Jeg kjenner på mye skam. Det jeg er usikker på er om jeg trenger den skammen. Er det enkelte ting jeg bør skamme meg over? Når jeg ser/hører på andre mennesker som er/har vært i samme situasjon så tenker jeg aldri de skulle skammet seg. Det er først nå i det siste at det har begynt å gå opp for meg at jeg kanskje ikke trenger skammen. Eller det har i alle fall begynt å gå opp for meg at jeg kanskje ikke har noen grunn til å føle skam, skjemmes. Kanskje det er på tide at jeg legger skammen og skyldfølelsen litt bort?!
MEN,
nei det kan jeg
ikke gjøre!!! Jeg bør skamme meg over mange ting, jeg bør føle skyld. Tenke at jeg er et dårlig, skittent menneske..
Jeg føler meg verdiløs. I et øyeblikk for noen dager siden følte jeg at verden kanskje ikke var i mot meg likevel. I dag føler jeg meg håpløs og verdiløs. Jeg fortjener ikke å ha det bra, jeg fortjener ikke andre menneskers godhet, omsorg og kjærlighet. Jeg fortjener ikke at noen bryr seg om meg.
Jeg skammer meg over min egen eksistens, men jeg vil ikke dø! Jeg vil være så "normal" som mulig. Bare et helt vanlig menneske.
Livet jeg ønsker meg:
Et liv hvor jeg kan spise det jeg vil uten å tenke kalorier, vektøkning eller assosiasjon med ting fra overgrep.
Jeg ønsker meg et liv hvor jeg kan være fornøyd med den jeg er.
Et liv uten skam og skyldfølelse for ting andre har gjort meg.
Et liv uten fæle minnebilder og flash backs.
Et liv uten selvskading, spiseforstyrrelser eller andre selvskadende mestrings strategier.
Et liv uten å være så hjelpetrengene, men akseptere at jeg av og til trenger hjelp fra andre.
Jeg ønsker meg et liv med glede og lykke.
Et liv hvor jeg kan sørge når det trengs.
Et liv hvor tårer er tillatt av meg selv.
Jeg ønsker meg et liv med mer latter.
Jeg ønsker å gå langs veien, i riktig retning og kjenne meg fri.