I am back!

Satan i helvete for et liv! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan ting, når det er som svartest, vise seg å kunne bli enda svartere?! Dette hadde jeg aldri trodd. Ikke engang i mine villeste fantasier. Likevel viser det seg at smerten jeg før kjente på, smerten jeg trodde skulle ta livet av meg.. Den kan ikke sammenliknes med den smerten jeg kjenner på nå. At noe jeg trodde ikke kunne bli verre, når det var så ille som det kunne bli. Da jeg fikk høre at der fra var det bare en vei og det var opp. Feil! Det var faen meg et hull helt på bunnen og jeg falt i det og havnet i noe jeg ikke aner hva er, som er langt unner bunnen. Det er bare helt utrolig at det går at. Uvirkelig. Det er noe jeg kjenner på. Sterk forvirring. Går frem og tilbake. Forsøker å sortere litt av tankekaoset, men det er en heller vanskelig oppgave.

Jeg snakker, mer enn gjerne. Ikke fordi jeg vil, føler for det og har lyst. Men fordi jeg gir meg blanke faen. Jeg er så ufattelig, sinnssykt lei! Bryr meg ikke lenger. Jeg prater. Om jeg har en kompetent mottaker av formidlingen min er jeg ikke sikker på, men forholder meg til at det ikke er mitt problem. Jeg forteller. Om det så kun når frem til veggen.

Overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel.