Søvnløs natt..

Jeg er våken, noe som for første gang på en stund er fryktelig, fryktelig tungt. Jeg har prøvd å sove, virkelig prøvd, men det går ikke. Jeg skjemmes!!! Vet ikke hva det er som skjer med meg, men jeg tror det er 20 forskjellige stemmer som prater med meg. Eller de fleste prater ikke til meg heller. Det er sånn rart, som om de prøver å si meg noe uten å si det direkte. Jeg får bare sånne små stikkere her og der. Og det er så tungt. Det er så ekkelt. Den ene jente stemmen var verst.. Helt kort bare, som om hun var rett ved siden av meg, men snudde vekk hodet og halvveis ropte ut i luften:  Æ e her
Og en ung stemme, en liten gutt høtres det ut som, en bergenser,, han gjenntok og gjenntok seg selv: Eg veit ikkje, eg veit ikkje, eg veit ikkje
Det hørtes ut som om han var blandt mange andre mennesker. Ellers så har det vært voksne herre og kvinne stemmer, de snakket jeg tilbake til. Hun jenta som ropte at hun var her, hun snakket jeg også til, men det var bare på refleks. Jeg sa med en gang jeg hørte henne: Æ vet det, æ vet det
Det har vært en del sanger der inne også. Og alle marerittene.

Det er varmt og jeg klør, allergisk. Det er blomster og juletre og hele pakka her. Tettluft og ikke akkurat den reneste plassen på denne jord.

Jeg har begynt på en ny blogg, den er lukka. Tenkte å etterhvert invitere noen av dere som har fulgt bloggen min. det er bare å legge igjen mail adressa i kommentarboksen, så inviterer jeg etterhvert!:)
Vil ordne den litt først. Tenkte å bli litt flinkere til å legge ut bilder, også vil bloggen være veldig ærlig, naken og utleverende. Jeg kan lett bli gjennkjent og vil derfor ha den lukket. Ønsker ikke at det skal ligge åpent for alle. ja dere skjønnner hva jeg mener.

Nå skal jeg snart stå opp og ta dagens første kaffe. Det er fortsatt 3 kvarterer til den blir servert, men likevel. Skal høre om jeg kan få ta meg en røyk nå.
Dagen i dag må jeg bruke til noe. Jeg kan ikke gå rundt slik som jeg gjorde i går. Er det rart man får suicidale tanker?! skulle bare ønske at jeg var 5kg lettere, da jeg ting vært helt, helt annerledes!!!

"I`m back at the place where I belong"

Hm.. Det var rart! Veldig rart.
Greit jeg har bare vært hjemme 8 dager, men allikevel, det er det lengste jeg har vært på en evighet. Men huff, så rart det var å komme tilbake.

Lurer på om hodet mitt i det hele tatt er plassert på toppen av kroppen min, slik som det er meningen at det skal være.. det føles ikke slik. Det føles som om jeg har mistet både hodet og alt annet mentalt. Jeg er og det er vel det eneste. Kanskje det er nok, nei kanskje ikke. Jeg trenger å fokusere, noe som er umulig. Jeg har fått med meg så mye som at de 4++ kiloene jeg trodde og mente jeg hadde gått opp var 1, 9kg. Og greot, jeg hater at jeg har gått opp og ikke ned. Men i,9kg er litt lettere å bære enn 4++. Og det er så absolutt lettere å kvitte seg med. Så nå sitter jeg da her og har sovet like lite eller mye som jeg har gjort før jeg dro, mens jeg var borte og nå når jeg er tilbake. Altså: 2 timer. Men jeg fuker best slik. Da jeg for noen dager siden som 5 timer var jeg ikke menneske. Jeg klare ikke å våkne helt. Satt bare der og ville sove, for evig og alltid. Men, jeg som alle andre vet at lite søvn, så lite søvn, ikke er bra for kropp og sjel.

Jeg skal forresten starte på rensekur i dag!!!=) Gleder meg!!! Can`t wait!!!

Også lurer jeg veldig masse på om det er sånne folk her i dag, de menneskene man kan snakke med og slik. For vist ikke, så drar jeg vekk her fra, det er da virkelig ikke vits å være her vist jeg ikke skal snakke med noen. Men igjen, hva skal jeg snakke om. Hodet mitt har jeg mistet. Tanker er det noen andre som tar seg av. Jeg bare er og det er alt. Jeg har ingenting på menyen, for å si det slik.
På en måte så vil jeg bare gå å henge meg, jeg vet at det er smertefult. Kanskje jeg da ville fått tilbake noe av det vettet jeg har mistet.

Jeg hater, virkelig hater denne verden. Ubeskrivelig mye! Har dere sett den reklamen for plan fadder (tror det var det). De små barna som snakker om lekebiler og slikt. De forteller at de blir slått før de får leker. Også sier den norske stemmen at med å si at de blir slått, så mener de seksuelle overgrep...
Aldeles grusomt. Jeg må bare forlate tv-skjermen når de der kommer på. Og det gjør så vondt i sjelen å tenke på at ved å bli fadder så greit, du hjelper kanskje ett barn, men hva med alle de andre barna som aldri får hjelp. Jeg vil hjelpe alle. Jeg hater denne verden!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg fortalte et menneske om den egentlige diagnosen min. tenkte bare at denne personen burde vite det. For i mitt sinn så tenkte (merkelig nok) jeg at personen kom til å forstå litt mer. Men nei, jeg fikk en hel masse spm om hvordan i alledager jeg hadde fått den diagnosen. Og bla, bla, bla... En hel masse store øyner og herregud, herregud...
Jeg sa tilslutt at jeg trakk det tilbake, at jeg ikke mente det jeg sa. Da var det greit. Jeg slapp unna med den. Og personen like glad igjen. Diagonsen "forsvant". Det gjorde vel jeg også, plagene mine og alt.

Jeg elsker meg selv som Kamilla. Hun er bare så søt, men jeg føler og frykter at jeg holder på å miste henne...

Skal foresten skrive meg ut i løpet av kun kort, kort tid!!!!!!!!!!

Gleder meg til å kunne leve for meg selv, jeg, Kamilla og sulten!!!<3
Forever

Savner sulten, lei av den mette smerten! Prøver å leve, noe som ser ut til å føre til døden..

Jeg vil ha sulten tilbake! Den lette følelsen man kjenner på når magen er helt tom. Herlig! Så ren, så lett, så enkel, så vakker, så god, så kjærlig, så flink, så utrolig dyktig!

Jeg vil ha det tilbake, hele pakka! Følelsen av å mestre noe, følelsen av at jeg kan, får til og at jeg er god til det. Det eneste jeg kjenner på nå om dagene er en vond metthetsfølelse som ikke gir meg annet en negative tanker om meg selv. Jeg får ikke til noen ting, jeg er feit, stygg, ekkel, lukter vondt, klarer ingenting, ingen verdens ting!

Akkurat nå starter jeg på nytt! Jeg starter en ny fase i livet, på en måte et nytt liv..
Levereglene er endret, jeg endres, jeg skal klare meg!

Problemet oppi alt dette er alle de tingene som hindrer meg. Som f.eks søvn. Jeg får bare ikke sove, enkelt og greit. Og jeg klarer meg jo godt, lenge uten søvn, men det har gått veldig lang tid nå. Kanskje altfor lang tid nå. Nå prøver jeg bare å holde ut til etter 2. juledag. Jeg holder ut for en hver pris. Jeg skla klare det, koste hva det koste vil! Dette med stor fare for at det er det siste jeg klarer. Jeg kjenner meg selv så altfor godt. Jeg kjenner forvarslene. Tegnene. Alt, og de er der så veldig, veldig tydelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette.
1. jeg kan kontakte beh. og fortelle det slik som det er. Jeg vil da, ganske så sikkert ikke bli tatt på alvor. For ved å gjøre det på den måten viser man en sånn enorm styrke og styrke er lite svakt og er det lite svakhet inne i bildet er det lite fare. Eller hva de nå enn tenker. Det er bare min formulering..
2. Jeg kan la det gå så langt som det går, så kan jeg risikere å få en skikkelig knekk her fremfor de viktigste menneskene jeg har. de som overhodet ikke fortjener å se meg så langt vekke fra virkeligheten. de som burde bli skjermet fra den virkeligheten jeg lever i når jeg er dårlig.
3. Jeg kan kreve å bli tatt godt hånd om da jeg kommer tilbake etter jul.
4. Jeg kan la dette suse og gå i det uendelige og la det gå som det går.
5. Jeg kan late som så lenge som mulig, være frisk og sånn, sånn som jeg hadde tenkt i utgangspunktet, bli tynn og leve lykkelig alle mine dager... eh..

Nei, jeg vet ikke, ingen av forslagene mine virker gode nok, heller ikke fristene.

Jeg trenger søvn, men vil ikke sove, får heller ikke sove uansett hvor ille det er å holde øynene oppe. Jeg faller rett og slett ikke inn i søvnen. Jeg er og blir våken.

Tør ikke veie meg. Skulle ønske jeg greide å spise mindre og trene mer, skulle virkelig ønske at jeg hadde gått ned neste gang jeg gikk på vekta. Men jeg vet at jeg har gått opp. Veide meg i går og hadde da gått opp intet mindre enn 3kilogram.... FAAAAAAAAANTASTISK!!!!!!!!!!!!!!!!

Kjære noen!!! Hjelp meg!!! Vet ikke lenger hva jeg ber om hjelp til, jeg bare trenger noen, noe, ett eller annet. Hjelp!
Jeg nekter å falle vekk en gang til, jeg nekter: "det var bare tilfeldigheter som gjorde at det ikke ga et fatalt utfall..." NEKTER!

Jeg er trøtt og jeg er sliten

Hodet mitt koker. Har ikke sovet, angsten vil ikke gi slipp. Kvelertaket er sterkere enn noen gang. Det kan kanskje gå galt, selv om jeg ikke tror det. Jeg vil ikke at det skal gå galt.
Det jeg vil er å slette alt. Og jeg skal få til å slette det. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fjerne det fra minnet. Orker ikke ordene lenger. Klarer det ikke. Tåler det ikke. De rundt meg bare må, de virkelig bare må tæshe meg til det ytterste. Jeg er da for svarte F ikke interessert i å høre noe snakk om mine ting. Det er mitt og jeg bestemmer når det skal snakkes om eller ikke. Jeg blir så sint!

I kveld skal jeg veie meg. Gruer meg, men jeg må! Uten de tallene vil jeg kunne ende opp som skikkelig feit og det akter jeg å forhindre! Jeg er feit nok fra før. Og jeg skal ned!

I morgen er det total stopp på inntak av kalorier!!!
Og jeg må kare det denne gangen!!!

Jeg er så veldig, veldig sliten nå. Hvordan skal jeg greie å holde meg på bena nå? Hodet mitt har koblet helt ut. Klarer ikke å fullføre en setning, ikke en tanke og det andre forteller meg, forteller de til veggen. Jeg får det bare ikke med meg.

Kjære behandler!

Jeg vil ha hjelp!

Kan du hjelpe meg?

Stemmer det du sier?

At jeg kan bli bra nok, at du skal følge meg på denne veien?

At du ikke forlater før jeg er der, der hvor man er bra nok..

Jeg er redd, men det har du nok fått med deg.

Jeg vil, men klarer ikke å stole

Ikke på noen

Det har vist seg gang på gang at det ikke er lurt

At det er skadelig

Farlig

Jeg kan ikke

Jeg vil

Hjelp meg

Jeg vil ta i mot

Får bare ikke til

Innerst inne, langt der inne i meg en eller annen plass, der tror jeg at du kan hjelpe meg. men det er farlig å innrømme det for seg selv.

Jeg vil, virkelig vil ta i mot hjelp

Jeg vil ut av dette nå!

Jeg trekker tilbake det jeg sa om at jeg skal slette

Selv om du hørte ordene mine på en positiv måte, så er det ikke slik jeg mener med de.

Ordene mine var en beskjed om at jeg skulle glemme, fortrenge, gjemme det bort, glemme behandling, jeg skulle slette alt.

Trekke tilbake det jeg allerede har fortalt.

Leke bra nok, være bra nok for dere, slik at dere kunne gi slipp på meg

Ikke gjør det!

Det er farlig

Selv om jeg vil klare dette alene, på egenhånd

Takk for at du gjorde slik at vi ble enige om det som er det beste for meg nå.

Takk for at du forstår alt du forstår!

Takk for at du er den du er!

Takk for at du er min behandler!

Takk for at du behandler meg som det mennesket jeg er!

Takk for at du hører på "alle mine"..

Takk for at du klarer å skille, at du hanter meg tilbake!

Takk for at du ikke gir meg opp!

Takk for at du alltid er her å stiller opp for meg!

Takk for at du ser meg, mine behov!

Takk for at du forstår følelsene mine!

Takk for at du lærer meg alt det du lærer meg!

Takk for at du gir det tid!

Takk for at du presser meg akkurat passe!

Takk for at du hjelpe de andre som er rundt meg til å forstå litt bedre!

Takk Kjære poliklinikk som ga meg avslag!

Uten det avslaget ville jeg aldri fått blitt kjent med denne fantastiske personen som har et genuint ønske om å hjelpe meg. Denne personen som har tro og håp for meg og som hjelper meg å finne det for meg selv også.

Takk behandler!

Takk for alle de gangene du har satt meg på plass, alle de gangene du har provosert meg.

Alle de gangene du har beskyttet meg, alle de gangene du har sett klart når jeg har vært litt omtåket.

Takk for at du ville bli kjent med meg og fortsatt vil det, selv om jeg ikke snakker, selv om jeg mister motivasjonen,selv om jeg gir opp.

Detter er sykt! men takk for at du fattet vedtak om ransaking og kroppsvisitering de gangene du gjorde det. det var jævlig og kanskje ikke det mest nødvendige, men jeg lærte mye av det.

Takk for at du tillater tårene mine å komme

Takk for at du virkelig prøver å være trygg for meg.

Du er trygg, jeg bare har ikke kommet til det punktet hvor jeg vil slippe taket på kontrollen jeg føler jeg sitter med ved å ikke slippe noen inn, ved å ikke tillate meg selv å stole.

Jeg vet at du vil være her for meg, gå et stykke av veien sammen med meg, du vil fullføre behandlingen med meg.

Takk for at du er et så godt menneske som du er!

Takk for at du bryr deg om meg og takk for at du forteller meg det.

Takk for at du ikke tar hensyn til at jeg hater positiv oppmerksomhet.

Takk for at du gjør det som er riktig

Takk for at du holder ut!

Takk for at du har hjulpet meg så pass mye at jeg tør og kan si dette og mene det.

Tusen hjertelig takk!!!

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...

Rart menneske som gjør rare ting. Det meste har en logisk forklaring.. Ikke sant?

Jeg gjorde noe galt. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Jeg "våknet" opp på badet og tenkte på en nær slektning. Da pumpet det masse blod ut av meg.
Reaksjonen min på dette var: dette kan jeg jo ikke gjøre, jeg må leve, være i livet. jeg har mange oppgaver jeg må få gjort fremover. Hvem skal hjelpe denne slektningen min vist jeg ikke gjør det?" jeg var helt rolig. Flyttet den skarpe gjenstanden min vekk fra den plassen hvor blodden pompet ut og til armen. "Ett kutt så forsvinner smerten for en stund, trenger ikke å dø, bare blø litt.. Litt annen smerte.." Personalet sto på utsiden og spurte meg flere ganger om jeg kunne komme slik at vi fikk skrevet litt rapport. Jeg sa: jeg kommer snart, veldig mange ganger.
Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte jo bare får dette personalet inn på badet, jeg kunne jo ikke gå ut der fra slik. Jeg fikk stoppet blødningen og tullet et sjal rundt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte holde kuttet skult for personalet, sånn i tilfelle at jeg skulle gå hele veien. Men, nei, jeg viste det såret først. Det ga meg fotfølging, så jeg angrer selvfølgelig ekstremt mye nå på valget jeg tok der. Og nå i ettertid tenker jeg at jeg anskje bare skulle fortsettet da jeg "våknet".

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, jeg vet ikke hva jeg gjorde eller hva som fikk meg til å gjøre det. Alt jeg vet er at jeg var rolig da jeg våknet og så hva som hadde hendt. Jeg vet t selv om jeg måtte holde meg i livet så var ikke døden skremmene. Det ble en mulighet, en mulighet jeg valgte bort akkurat i tide. Også tenker jeg selvfølgelig, hva skjer om jeg "sovner" igjen, og gjør noe like farlig igjen og ikke våkner før det er forsent. Altså hva om jeg våkner i en annen verden. Døden.

Alt har en logisk forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje ikke kan hjelpe denne slektningen min. Kanskje det er det som gjorde døden så lite skremmende?

Det er natt, jeg sover ikke. Som vanlig. men nå gir jeg med faen. Så jeg sitter ved pasient pc`en og skriver her på bloggen.

Jeg har angst. Ligger å vrir meg i senga, tenker på vekta.. Bilder av helt andre ting fyker gjennom hodet i sakte film. Ting man ikke vil ha der. Tanker om hvordan denne dagen vil bli. Og positive tanker. Jeg vil i leiligheta mi. Jeg vil hjem. Jeg vil ha kontroll. Også vil jeg ha hjelp, men jeg skal i hverfall ikke ha hjelp. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt er blitt til en uforklarlig sammensettnig av en rå stygg suppe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å holde meg i livet når jeg ikke vet nårtid jeg finner ut at jeg er på tur inn i døden. Når livet og døden. Det valget. Når det ikke handler om lyst, noe det aldri har. Når menneskene rundt meg ikke forstå at det ikke handler om lyst. Om jeg vil eller ikke vil. Det nytter ikke at det er positivt at jeg ikke vil ta livet av meg. Når det ikke er slik det er. Når valget mellom livet og døden kan være en av de tingene man må enten man vil eller ikke..

Reaksjon

Hun virket helt uinteressert, men ba allikevel om å få se...
De der kan man stripse. Ring legen, sa jeg.
Men jeg kan stripse de der sa hun, igjen.
Det er bare å ringe legen de må mest sannsynlig syes!
En ting er at det lukkes med strisp, men det må jo liksom holde med strips og så da....

Legen kom, det var ikke spm. om stripsing. Hun til og med sydde de kuttene jeg tenkte kunne stripses.
Hah! In your face!

Hun stripse dama ble med på skiftestuen. Men stakkars hun ble så dårlig... kvalm, uvel.
Etterpå sa hun: går det bra med deg?
Sprørs hva du mener, svarte jeg bare.
Det verste er liksom at hun snakker på en sånn helt totalt uinteressert måte. Det er liksom umulig å ikke bli rå provosert av henne...



Nattevakter... hva mer kan man si?!



Ja da var enda en søvnløs natt over...

Skyggen min2

Jeg vil ikke stå opp! Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!!!
Men etter mange timer i senga presser blæra mi meg til å stå opp. Deretter går jeg på vekta selv om jeg hadde bestemt meg for å avvente til i morgen. Uansett ga det meg gode nyheter, jeg har gått ned 1, 2 kg. Heldigvis. Men allikevel er jeg så langt unna målene mine..
Nå må jeg jobbe hardt!

I natt har jeg så og si ikke sovet.. Skyggen min fulgte meg og holdte på å gjøre meg helt sinnsyk spinna gærn! Det gjør så vondt, det er så kvalmene. Og jeg klarer det ikke en dag til!
Nattevaktene sputre meg om det var flashbacksene som plaget meg. Nei sa jeg og lo det vekk. Det er greit at jeg bruker de ordene en gang i blandt, men når personalet gjør det gir de meg en ekkel følelse. Så jeg sa nei, det er de der "greiene" som plager meg. Å de forstod sikkert kjempe godt hva jeg pratet om, nei, heller tvilsomt.
Jeg kunne ikke sovne, men på ett eller annet tidspunkt ble jeg dratt inn i nattesøvn av noen ukjente krefter. Jeg prøvde å stå i mot, men de var sterkere enn meg. Helvete var løst. Dette er den verste natta jeg har hatt på lenge!
Også kommer det idiotiske personalet som vist nok er min kontakt inn på rommet mitt: skal du ikke stå opp snart?!
Til helvete med dem hele gjengen. Ser det ut som om jeg står opp for deres skyld?!!!
Jeg sa bare at jeg skulle stå opp når jeg selv følte for å stå opp og at jeg ikke viste nårtid det ville bli.
Hun kom flere ganger. Og greit nok at hun oppsøkte meg, det er jo tross alt jobben hennes, men hun trengte da for svarte faen ikke å trenge seg på meg på den måten der. Hun kom helt inn på rommet og stilte seg helt inntil senge kanten. Gud jeg hadde lyst å peise henne rett ned. Jeg hater at folk trør innfor og over mine grenser! Rrrg!!!

Ja så sto jeg jo opp da etterhvert.. Vekta ga meg nytt og bedre tall en sist, så det var jo positivt, men aldri nok til å glede meg dypt inni hjertet.
Hmmm... hva skal jeg gjøre i dag for å få bildene ut av hodet? Hva skal jeg gjøre for å få tankene over på noe annet? Og hva skal jeg gjøre for komme meg vekk fra dette helvetes galehuset?
JEG HATER DENNE PLASSEN!!!!

Jeg føler meg skitten og ekkel, vil helt slippe å være i nærheten av andre mennesker.
Men gjett hva folkens?! Jeg skal på trenings studio i dag. Veldig mye av meg vil avlyse den avtalen, men jeg skal prøve å la være og heller bare presse meg litt.
Men jeg har lite lyst å vise meg på et trenings studio i dag.

Ellers så spurte jeg personalet om de kunne bestille bil til i ettermiddag, slik at aftenvaktene bare kan avbestille om de ikke har tid til å dra ut. Det var tydeligvis et stort problem. Hva skal du ha bil til? Jeg har noen ærn, svarte jeg. Men hva trenger du bil til, er det noe spesielt? Ja jeg har noen ærn (for helvete) og noen ting jeg må få bragt til leiligheta...
Faen hvor vanskelige de skal gjøre seg..
Hva om jeg bare ville ut for det sosiale, som en del av behandlingen. Skulle de latt være å bestille bil da? Det er liksom ikke så nøye når det bare er meg. Jeg har liksom siste rett på personal her i avd. Fy flate altså, de stoppe aldri å sjokkere meg.
Til helvete med hele forbanna psykiatrien, i hele forp**** norge!
Og hadde jeg kunnet, så hadde jeg skrevet meg ut.
Tenk å ha meg her på tvang.. så helt uten grunn, mål og mening.
Jeg er liksom tvangsinnlagt fordi de mener ditt og datt om meg. Men jeg er ikke syk nok til at personalet har tid til meg. Mange vakter ser jeg ikke kontakten min engang. De har aldri tid til å prate med meg eller bare være sammen med meg. Jeg kan være ute så lenge og mye jeg vil. Selv om jeg helt egentlig ikke har utgang alene.
Jeg lurer på hva de skriver i rapportene. Noen ganger er det eneste jeg ser og hører fra personalet: Hei, jeg er ferdig på jobb nå, vi har ikke fått så mye tid sammen i dag, får ta det igjen i morgen.
Så ser jeg frem til neste dag hvor kontakten og jeg kanskje skal finne på noe sammen, men nei tror du ikke jeg har fått en helt annen kontakt person da?! Og joda. Da har jeg fått en ny kontakt, hun jeg trodde jeg skulle få, har noen andre og er fullt opptett, noe min nye kontakt også er , så blir dagen akkurat lik den forrige.
Er det helt uforståelig at jeg hater dette?
At jeg føler meg mindreverdt?
Som en liten illeluktende dritt.. De vil jo ikke være sammen med meg, de tåler ikke trynet på meg. De er så lei av at jeg er her å trasker. De liker meg ikke. De vil ha meg ut, de vil ikke være nødt til å bruke tiden sin på meg, verdiløse meg.

Kanskje jeg bare skulle.......

Ja det er slik tanker oppstår... farlige tanker... Jeg er sliten nå, altfor sliten... farlige tanker plasserer seg godt kjent i hodet mitt... mon tro om det er mulig å gjøre de om til en faktisk handling.. farlige tanker...

Har fortsatt ingenting å skrive om...

Litt trist i grunnen, for da blir det så fryktelig synlig hvor lite innholdsrikt livet mitt er..

Sov lenge i dag, faktisk ganske godt, men følte meg elendig da jeg sto opp.
Kontakten min var sammen med meg og vi gikk tur. Etterpå kokte vi havregrynsgrøt, jeg spiste kanskje hakket for mye (som alltid), måtte en tur på toalettet... Øøø, ja, mitt liv.
Mat, ikke mat. Vekt, den grusomme vekta!!!

Vekta har økt med nøyaktig 2kg på rekord kort tid!=( Tragisk!
Knoklene mine på høyre hånd blir bare sårere og sårere...

Ellers lurer jeg på hva jeg skal bruke dagen i dag til, hvordan jeg skal få den til å gå...???

Hva skjer med meg fortiden?

Jo jeg tror jeg rett og slett bare har innsett visse ting her i livet, ting som alltid vil følge meg som min egen skygge.

report child abuse.. speak up.. osv.. jeg er veldig enig og ville nok si det til alle, bare ikke meg selv.
Jeg er over 20år og oppfører meg fortsatt som det lille barnet som ikke kan si noe fordi det er en hemmelighet. Jeg bruker fortsatt de samme forbanna ordene. Det kan jeg ikke si fordi det er hemmelig. Det er hemmelig, det er så jævla hemmelig at jeg velger heller å fortsette å være syk i det uendelige enn å dele hemmeligheten min og høyst sannsynlig få et bedre liv i bytte.

Og det er det som er skyggen min...
Skyggen kun jeg ser fordi skyggen er hemmelig..

Og det er nok det som dreper meg akkurat nå. Kroppen higer etter søvn og hvile men kan ikke for den må være på vakt...
Det dreper meg

Det jobber mange spesialister på avdelingen...

Men hva nytter det når man ikke stoler på noen av dem? For min del kan de bare være så mye spesialist de bare orker, men det hjelper meg svært lite når de bryter tilliten i stykker på mange andre områder. Jeg har pratet litt med psykologen min om dette, ikke hva bildene innebærer, men om teknikker jeg kan ta i bruk for å overleve bildene. Det virker som han kan veldig mye om dette, og det vet jeg også for dette er noe han har jobbet med i en evighet. Men jeg kan ALDRI snakke med han om dette, ikke om innholdet i traumene mine. Til en vis grad stoler jeg på han, men grensen går lenge før vi kommer dit. Jeg er mer av den typen som bruker et år hundre på å komme meg noen vei i terapi. Jeg snakker heller om overfladiske ting i det uendelige. For så å løpe inn på rommet å gråte salte krokkodille tårer når de har fortalt meg at jeg bruker for mye tid i terapi, at jeg har kjørt meg selv fast. Noen ganger får jeg høre at de ikke vet hva de skal gjøre med meg, akkurat som om de har gitt meg opp. Selv om dette er noe jeg vet inni meg så gjør det vondt å høre det. Det er vel nettopp derfor det gjør så fryktelig vondt, fordi jeg vet at det er sannheten. Men herremin altså, hadde det vært meningen at jeg skulle bli frisk noen gang, så hadde jeg bitt det for lenge siden.. Hvor lenge har jeg gått i terapi? Hvor mange forskjellige medisiner har jeg prøvd ut? Hvor lenge har jeg vært innlagt? De har jo fortalt meg at mine problemer til vanlig skal kunne stabiliseres i løpet av 3-6mnd. Det gjelder bare ikke for meg. Det er ingenting som har stabilisert seg hos meg. Og nå kjenner jeg det virkelig på kroppen at de begynner å innse at det ikke finnes et annet liv for meg. Livet mitt er i sykdommen. Jeg vil alltid falle tilbake. Men jeg skal ikke la det stoppe meg i å leve, ikke når jeg kan leve. Livet mitt skal jeg leve så mye som jeg klarer og så får bare sykdommen holde meg når jeg faller, men jeg reiser meg jo alltid opp igjen. Selv om jeg ikke står opp om morgenen når jeg er på sykehuset, hopper over måltidene og alle møter bortsett fra de dyrebare møtene med behandleren min som jeg kaster bort med unødvendig pjatt om ingenting. Selv om de irriterer seg over at jeg ikke begynner å prate om det som er vondt, så betyr de timene alt for meg. Det er de timene som får meg til å se fremover. Jeg klamrer meg til de og håper hver eneste dag at neste time skal jeg klare å snakke, om så bare litt. Det har enda ikke gått, ikke med den behandleren jeg har nå, han som jeg har pratet med nesten daglig de siste 6mnd. Men jeg har jo ikke sluttet å håpe, da hadde jeg jo ikke møtt opp på timene.
Selv om jeg kanskje aldri blir helt frisk så klarer ikke jeg å se på behandling som bortkastet. For selv om man ikke blir frisk, det gjelder alle sykdommer så er jo behandling viktig, det kan være det som er med på å forlenge levetiden. Hvorfor kan ikke jeg få forlenget leve tid selv om prognosen for bedring er lav?

I morgen er det møte, vet ikke om jeg har behandlingstime, men det er et annet møte. Med leder, og noen i teamet. Jeg må rydde litt i teamet mitt. Det er ikke alle som har godt av å være rundt meg, så de skal jeg har vekk. Håper bare de hører meg og tar hensyn og respekterer min avgjørelse.

God natt folkens!!!<3

Har gått opp over 3 kg på under en uke..
Vil ikke mer, eier faen ikke viljesyrke i det hele tatt. *svake mennske!*
Fom i morgen er det stopp!
Stopp på all karbiser og fett!!!

Jeg skal ned, fort. Jeg skjemmes! Jeg gruer meg til å møte folk igjen. Gruer meg til å høre, til at de skal se at jeg har lagt på meg igjen (ikke så fint lite heller). Jeg er blitt så feit at man så vidt ser kragabena mine lenger. Dobbelhake og ca. 5-10 bilringer, appelsinlår og hengerumpe, dingle vinger. FAEN, FAEN, FAEN!!!!! TRAAAAAAAAAAAAAAAAGISK!!!!!
Trynet mitt er så opphovna, det bare eser og eser mer og mer ut. Bollekinn!
Kvisetryne! Ingen trenger å se meg spise, de ser bare på trynet mitt og fatter hele greia. Det lyser fett hele veien. Sukker og fett. *fantastisk*

Sover ikke.. Gråter mye mer enn før. Angst langt opp gjennom strupen, jeg tror jeg dør..
Skulle bare ønske jeg var litt lettere.. kanskje det ville vært lettere å puste, lettere å bevege seg, lettere å leve, lettere å være meg..

Jeg håper jeg aldri skader meg igjen. Jeg håper arrene mine blir lyse snart. Jeg håper jeg kommer meg ut av sykehuset snart, veldig snart. Jeg håper at jeg klarer å ta vare på meg selv. Jge håper at jeg klarer å melde meg på teoretisk grunnkurs og at jeg greier å møte opp. Jeg håper at jeg greier å puste, å bevege meg, å leve, ja rett og slett å bare være meg. Å være den jeg er.. den jeg virkelig er!

Huden min kribler, angsten min dreper. Jeg vil ikke kutte, men jeg håper jeg dør. Dette er uutholdelig, men faen jeg er nødt til å klare det! Jeg skal klare det!!!

HELVETES FORBANNA DESTRUKTIVE FØKKINGS DRITT VERDEN JEG LEVER I OG SOM JEG FAEN IKKE KOMMER MEG UT AV... vET IKKE OM JEG TØR ENgAnG, OM JEG VIL... VET IKKE..

La vekta roe meg ned, gjøre meg glad og lykkelig.
La meg nå målene mine, da vil jeg få det bra!


La meg nå målet jeg har satt til 05.09.09

...

Null søvn.. max uro!!!

Fikk ikke sove i natt, lå bare å vred meg og tenkte på alt mulig jeg skulle ønske jeg slapp å tenke på. Sånn rundt fire-tiden spurte jeg om å få veie meg, da klarte jeg ikke å vente lenger. Vel, jeg var gått ned 2 kg og det er jo bra, men allikevel 1 kg i overvekt. For ikke å snakke om alle de andre kilo gramene jeg har i overvekt. JEG SKAL NED!
Jeg har ikke fastet disse dagene, slik som jeg sa først at jeg skulle. Så jeg tenker det at ingen kan stoppe meg denne gangen, for denne gangen er det vektredusering på en sunn og fornuftig måte. Spiser bare sunnere, mindre og trener moderat.

Null søvn i natt.. Før dette, da kveldsvaktene var på ble jeg kjempe urolig. Jeg holdt på å kveles. Så gjorde jeg noe jeg absolutt IKKE ønsket å gjøre.. Ja jeg kuttet meg. 2 stk bare. Og jeg var ikke ferdig med de, uroen var der fortsatt og sårene var ikke slik som jeg ville(ikke ville?!?) at de skulle være. Det ene var dypt og spriket mye, men det var ikke langt nok. Det andre var på helt feil sted, så det ble et kutt, men ikke store greiene. De callet på legen, legen kom. Legen virket forbannet, nesten litt aggresiv i være måten. Den (legen) hilste ikke, så ikke på meg heller. Den bare tok opp armen min og så. "De her stipser vi." Greit, tenkte jeg.. Det er vel verdt et forsøk da, men jeg hadde ikke mye håp for denne legen og stripsen. I og med at såret var (på toppen av det hele) akkurat der huden strekker seg ved albuen.. Rett fikk jeg også, men legen og sykepleieren brydde seg ikke om at de bare la stripsen inni såret. Så la de en skitten, blodig kompress over. *FANTASTISK* Jeg følte meg liten, som en nesten usynlig muselort.
Så møtet med pasienten betyr mye, i alle fall for pasienten. Og så begynner jeg igjen..
Om de bare kunne tatt litt vare på meg.. Jeg sa jo faktisk i fra om at jeg egentlig ikke var ferdig med sårene.. De så at jeg var urolig.. Hva tilbød de meg? Nødløsningen, den altløsende medisinen.. Glem det!!!
Så blir jeg forbanna! Og de forstår ingenting.. Senere i natt skadet jeg meg litt til, men da sa jeg altså ikke i fra til noen. Den grusome legen hadde tross alt vakt hele natten.. Men jeg hadde sånn bre tape, så jeg fikk lukket de ganske så bra selv. Bare gruer meg sinnsykt mye til å ta av tapen igjen. Pluss at det er sånn tape jeg ikke tåler.. heh!
De kan ikke få vite hva jeg har gjort og hvor jeg er hen i verden. Jeg har en fin helg i vente og jeg akter å ikke ødelegge den!!!!

Og nå er det liiksom frokost og jeg er sulten, men det føles så feil..så jeg vet ikke hva det blir til..
Føler meg helt teit egentlig som deler "matproblemet" mitt med dere.. Jeg burde ikke hatt det problemet, men samtidig må jeg ha det problemet. Jeg vil ikke, men jeg vil. Jeg vil bare ha det bra, for svarte!

-vet bare ikke helt hvordan jeg skal få det til...