hennes, men hun trengte da for svarte faen ikke å trenge seg på meg på den måten der. Hun kom helt inn på rommet og stilte seg helt inntil senge kanten. Gud jeg hadde lyst å peise henne rett ned. Jeg hater at folk trør innfor og over mine grenser! Rrrg!!!

Ja så sto jeg jo opp da etterhvert.. Vekta ga meg nytt og bedre tall en sist, så det var jo positivt, men aldri nok til å glede meg dypt inni hjertet.
Hmmm... hva skal jeg gjøre i dag for å få bildene ut av hodet? Hva skal jeg gjøre for å få tankene over på noe annet? Og hva skal jeg gjøre for komme meg vekk fra dette helvetes galehuset?
JEG HATER DENNE PLASSEN!!!!

Jeg føler meg skitten og ekkel, vil helt slippe å være i nærheten av andre mennesker.
Men gjett hva folkens?! Jeg skal på trenings studio i dag. Veldig mye av meg vil avlyse den avtalen, men jeg skal prøve å la være og heller bare presse meg litt.
Men jeg har lite lyst å vise meg på et trenings studio i dag.

Ellers så spurte jeg personalet om de kunne bestille bil til i ettermiddag, slik at aftenvaktene bare kan avbestille om de ikke har tid til å dra ut. Det var tydeligvis et stort problem. Hva skal du ha bil til? Jeg har noen ærn, svarte jeg. Men hva trenger du bil til, er det noe spesielt? Ja jeg har noen ærn (for helvete) og noen ting jeg må få bragt til leiligheta...
Faen hvor vanskelige de skal gjøre seg..
Hva om jeg bare ville ut for det sosiale, som en del av behandlingen. Skulle de latt være å bestille bil da? Det er liksom ikke så nøye når det bare er meg. Jeg har liksom siste rett på personal her i avd. Fy flate altså, de stoppe aldri å sjokkere meg.
Til helvete med hele forbanna psykiatrien, i hele forp**** norge!
Og hadde jeg kunnet, så hadde jeg skrevet meg ut.
Tenk å ha meg her på tvang.. så helt uten grunn, mål og mening.
Jeg er liksom tvangsinnlagt fordi de mener ditt og datt om meg. Men jeg er ikke syk nok til at personalet har tid til meg. Mange vakter ser jeg ikke kontakten min engang. De har aldri tid til å prate med meg eller bare være sammen med meg. Jeg kan være ute så lenge og mye jeg vil. Selv om jeg helt egentlig ikke har utgang alene.
Jeg lurer på hva de skriver i rapportene. Noen ganger er det eneste jeg ser og hører fra personalet: Hei, jeg er ferdig på jobb nå, vi har ikke fått så mye tid sammen i dag, får ta det igjen i morgen.
Så ser jeg frem til neste dag hvor kontakten og jeg kanskje skal finne på noe sammen, men nei tror du ikke jeg har fått en helt annen kontakt person da?! Og joda. Da har jeg fått en ny kontakt, hun jeg trodde jeg skulle få, har noen andre og er fullt opptett, noe min nye kontakt også er , så blir dagen akkurat lik den forrige.
Er det helt uforståelig at jeg hater dette?
At jeg føler meg mindreverdt?
Som en liten illeluktende dritt.. De vil jo ikke være sammen med meg, de tåler ikke trynet på meg. De er så lei av at jeg er her å trasker. De liker meg ikke. De vil ha meg ut, de vil ikke være nødt til å bruke tiden sin på meg, verdiløse meg.

Kanskje jeg bare skulle.......

Ja det er slik tanker oppstår... farlige tanker... Jeg er sliten nå, altfor sliten... farlige tanker plasserer seg godt kjent i hodet mitt... mon tro om det er mulig å gjøre de om til en faktisk handling.. farlige tanker...

Har fortsatt ingenting å skrive om...

Litt trist i grunnen, for da blir det så fryktelig synlig hvor lite innholdsrikt livet mitt er..

Sov lenge i dag, faktisk ganske godt, men følte meg elendig da jeg sto opp.
Kontakten min var sammen med meg og vi gikk tur. Etterpå kokte vi havregrynsgrøt, jeg spiste kanskje hakket for mye (som alltid), måtte en tur på toalettet... Øøø, ja, mitt liv.
Mat, ikke mat. Vekt, den grusomme vekta!!!

Vekta har økt med nøyaktig 2kg på rekord kort tid!=( Tragisk!
Knoklene mine på høyre hånd blir bare sårere og sårere...

Ellers lurer jeg på hva jeg skal bruke dagen i dag til, hvordan jeg skal få den til å gå...???

Har gått opp over 3 kg på under en uke..
Vil ikke mer, eier faen ikke viljesyrke i det hele tatt. *svake mennske!*
Fom i morgen er det stopp!
Stopp på all karbiser og fett!!!

Jeg skal ned, fort. Jeg skjemmes! Jeg gruer meg til å møte folk igjen. Gruer meg til å høre, til at de skal se at jeg har lagt på meg igjen (ikke så fint lite heller). Jeg er blitt så feit at man så vidt ser kragabena mine lenger. Dobbelhake og ca. 5-10 bilringer, appelsinlår og hengerumpe, dingle vinger. FAEN, FAEN, FAEN!!!!! TRAAAAAAAAAAAAAAAAGISK!!!!!
Trynet mitt er så opphovna, det bare eser og eser mer og mer ut. Bollekinn!
Kvisetryne! Ingen trenger å se meg spise, de ser bare på trynet mitt og fatter hele greia. Det lyser fett hele veien. Sukker og fett. *fantastisk*

Sover ikke.. Gråter mye mer enn før. Angst langt opp gjennom strupen, jeg tror jeg dør..
Skulle bare ønske jeg var litt lettere.. kanskje det ville vært lettere å puste, lettere å bevege seg, lettere å leve, lettere å være meg..

Jeg håper jeg aldri skader meg igjen. Jeg håper arrene mine blir lyse snart. Jeg håper jeg kommer meg ut av sykehuset snart, veldig snart. Jeg håper at jeg klarer å ta vare på meg selv. Jge håper at jeg klarer å melde meg på teoretisk grunnkurs og at jeg greier å møte opp. Jeg håper at jeg greier å puste, å bevege meg, å leve, ja rett og slett å bare være meg. Å være den jeg er.. den jeg virkelig er!

Huden min kribler, angsten min dreper. Jeg vil ikke kutte, men jeg håper jeg dør. Dette er uutholdelig, men faen jeg er nødt til å klare det! Jeg skal klare det!!!

HELVETES FORBANNA DESTRUKTIVE FØKKINGS DRITT VERDEN JEG LEVER I OG SOM JEG FAEN IKKE KOMMER MEG UT AV... vET IKKE OM JEG TØR ENgAnG, OM JEG VIL... VET IKKE..

La vekta roe meg ned, gjøre meg glad og lykkelig.
La meg nå målene mine, da vil jeg få det bra!


La meg nå målet jeg har satt til 05.09.09

...

Null søvn.. max uro!!!

Fikk ikke sove i natt, lå bare å vred meg og tenkte på alt mulig jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på. Sånn rundt fire-tiden spurte jeg om å få veie meg, da klarte jeg ikke å vente lenger. Vel, jeg var gått ned 2 kg og det er jo bra, men allikevel 1 kg i overvekt. For ikke å snakke om alle de andre kilo gramene jeg har i overvekt. JEG SKAL NED!
Jeg har ikke fastet disse dagene, slik som jeg sa først at jeg skulle. Så jeg tenker det at ingen kan stoppe meg denne gangen, for denne gangen er det vektredusering på en sunn og fornuftig måte. Spiser bare sunnere, mindre og trener moderat.

Null søvn i natt.. Før dette, da kveldsvaktene var på ble jeg kjempe urolig. Jeg holdt på å kveles. Så gjorde jeg noe jeg absolutt IKKE ønsket å gjøre.. Ja jeg kuttet meg. 2 stk bare. Og jeg var ikke ferdig med de, uroen var der fortsatt og sårene var ikke slik som jeg ville(ikke ville?!?) at de skulle være. Det ene var dypt og spriket mye, men det var ikke langt nok. Det andre var på helt feil sted, så det ble et kutt, men ikke store greiene. De callet på legen, legen kom. Legen virket forbannet, nesten litt aggresiv i være måten. Den (legen) hilste ikke, så ikke på meg heller. Den bare tok opp armen min og så. "De her stipser vi." Greit, tenkte jeg.. Det er vel verdt et forsøk da, men jeg hadde ikke mye håp for denne legen og stripsen. I og med at såret var (på toppen av det hele) akkurat der huden strekker seg ved albuen.. Rett fikk jeg også, men legen og sykepleieren brydde seg ikke om at de bare la stripsen inni såret. Så la de en skitten, blodig kompress over. *FANTASTISK* Jeg følte meg liten, som en nesten usynlig muselort.
Så møtet med pasienten betyr mye, i alle fall for pasienten. Og så begynner jeg igjen..
Om de bare kunne tatt litt vare på meg.. Jeg sa jo faktisk i fra om at jeg egentlig ikke var ferdig med sårene.. De så at jeg var urolig.. Hva tilbød de meg? Nødløsningen, den altløsende medisinen.. Glem det!!!
Så blir jeg forbanna! Og de forstår ingenting.. Senere i natt skadet jeg meg litt til, men da sa jeg altså ikke i fra til noen. Den grusome legen hadde tross alt vakt hele natten.. Men jeg hadde sånn bre tape, så jeg fikk lukket de ganske så bra selv. Bare gruer meg sinnsykt mye til å ta av tapen igjen. Pluss at det er sånn tape jeg ikke tåler.. heh!
De kan ikke få vite hva jeg har gjort og hvor jeg er hen i verden. Jeg har en fin helg i vente og jeg akter å ikke ødelegge den!!!!

Og nå er det liiksom frokost og jeg er sulten, men det føles så feil..så jeg vet ikke hva det blir til..
Føler meg helt teit egentlig som deler "matproblemet" mitt med dere.. Jeg burde ikke hatt det problemet, men samtidig må jeg ha det problemet. Jeg vil ikke, men jeg vil. Jeg vil bare ha det bra, for svarte!

-vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til...